Dette bekrefter det jeg alltid har sagt:
Til alle mine kvinnelige «venner»: Ja, jeg har lyst på dere alle.
(Takk til MacGeeky for tips via Twitter.)
Stikkord: <span>kjærlighet</span>
Det norske folk kan ikke få elsket seg selv nok i disse dagene etter terroraksjonen 22. juli. Vi elsker hvordan vi har reagert med et budskap om kjærlighet heller enn hat. Hvordan vi har kvelt hevntankene og dyrket frem ideen om omsorg, frihet og åpenhet. Det er selvsagt en god ting, og jeg er glad og stolt av at det norske folk har reagert som det har i denne triste tiden, men det aner meg at dette er særdeles situasjonsbetinget.
Vi hever oss over USA sin reaksjon etter 9/11 og føler at det norske folk er laget av et helt annet materiale enn disse hatefulle amerikanerne. Vi ser ned på deres rop om hevn og deres fremdyrking av hat etter angrepene på World Trade Center og Pentagon. Slik oppfører ikke gode nordmenn seg må vite! Men jeg tror vi skal være forsiktige med å slå oss på brystet og erklære oss moralsk overlegne. Vår reaksjon har vokst frem fra en viten om at gjerningsmannen var en enkeltperson og han nå sitter i fengsel. Da er det lett å være rause og fulle av kjærlighet, fordi det er tross alt ingen nytte i å rope etter hevn mot en mann som staten allerede er i ferd med å hevne seg på for oss.
Vår nasjon har de siste dagene gått gjennom et kollektivt traume. Da skuddene på Utøya begynte å falle litt etter kl 17 fredag 22. juli var det starten på et halvannen time livslangt mareritt for de som befant seg på øya. Vi kan ikke forestille oss hva de gikk gjennom. Den intense frykten. Synet av kjæreste, venner, familie som ble skutt i rygg, hode, bryst, armer og ben, enten i tillit til den snille politimannen som ropte dem bort til seg, eller i altoverskyggende redsel mens de flyktet fra ham.
Men marerittet var ikke bare deres. Hendelsene på Utøya har spredt seg til oss alle. Som et virus har bildene og fortellingene fra denne tidligere trygge landmassen ute i Tyrifjorden infisert hjernen vår og påført oss insomnia, mareritt og endeløse strømmer av tårer. For de fleste av oss er dette første gang vi har hatt muligheten til å kjenne bittelitt på hva kaldblodig ondskap innebærer. Første gang vi har hatt muligheten til å føle litt på den altoppslukende frykt, en følelse de flere hundre barna, ungdommene og voksne på Utøya fikk tvunget brått på seg. Første gang vi har hatt muligheten til å kjenne på en sorg så tung og svart at det føles som om store deler av vår egen familie er revet bort.
Øynene hennes fulgte dråpen med svette som tegnet en glinsende sti nedover kinnbenet hans. Den gled i rykk og napp, delvis drevet av hans tunge pust som fikk hodet til å bevege seg opp og ned der det hvilte på armen hennes. Svettedråpen nærmet seg munnviken hans, og i en merkelig rask innspurt forsvant den inn mellom leppene. Han lot tungen gli over leppene, åpnet øynene og møtte blikket hennes.
De lå begge helt stille og speilet seg i hverandre. En svak bris kom inn gjennom det åpne soveromsvinduet, og brystvortene hennes ble omringet av små nupper. Han filmet henne med blikket. Lagret hver centimeter av hennes lyse hud i hukommelsen. De små, flate brystene hennes som sakte tørket fra hans spytt. Magen hennes med falmende strekkmerker. De lange bena som lå lett spredd, med et ben som krysset hans. Han ville aldri glemme dette øyeblikket. I går virket det så uendelig fjernt.
En hund bjeffet på utsiden idet morgenens første trikk rullet forbi.
Pusten gikk rolig nå. Han kjente pulsen fra den nesten gjennomsiktige huden på underarmen hennes dunke lett mot kinnet. Håret hennes strakte seg mot ham og kilte på nesen. Det var blitt mye lenger siden sist. Og mørkere. Hun hadde definitivt farget det. Eller kanskje det bare var det svake lyset som drysset over dem fra sprekken i gardinet som holdt ham for narr.
I blant leser man en setning som fanger og beskriver en tanke og en følelse som man selv ikke har klart å finne ordene til. Dette var en slik setning for meg:
He’d had friends who’d made good second marriages, and they always talked about the relief they’d felt when they realized that the first had gone wrong because of the dynamic, rather than any inherent failing in them.
Fra «Juliet, Naked» av Nick Hornby.
Tohundreogåttisju dager er gått
siden jeg holdt rundt deg første gang.
Og jeg er fortsatt like forelsket.
Hundreognittisju dager er gått
siden jeg holdt rundt deg siste gang.
Og jeg har aldri sluppet taket.
Femhundreogsekstitre kilometer måtte jeg gått
for å få holde rundt deg igjen.
Likevel så er du akkurat her.
Ved siden av meg.
Nå.
Det hender man blir grepet av stunden og bare må lage en sang. Så derfor gjorde jeg det for et par uker siden.
Et par dager senere spilte jeg den inn fort og gæli. Ett take med kassegitar, ett med vokal og et par gjennomkjøringer med korstemmene. Ingen pussing for å fikse noen småsure toner rundtomkring, men hey – dette skulle være ekte!
Og så på dialekt og greier. Galskap.
EG ELSKE DEG
T/M: Gunnar R Tjomlid
Når eg såg deg smila
på skjermen min i dag
tusen tomme tanke døyde
Det va som å bli heala
lagt alt det vonde bag
kikka ut frå nye høyde
Et sted der framme
ser eg bare to
me går hånd i hånd og eg ser på deg
og seie
Eg elske deg – eg e vel gal
men eg elske deg – du e litt rar
for du ser jo kem eg e
når ingen andre gjør det
Eg elske deg – eg e litt gal
for eg elske deg – du e så rar
for du vil visst ha meg med
på veien din framøve
Det er litt latterlig
det hele
at det skulle gjøre
mer vondt
å finne kjærligheten
enn å miste den
Et dikt jeg skrev 5. september 2009. Publisert på dikt.no.
Jeg er sterk i troen. Sterk i troen på mennesket, men svak i troen på meg selv.
Det finnes så mange gode mennesker. Så mange gode handlinger. Så mye kjærlighet der ute. Så mange mennesker som er så uendelig mye bedre enn meg selv.
Det kan jeg leve med.
Men jeg får en følelse av at religiøse mennesker ikke kan det. De må i sin utilstrekkelighet projisere enhver god tanke, handling eller hendelse til noe større enn dem selv, fordi de ikke klarer å akseptere at de ikke selv alltid strekker til.
Jeg blir selv rørt til tårer av å se eller oppleve en god menneskelig handling. Noen som gir noe til andre. Noen som ofrer seg selv for andre. Og jeg elsker mennesker for denne evnen til å være gode mot hverandre. Jeg vil ikke ta æren bort fra individet og tilegne det en upersonlig, abstrakt og usynlig entitet bare fordi jeg ikke selv er stor nok til å omfavne andres storhet.
Det at jeg selv ikke strekker til, betyr ikke at andre ikke kan være så mye større enn meg. Det aksepterer jeg. Derfor trenger jeg ingen gud å stifte andre menneskers godhet fast til.
Inspirert av Valentines Day gravde jeg frem et gammelt dikt jeg skrev den gang jeg var ung og full av sorg over håpløs forelskelse. Jeg har skrevet mange kjærlighetsdikt tilbake i mine gymnasdager og et par år etterpå, men jeg liker dette spesielt godt fordi det er så kort og inneholder noen fine bilder som rører ved noe inni meg… (Originalen har en ekstra linje, men jeg har fjernet dem fordi jeg synes diktet egentlig fungerer bedre uten.)
Min drøm
Kanskje en dag vil
solen renne fra hjertet ditt,
dryppe ned på min
lengtende hud som
små, smilende kyss fra
en gudinne.
Fin film. Rørte meg.
It’s about our lives. Being alone in a city, wanting to be in a relationship but feeling there are no good ways to start a connection and then breaking out of a rut, jumping feet first into something deeper and crazier than either of us expected.
7 kommentarer