Stikkord: Jehovas Vitner

I dag forteller @nanuen sin historie i denne serien om mine leseres vei fra overtro til skeptisisme. For henne hjalp det å få en kritisk tenkende kjæreste:

Jeg kjente meg igjen i veldig mye av det du skrev. Jeg har også alltid vært ganske kritisk og sulten på kunnskap. Men samtidig var jeg ung, og vokste opp i en familie med en særdeles religiøs (Jehovas Vitner) og noget psykopatisk far. Jeg gidder ikke gå inn på traumer og den slags her, men det skal sies at jeg har endt opp med post traumatisk stress og er alt annet enn arbeidsfør (selv om jeg kjemper min vei tilbake sakte, men sikkert). Iallefall.. Grunnen til at jeg nevner det i det hele tatt, er at denne fortiden gjorde at jeg i veldig mange år var søkende. Jeg søkte desperat etter noe som kunne gi livet mitt en slags mening. Noe jeg kunne klamre meg fast i så jeg klarte å overleve frem til «neste uke». Man tenker gjerne ikke så langt frem om gangen når livet er som verst.

Jeg begynte å lese mye om alternative bevegelser, og spesiellt Wicca. Jeg brukte timer, dager og uker på å fordype meg i alt som hadde med Wicca og natur-religioner å gjøre. Kristendommen ble for «fjernt», mens Wicca ble en slags mellomting. Man kunne «tro på noe» uten å egentlig tro så veldig sterkt. Det var mye mer snakk om energier og følelser enn «guder» og den slags. Jeg har jo egentlig aldri helt klart å tro, men jeg ville så gjerne. Det var en brennende lyst til å klare å få foten innenfor dette feltet der så mange snakket om hvor bra livene deres ble etterpå.. hvordan de ble glade og tilogmed lykkelige pga «kjærligheten» og «klarheten» de visstnok fikk. Jeg var helt desperat etter å få være en del av noe som hørtes så fint ut..

Det var også veldig fint å kunne si til meg selv at marerittene jeg hadde hver eneste natt ikke bare var underbevisstheten min som prøvde å bearbeide årelange traumer, men det var et forsøk på kommunikasjon fra «den andre siden». Det gjorde det levelig en stund til..

Les resten av denne bloggposten »

Alternativ medisin Religion/overtro Skepsis

For et år siden skrev jeg om portugiseren Jose Mestre som har et gigantisk hemangiom (fødselsmerke) på flere kilo i ansiktet. Ettersom han er Jehovas Vitne nektet han å motta blodoverføring, og det var derfor vanskelig å få operert ham uten å risikere at han ville dø av blodtapet. Hans livskvalitet var sterkt forringet av den store «svulsten», men hans religiøse tro gikk foran alt.

I kveld ble jeg tipset av Leisha om en dokumentar på TV2 Zebra om Jose. Dokumentaren var fra en serie kalt The Shocking Truth fra Discovery Channel, og du kan se et klipp fra episoden om The Man With No FaceYouTube.

Episoden slutter i det Jose endelig sier ja til å la seg operere i London, men da bare i en serie av små operasjoner som ikke vil kreve blodoverføring. Disse operasjonene kan fjerne deler av svulsten, men ikke rekonstruere ansiktet hans. Alternativet ville vært en 12 timers operasjon som kunne fjernet det meste av svulsten og rekonstruert hans munn og nese, men det ville kreve blodoverføring, så han nektet et slikt inngrep.

I dokumentaren får man et innblikk i Jose sitt triste liv som sosialt utstøtt og sterkt handicappet på grunn av hemangiomet. Men hvor mye sympati kan man ha for en mann som kan opereres men nekter på grunn av overtro? Det er et vanskelig spørsmål. I min opprinnelige bloggpost om Jose skrev jeg at det først og fremst var hans foreldre (nå vet jeg at det var hans mor som indoktrinerte ham med disse vrangforestillingene om å ikke kunne tillate blodoverføring) som var de skyldige. Det er et overgrep mot barn å tvinge slike tanker inn i hodet på dem, tanker som i dette tilfellet har ødelagt mannens liv.

På den annen side er neppe hans mor heller skyldig, fordi hun ble indoktrinert av sine foreldre, og slik fortsetter vi bakover i historien.

Les resten av denne bloggposten »

Media Personlig Religion/overtro Skepsis