Jeg er han. Han du hater.
Han du får brekningsfornemmelser av når du går langs fortauet og kjenner eimen av Diesel plystre til deg i motvinden. Han du stirrer så hardt ned i asfalten for å unngå blikket til at du nesten snubler i din egen skygge. Han du møter for femtitredje gang bare siden du forlot leiligheten din åtte minutter tidligere.
Herregud, du skal bare på butikken for å handle melk. Og likevel er han der. Om og om igjen. Om og om og om igjen.
Jeg er han. Han du hater.
Han er meg. Han som spiser deg med blikket. Det er meg. Det er mitt sultne blikk. Så sultent at det nesten ikke er metaforisk en gang. Blikket mitt vil fortære deg. Kroppsdel for kroppsdel.
Jeg kjenner øyeeplene mine krype ut av hullene sine som små, sultne rovdyr ute av vinterdvalen. De vil fråtse. Fete seg opp. Nyte. Nedover brystkassen min triller de. Over den bulende magen min, en mage som får deg til å småfryse av vemmelse. Du ville ikke tatt i meg med asbesthansker på. Du ville aldri blitt med på en middag med en som meg. Men nå blir du middagen. Ufrivillig blir du mitt neste måltid. For rovdyrene er på vei. Igjen.
Jeg fikk nylig en
6 kommentarer