Stikkord: hund

Dyretolker må være noe av det tåpeligste som finnes. Tenk at voksne mennesker med stemmerett og førerkort faktisk hevder at de kan snakke med dyr. Ja, ikke bare snakke med dem, men snakke med dem telepatisk. Dyrene overfører altså sine tanker til disse dyretolkene ved hjelp av telepati på et språk som disse menneskene hevder å forstå. Snakker hundene norsk? Forstår dyretolkene hundsk? Eller møtes de på halvveien i et felles forståelig nundsk?

Påstander om dyretolking er fantastiske på så mange plan fordi det involverer så ekstremt mange brudd på alt vi vet om hvordan verden faktisk fungerer:

  1. Dyrene må ha et fullverdig språk med samme vokabular som mennesker.
  2. Dyrene må ha de samme kognitive evner som mennesker, uansett hvilket dyr det er og på tross av at hjernene deres ikke har noe språksenter eller utviklede områder for denne type kognitive evner.
  3. Dyrene må observere verden på en menneskelig måte.
  4. Dyrene må ha de samme følelser som mennesker, også følelser som utelukkende er knyttet til menneskelige relasjoner, kultur og verdensbilde.
  5. Dyrene må kunne formulere seg på et språk mennesker kan forstå.
  6. Telepati må være et reellt fenomen og både dyrene og dyretolkene må kunne utføre telepati.
  7. Dyrene må ha et begrepsapparat på lik linje med mennesker, for eksempel å forstå klær og mote, ulike typer bygninger, ulike sykdommer, slektsforhold, geografi, og en hel rekke andre ting man egentlig ikke burde forvente at dyr skulle trenge å ha noe forhold til.

Vi skal nå se litt nærmere på en ny slik dyretolk-historie, men først vil jeg gå litt tilbake i tid. En av de bloggpostene jeg er aller mest fornøyd med er saken om en dyretolk som fant en bortkommen hund tilbake i september 2012. I denne bloggposten sammenlignet jeg historien som avisen Varden presenterte sine lesere med den faktiske historien som man kunne pusle sammen ved å følge statusoppdateringene på Facebookveggene til de involverte.

Les resten av denne bloggposten »

Alternativ medisin IT/Internett Religion/overtro Skepsis

I avisen Varden kunne vi i går lese den fantastiske historien om den 10 måneder gamle hunden Ronja som forsvant fra sin eier på en jakttur i Seljord søndag 26. august. Etter massiv leting i 6 dager kom Ronja endelig til rette igjen. Og i følge eieren, og avisen Varden, kunne de takke en dyretolk for det positive utfallet.

Det er en fantastisk historie. Etter at hunden forsvant forrige søndag la eier André Kristensen ut flere meldinger på Facebook hvor han ba folk om hjelp til å lete, eller å melde fra hvis de hadde sett hunden hans. Flere av hans venner delte disse meldingene, og den hundeglade Tordis Elise Steinsrud kom over en slik melding og dro derfor til Seljord for å hjelpe til med letingen. Hun var bare en av flere frivillige som stilte opp selv om de ikke kjente Kristensen personlig.

Etterhvert kontaktet Steinsrud en dyretolk fra Enebakk som hun hadde brukt før. Avisartikkelen kaller dyretolken for synsk, noe som i følge Steinsrud er feil fordi dyretolken gjorde ikke annet enn å lytte til hva hunden beskrev til henne om området den var i, og så videreformidlet dyretolken dette til Steinsrud. Ehm, OK, ikke synsk da, men åpenbart med telepatiske evner i tillegg til å kunne forstå hundespråk. Jeg synes det er minst like imponerende som klarsynthet…

Så la oss se hva dyretolken hørte at hunden Ronja fortalte henne telepatisk. Det Steinsrud fikk høre imponerte henne, for i avisartikkelen sier hun til journalisten:

– Hun nevnte en bjelle og Ronja hadde en bjelle på. Hun nevnte at huset var større enn en hytte og mindre enn en låve. Hun nevnte en bekk, og det renner en bekk ved huset. Og hun nevnte en grop under en steinhelle der Ronja hadde søkt tilflukt. Alt stemte, forklarer Steinsrud.

Det er imponerende presist! Første opplysning er at Ronja hadde en bjelle på. Hvordan kunne dyretolken vite dette? Dette er vel en slik spesifikk opplysning som vi skeptikere alltid etterlyser i slike saker? Burde vi ikke gi oss over i beundring?

Les resten av denne bloggposten »

IT/Internett Skepsis