Stikkord: <span>Kenya</span>

77443 10151211734715861 2075002293 o

Det er så mye prat om nasjonalfølelse i disse dager. «Nasjonalfølelse.» Jeg smaker på ordet, men merker at det minner mer om en Paracet som smelter på tungen enn et nyplukket jordbær. Og jeg er usikker på om jeg har det. Nasjonalfølelse altså, ikke jordbær. Jordbær kan jeg kjøpe i butikken. Nasjonalfølelse vet jeg egentlig ikke hvor jeg kjøper. Hvordan jeg anskaffer. Jeg forstår ikke konseptet. Jeg tror ikke jeg helt kjenner følelsen.

Er jeg glad i landet mitt? Ja, om man med «landet mitt» mener det landet jeg bor i nå, Norge, så er jeg jo det. Det er et flott land, og vi har mye å være stolte av. Men Kenya er også landet mitt. Jeg er stolt av Kenya hvor jeg bodde og gikk på skole i fjerde og femte klasse. Og jeg er glad i Tanzania, landet jeg ble født i og bodde mine første to leveår på denne kloden. En del av mitt hjerte hører Øst-Afrika til. Kanskje det vakreste sted på jord, med de vakreste menneskene som har gitt meg de vakreste minner.

Likevel, jeg heier på Norge i landskamper, og jeg synes det er stas om Norge vinner Melodi Grand Prix. Det er kult når New York Times skriver fint om Norge, eller en europeisk statsleder roser oss for våre politiske veivalg. Betyr det at jeg har nasjonalfølelse? Er nasjonalfølelse bare det at man foretrekker at det landet man tilfeldigvis bor i utmerker seg på ulike måter?

Kanskje det. Det er i så fall ikke noen egenskap verdt å pryde seg med. Eller opphøye. Det bare er.

Nasjonalfølelse er kanskje litt som musikksmak. Jeg har et spesielt forhold til hardrock-bandet Def Leppard fordi jeg begynte å høre på dem i ung alder. Anbefalt av en venn. Det er egentlig en tilfeldighet. Jeg kunne kanskje like gjerne følt noe spesielt for KISS eller AC/DC, men det gjør jeg ikke.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig Samfunn og verden

Alternativ medisin Skepsis

faithnl0.jpgJeg kom til å tenke på følgende forleden dag jeg pratet med min kjæreste eks-kjæreste (som er muslim) og min far (som er kristen) om religion og nestekjærlighet.

Mine foreldre har en venninne i Kenya som de har sendt penger til jevnlig i mange år for å hjelpe. Denne kvinnen er ekstremt religiøs. Hele hennes tilværelse dreier seg om den kristne tro. Hun ser hele livet gjennom et Jesus-filter, og er ute av stand til å tolke noe utenfor en guddommelig kontekst.

La meg gi et eksempel: Jeg husker en gang hun besøkte oss her i Norge og vi var ute og kjørte en tur. Min far reagerte på at hun ikke tok på seg sikkerhetsbeltet, men hun svarte at det ikke var nødvendig, fordi om det skulle skje en ulykke var det slik at bare hun rakk å sende en bønn til Gud ville han ta vare på henne. Noen annen sikkerhet enn det trengte hun ikke.

OK, ekstremt idiotisk etter alle målestokker, og jeg skal ikke en gang begynne å ramse opp hvor mange kristne og logiske selvmotsigelser og problemstillinger det ligger i en slik holdning, men hey – dama var hvertfall sterk i troen.

Mine foreldre er altså kristne, er oppdratt i kristne hjem, og føler det som en moralsk plikt å hjelpe andre når de kan. Etter en del år involvert i hjelpearbeid i Øst-Afrika, har de fått venner der som de fortsatt hjelper økonomisk. Det er noe de føler seg moralsk forpliktet til å gjøre.

Hvor kommer denne pliktfølelsen og omsorgen fra? Noen vil nok hevde det er en konsekvens av en kristen oppdragelse med nestekjærlighet og solidaritet i fokus. Og forskning fra USA tyder på at kristne faktisk gir mer penger, tid (og blod) enn sine ikke-religiøse medborgere. Så kanskje det faktisk er den kristne tro som dytter dem i retning av å gi så mye til sine fattige venner.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig Religion/overtro Samfunn og verden

Afrikanere er flinke til det meste. Det vet vi alle.

Fakta: De er atletiske som ingen andre. De løper fort, hopper høyt, svever langt og har en enorm utholdenhet.

Fakta: De er rytmiske guder. Mens norske menn til nød klarer å lære seg noen følelsesløse swingbevegelser som er like lidenskapelige og rytmiske som en halvråtten medisterpølse, kan afrikanske menn bevege hoftene så heftig at kvinner befruktes spontant i mange meters omkrets.

Fakta: De er født med musikalske talenter som får selv våre fremste artister til å skamme seg så mye og så hardt at de minst en gang i løpet av karrieren må lage en plate sammen med afrikanske musikere bare for å kunne fremstå som om de selv besitter groove.

Afrikanere er noe for seg selv. Det visste jeg godt da jeg som tiåring skulle begynne som elev i fjerde klasse på Victoria School i Kisumu, Kenya. Dette var i 1984, og min far skulle jobbe som leder for Redd Barna i dette spennende Øst-Afrikanske landet.

Kisumu6.jpg

Huset med det rare i

Kisumu ligger nesten midt på ekvator. Midt på dagen kastet vi ingen skygge, og overgangen fra dag til natt skjedde alltid til samme tid året rundt. Mens vi i Norge har lange kvelder og treige morgener, gikk det fra lyst til mørkt i løpet av en liten halvtime i Kenya. Huset vårt hadde Redd Barna-kontorer i andre etasje, væpnede døgnvakter og tildels rabiat vakthund, en kokk som alltid var lettere indignert over at vi helst ville lage maten vår selv, hushjelp som selvsagt het Mary, papayatre i hagen, en rik inder med fem biler som nærmeste nabo, vegger fylt av kravlende av gekkoer og maur, og lå en liten halvtimes barnegange fra skolen. En skolevei jeg husker mest på grunn av lukten. Det bebodde Afrika lukter nemlig alltid av brent søppel og svidd gummi. En i utgangspunktet motbydelig lukt, men denne råtne afrikanske eimen har grepet tak i mitt hjerte, og ved den minste gjenkjennelse av slik lukt omfavnes jeg i en tåke av gode minner.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig

220px-Turkana_Boy.jpgJeg har nettopp sett ferdig 2. episode av Channel 4 serien «The Genius of Charles Darwin» med Richard Dawkins i førersetet. (Se serien på Google Video her.) I både første og andre episode er vi mye i Kenya, menneskehetens vugge. Dawkins ble selv født i Kenya, omtrent hvor jeg gikk på skole da jeg bodde der i perioden 1984-86. Mye av TV-serien er spilt inn i dette fantastiske øst-afrikanske landet, og kveldens episode tok meg tilbake til min barndom, og minnet meg på hvor heldig jeg var som fikk evolusjonsteorien inn med blodet.

Min far, Steinar Tjomlid, er biolog, og da vi bodde i Kenya var han alltid ivrig på å ta oss med for å se alt det som dette landet har å by på, ikke minst innenfor læren om menneskets opprinnelse. Lange kjøreturer i stekende varme, uendelige spaserturer på vulkaner, i naturreservater, langs innsjøer og i øde steinformasjoner, var mine kenyanske år i et nøtteskall. Jeg skjønte ofte lite av det da, men i ettertid ser jeg hvor rike opplevelser dette var.

Pappa har for øvrig skrevet to bøker om Afrika-oppholdene sine. Den siste, Minaki, kom ut i høst og kan bestilles her. Kapittelet som beskriver min særdeles spesielle fødsel på et lite sykehus i bushen i Tanzania, med verdens mest arrogante lege med en noe spesiell oppfatning av hygiene, en fødestue med en eneste lyspære som knuser når fødselen er godt i gang, og pappas overbevisning om at jeg kom til å få varige men av måten jeg ble sugd ut på, er verdt prisen alene ;-)

Les resten av denne bloggposten »

Personlig Vitenskap

Mats Uldal og TFT Norwy fortsetter sin kyniske kampanje med desinformasjon, løgner og unnvikenhet. I kveld har jeg kikket litt på de offisielle nettsidene til Uldal og TFT Norway, og her er en del å pirke i. Det starter ganske uskyldig, men etterhvert vil du forstå hvor kynisk og motbydelig TFT-bevegelsen faktisk er.

Først registrerer jeg en artikkel som er lagt ut for få dager siden. Her skriver de:

Mats J Uldal var invitert som en av hovedtalerne ved den nasjonale smertekonferansen i 2008!

Mats J Uldal var invitert som taler ved den nasjonale smertekonferansen på Rikshospitalet, 10.jan-2008. Dette var et resultat av de meget sterke resultatene man har hatt ved smerteklinikken ved TromsøUniversitetssykehus.

Men som jeg har dokumentert tidligere er dette en sterk overdrivelse. Rikshospitalet har ingenting med konferansen å gjøre, annet enn at de leide ut et auditorium til konferansen. På hjemmesidene til konferansens arrangør, Norsk Smerteforening, ligger det ute en del presentasjoner, men Uldals presentasjon mangler. En kikk i programmet for konferansen viser også at Uldals foredrag om TFT er en av de parallelle sesjonene på konferansen, og ikke et av hovedtemaene. Likevel skryter Uldal på seg at han var invitert som en av hovedtalerne…?

Jeg har for øvrig mailet styret i Norsk Smerteforening to ganger for å spørre om en statusrapport fra Uldals foredrag, men uten å motta svar. Ikke en eneste person i styret vil altså svare meg på dette uksyldige spørsmålet. Hvorfor er dette så hemmelig?

I følge Uldals egne nettsider var hans foredrag en stor suksess:

Foredraget ble tatt vel imot av et 50 talls interesserte spesialister innen smertebehandling og det førte til at 3 sykehus nå har sagt seg interessert i vitenskapelige studier med TFT og behandling av kroniske smerter.

Det er vel i utgangspunktet positivt at sykehusene vil delta i vitenskapelige studier, men det undrer meg at de tar Uldals anekdotiske «bevis» for god fisk? Burde ikke sykehusene studere litt mer bakgrunnsmateriale før de bruker mye penger på dette? Er de klar over TFT sitt lurvete rykte og totale mangel på vitenskapelig holdbar dokumentasjon, på tross av at flere studier har vært publisert (uten peer-reviewing) og blitt totalt gruset av andre fagpersoner? Men hva skal man med vitenskapelig dokumentasjon når man kan slå i bordet med dette:

Tankefelt Terapi (TFT) er en revolusjonerende Metoden er fra USA og er vist på NRK TV, TV2 samt i en rekke artikler i bl.a. Hjemmet, Mental Helse og aviser over hele landet.

La oss se bort fra at setningen er grammatisk på trynet og heller fokusere på de imponerende referansene TFT-metoden kan vise til: Hjemmet, NRK, TV2 og mange norske aviser! Wow! Bedre dokumentasjon på at TFT har noe å komme med finnes vel ikke. Uldal nevner ikke en eneste vitenskapelig studie som viser effekt, for hva skal man vel med det når man har blitt omtalt i det tunge vitenskapelige magasinet Hjemmet?

Les resten av denne bloggposten »

Alternativ medisin Personlig Samfunn og verden Skepsis Vitenskap

Homeopater fikk bloggeren The Quackometer til å fjerne et kritisk blogginlegg om homeopati, og i tråd med bl.a. Orac, Skeptico og andre gjengir også jeg artikkelen i sin helhet som et uttrykk for støtte til bloggeren.

I starten av artikkelen bruker han mye av samme metode som jeg selv har brukt mot bl.a. I-Huset og Flekkefjord Akupunktur, men lenger uti artikkelen trekkes det frem betydelig mer groteske problemstillinger en hva disse aktørene er skyldige i. Jeg har selv bodd i Nairobi og sett fattigdommen og elendigheten i et av verdens største slumområder rett utenfor byen. Jeg har selv hatt malaria, en svært ubehagelig opplevelse, og vet hvor mange mennesker dette dreper hvert år. Tanken på at homeopater, fri fra alt vestlig lovverk om alternativ behandling, ser sitt snitt til å tjene penger på å tilby denne humbugen til lidende mennesker, finner jeg så motbydelig at det nesten ikke finnes ord.

Vennligst les følgende artikkel:

Les resten av denne bloggposten »

Alternativ medisin Blogger Personlig Samfunn og verden Skepsis