Stikkord: indoktrinering

For et år siden skrev jeg om portugiseren Jose Mestre som har et gigantisk hemangiom (fødselsmerke) på flere kilo i ansiktet. Ettersom han er Jehovas Vitne nektet han å motta blodoverføring, og det var derfor vanskelig å få operert ham uten å risikere at han ville dø av blodtapet. Hans livskvalitet var sterkt forringet av den store «svulsten», men hans religiøse tro gikk foran alt.

I kveld ble jeg tipset av Leisha om en dokumentar på TV2 Zebra om Jose. Dokumentaren var fra en serie kalt The Shocking Truth fra Discovery Channel, og du kan se et klipp fra episoden om The Man With No FaceYouTube.

Episoden slutter i det Jose endelig sier ja til å la seg operere i London, men da bare i en serie av små operasjoner som ikke vil kreve blodoverføring. Disse operasjonene kan fjerne deler av svulsten, men ikke rekonstruere ansiktet hans. Alternativet ville vært en 12 timers operasjon som kunne fjernet det meste av svulsten og rekonstruert hans munn og nese, men det ville kreve blodoverføring, så han nektet et slikt inngrep.

I dokumentaren får man et innblikk i Jose sitt triste liv som sosialt utstøtt og sterkt handicappet på grunn av hemangiomet. Men hvor mye sympati kan man ha for en mann som kan opereres men nekter på grunn av overtro? Det er et vanskelig spørsmål. I min opprinnelige bloggpost om Jose skrev jeg at det først og fremst var hans foreldre (nå vet jeg at det var hans mor som indoktrinerte ham med disse vrangforestillingene om å ikke kunne tillate blodoverføring) som var de skyldige. Det er et overgrep mot barn å tvinge slike tanker inn i hodet på dem, tanker som i dette tilfellet har ødelagt mannens liv.

På den annen side er neppe hans mor heller skyldig, fordi hun ble indoktrinert av sine foreldre, og slik fortsetter vi bakover i historien.

Les resten av denne bloggposten »

Media Personlig Religion/overtro Skepsis

Den kristne avisen Vårt Land skrev nylig en artikkel om situasjonen for kristne i Kina. Her intervjuet de min nabo og tidligere kollega Ole Lilleheim som jobber for organisasjonen Åpne Dører. Lilleheim har smuglet mange bibler inn i Kina og kjenner godt til forholdene for kristne der. I artikkelen sier han blant annet følgende:

Grunnene er at menighetene ikke vil registrere seg, fordi de da må skrive under på at de ikke skal forkynne for barn under 18 år, eller utenfor kirken.

Dette hørtes ut som en svært fornuftig ide i mine ører. Akkurat på dette punktet burde vi gjerne følge kineserne og forby religiøs forkynnelse til barn under 18 år. Vi beskytter barn mot tobakk, alkohol og andre skadelige substanser. Vi har aldersgrenser på filmer og bilder for å verne barn mot «forstyrrende inntrykk», så hvorfor ikke også mot religiøs indoktrinering? La mennesker velge sin religion når de er gamle nok til å foreta en kritisk vurdering, men spar barna for å få inn fantasihistoriene med morsmelken slik at de ødelegges for livet.

Ole Lilleheim fortsetter:

Disse ti topplandene går igjen år etter år. Det paradoksale er at antallet kristne i disse landene vokser hele veien. Det er en vekkelse der, mens antallet kristne i den frie verden går tilbake, sier han.

Jeg klarer ikke å se at dette på noe som helst vis er paradoksalt? Historien har vist at religion alltid blomstrer når det utsettes for undertrykkelse og forbud. Dette sier også en del om religionens funksjon hos mennesker, og viser tydelig hvordan det er en menneskeskapt konstruksjon for å gi håp, samhold og faste rammer i en vanskelig tilværelse. Vi ser det samme i U-landet USA hvor spesielt minoritetene bygger sitt samfunn på en sterk religiøsitet som nesten ikke finnes i det frie og rike Europa.

I kampen mot religion må vi altså tillate full religionsfrihet, samtidig som vi bør vurdere innføring av tiltak for å beskytte barn mot de negative bieffektene.

Media Personlig Religion/overtro Samfunn og verden Skepsis