Stikkord: <span>Kisumu</span>

Afrikanere er flinke til det meste. Det vet vi alle.

Fakta: De er atletiske som ingen andre. De løper fort, hopper høyt, svever langt og har en enorm utholdenhet.

Fakta: De er rytmiske guder. Mens norske menn til nød klarer å lære seg noen følelsesløse swingbevegelser som er like lidenskapelige og rytmiske som en halvråtten medisterpølse, kan afrikanske menn bevege hoftene så heftig at kvinner befruktes spontant i mange meters omkrets.

Fakta: De er født med musikalske talenter som får selv våre fremste artister til å skamme seg så mye og så hardt at de minst en gang i løpet av karrieren må lage en plate sammen med afrikanske musikere bare for å kunne fremstå som om de selv besitter groove.

Afrikanere er noe for seg selv. Det visste jeg godt da jeg som tiåring skulle begynne som elev i fjerde klasse på Victoria School i Kisumu, Kenya. Dette var i 1984, og min far skulle jobbe som leder for Redd Barna i dette spennende Øst-Afrikanske landet.

Kisumu6.jpg

Huset med det rare i

Kisumu ligger nesten midt på ekvator. Midt på dagen kastet vi ingen skygge, og overgangen fra dag til natt skjedde alltid til samme tid året rundt. Mens vi i Norge har lange kvelder og treige morgener, gikk det fra lyst til mørkt i løpet av en liten halvtime i Kenya. Huset vårt hadde Redd Barna-kontorer i andre etasje, væpnede døgnvakter og tildels rabiat vakthund, en kokk som alltid var lettere indignert over at vi helst ville lage maten vår selv, hushjelp som selvsagt het Mary, papayatre i hagen, en rik inder med fem biler som nærmeste nabo, vegger fylt av kravlende av gekkoer og maur, og lå en liten halvtimes barnegange fra skolen. En skolevei jeg husker mest på grunn av lukten. Det bebodde Afrika lukter nemlig alltid av brent søppel og svidd gummi. En i utgangspunktet motbydelig lukt, men denne råtne afrikanske eimen har grepet tak i mitt hjerte, og ved den minste gjenkjennelse av slik lukt omfavnes jeg i en tåke av gode minner.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig