Stikkord: <span>klarsynte</span>

Screenshot 2014 12 05 19 05 18

Min datter Maya er 7 år. For noen dager siden kom hun med følgende hjertesukk til sin mor:

«Mamma, nå som jeg tross alt går i andre klasse synes jeg det er på tide at dere slutter å si til meg at tannféen og julenissen finnes.»

Hun har visst lenge at de bare er oppspinn og fantasi, men nå gidder hun ikke være med på leken lengre. En andreklassing bør tross alt ikke måtte nedverdige seg til å høre på sånt vrøvl.

Det har hun helt rett i. Det er ingen grunn til at vi skal fornærme hennes intelligens på den måten.

Inspirert av min kloke datter vil jeg derfor også komme med mitt lille hjertesukk. Denne gangen rettet til den norske pressen:

«Journalister og redaktører, nå som vi tross alt lever i 2014 synes jeg det er på tide at dere slutter å si til meg at klarsynte finnes.»

Jeg blir helt matt av å lese ordet klarsynt i media. Selv om mange journalister er blitt flinke til å skrive «selverklærte klarsynte» eller tilsvarende vendinger for å vise at det er snakk om en subjektiv påstand, ikke et faktum, så blir jeg matt. Matt fordi man burde ikke trenge å nevne konseptet klarsyntet i det hele tatt. Det er vrøvl. Fiksjon. Selvbedrag og lureri. Voksne mennesker skal virkelig ikke trenge å forholde seg til slike fantasier når de leser nyheter.

Det finnes ingen klarsynte. Det kan vi slå fast med sikkerhet. Når det gjelder ideer om synske, dyretolker og fjernhealere, så føler jeg ikke noe behov for å ikle meg den ydmyke hatten og late som om vi ikke kan vite.

Jeg gjør ikke det når jeg snakker om tannféen. Jeg gjør ikke det når jeg snakker om enhjørninger. Jeg gjør ikke det når jeg snakker om spøkelser. Da sier jeg det som det er. De finnes ikke. Det vet vi. Case closed. Så hvorfor i all verden skulle jeg plutselig være mer ydmyk når jeg uttaler meg om noe som er enda mindre sannsynlig enn at det finnes enhjørninger?

Les resten av denne bloggposten »

Media Paranormalt Religion/overtro Skepsis

Liar liar2

Er det riktig å kalle noe for svindel eller løgn hvis vedkommende oppriktig tror på det selv?

Det er et spørsmål, eller kritikk, jeg møter med jevne mellomrom. Jeg har kalt folk løgnere i bloggposter hvor jeg deretter mener å ha dokumentert med konkrete eksempler og dokumentasjon at de faktisk har løyet. For eksempel når Snåsamannen hevder å ha gitt en blind jente synet tilbake, selv om han strengt tatt visste at jenta ikke var blind. Eller når Niels Chr. Geelmuyden sier europeiske menns sædkvalitet har blitt dramatisk dårligere og baserer dette på et selektivt utvalg av studier hvor han utelater alle som viser det motsatte. Eller når Folkets Strålevern bruker studier som skal vise at mobilstråling er farlig som senere er blitt replikert flere ganger med negativt resultat.

Men selv om man kan vise at disse personene har løyet, vil noen forsvare dem med at det ikke kan kalles en løgn hvis de virkelig tror på det selv.

Det er jeg i prinsippet enig i. Men det finnes en grense for hvor langt dette forsvaret strekker seg.

Hvis jeg mener å huske at bilen mine foreldre hadde da jeg var 7 år gammel var hvit og forteller dette til en venn, men så finner noen et bilde av bilen og den viser seg å ha vært blå, så kan man ikke si jeg har løyet. Jeg trodde virkelig bilen var hvit, men husket åpenbart feil. Det er heller ingen vektige grunner til å anta at jeg husket feil. En hvit bil er ikke svært usannsynlig.

Hvis jeg derimot sier at jeg kan fly ved å flakse med armene, uten noen teknologiske hjelpemidler, så er det en løgn uansett hvor mye jeg tror på det selv.

Hvorfor dette skillet? Vel, det kommer et punkt hvor man som voksent menneske faktisk er forpliktet til å forholde seg til en viss virkelighetsoppfatning. Hvis man påstår noe som strider mot naturlovene, uten å inneha et fnugg av saklig dokumentasjon som viser at man nettopp har revolusjonert menneskets forståelse av verden, så er det en løgn man fremsetter. Påstår jeg noe som åpenbart bryter med det vi vet er mulig, kan man ikke kalle det annet enn en løgn.

Les resten av denne bloggposten »

Alternativ medisin Kortpost Paranormalt Skepsis

Screenshot 2014 09 16 11 19 37

I blant har jeg noen tanker jeg liker å dele om poenger, påstander, argumenter eller observasjoner som dukker opp i hverdagen. Kanskje litt mer av filosofisk art for å stimulere til kritisk tenkning eller besvare spørsmål jeg får. Det tenkte jeg å være litt flinkere til å blogge om, noe som kan være nyttig ettersom jeg normalt skriver ganske omfattende og langt. Disse bloggpostene vil jeg legge i den nye kategorien «Kortpost», og også merke bloggpostene med «Kortpost» i tittelen.


I dag ville jeg bare si noen ord om et spørsmål jeg ofte får. Mads Larsen formulerte det fint på Facebook i en tråd relatert til prinsesse Märtha Louise, Lisa Williams og deres kommersielle tilbud rundt det å snakke med engler og/eller døde:

Så la oss si det ikke går an å snakke med døde. Hva om øvelsen «snakke med døde» skaper en slags helbredende eller terapeutisk effekt for de troende? At en åndelig søken utenfor vitenskapens rammer har en positiv effekt for individet, selv om det vitenskapelig sett er bare tull. Altså en positiv placebo. Som er avhengig at man faktisk tror på tullet. Er det ikke da legitimt å kommersialisere det for å hjelpe folk?

Mitt svar er at jeg ikke vil forby noen å gjøre det, men jeg vil alltid kritisere dem for det slik at potensielle kunder vil kunne foreta et best mulig informert valg.

Det er dette mye av bloggingen min handler om. Jeg får stadig vekk høre at jeg vil forby alternativ behandling, eller at jeg vil nekte folk å tro på det de selv ønsker. Ingenting kunne vært lenger fra sannheten. Jeg vil aldri nekte noen å tro hva de vil eller å tilby alternativ behandling. Men jeg vil drive forbrukerbeskyttelse gjennom å belyse deres påstander kritisk slik at forbrukerne, potensielle kunder, pasienter eller tilhengere, vil ha muligheten til å gjøre et mer informert valg for sin egen helse eller meningsgrunnlag.

I blant er det lettere å forstå problemstillingen om man likestiller det med eksempler som er mindre knyttet til personlig livssyn og følelser. La oss sammenligne det med de som selger magneter man fester på bensintanken for å gi bilen mer kraft og lenger kjøre-rekkevidde per fulle tank.

Les resten av denne bloggposten »

Alternativ medisin Kortpost Paranormalt Religion/overtro Skepsis

Det er i dag tre år siden jeg satt i en blokk på Grünerløkka og hørte et smell som fikk hele bygningen til å svaie. Tre år siden det som nok er det mest intense døgnet i mitt liv, hvor jeg ikke fikk gjort annet enn å følge med på Twitter, Facebook og TV imens sirenene i Jens Bjelkes gate ulte kontinuerlig som en flerstemt klagesang over den ulykke som hadde rammet landet. Tre år siden jeg tvitret det som i ettertid skulle bli kjent som den første omtale av terroraksjonen i offentligheten, skrevet bare 23 sekunder etter at bomben smalt:

Skjermbilde 2011 07 22 kl 17 38 18

Da jeg våknet neste morgen og oppdaget de høye dødstallene fra Utøya ble jeg sint. Så sint at jeg skrev denne bloggposten: Jeg er sint!

Her er et noen små utdrag:

Jeg blir så uendelig trist. Men jeg blir også veldig sint.

Jeg blir sint på såkalte «synske» som later som om dere kan se inn i fremtiden, men som ikke en eneste gang er i stand til å se noe dere kan rapportere før det faktisk skjer. […]

Jeg blir sint på alle som umiddelbart etter bomben i sentrum la skylden på muslimer og innvandring. […]

Jeg blir sint på dere som faktisk begynte å trakassere muslimer i Oslos gater, både barn og voksne, både verbalt og fysisk, i tiden etter bomben. […]

Jeg blir sint på alle dere som da det viste seg at gjerningsmannen var etnisk norsk fortsatt valgte å skylde på innvandringen, fordi «han hadde ikke gjort dette om han ikke var forbannet på regjeringens innvandringspolitikk«. […]

Jeg blir sint på islamistiske grupperinger som umiddelbart utnyttet tragedien til å spre mer trusler og som dermed skapte frykt for vår sikkerhet. […]

Jeg blir sint på konspirasjonsteoretikere på blant annet Nyhetsspeilet.no som like etter bomben smalt startet å antyde at dette var en dekkoperasjon utført av regjeringen selv for å kunne innføre strengere overvåking eller dekke over båtgaven statsministeren ble kritisert for nylig. […]

Jeg blir sint på dere som roper etter tortur og dødsstraff for gjerningsmannen. […]

Les resten av denne bloggposten »

Personlig Politikk Religion/overtro Samfunn og verden

Screenshot 2014 06 26 14 20 34

I dag har vi kunnet lese at politiet gjenopptar letingen etter den savnede Dung Tran Larsen som forsvant sporløst i 2007. I følge NRK Hordaland er noe av årsaken til at letingen gjenopptas at den selverklærte klarsynte Michael Winger kom med tips i saken for noen uker siden.

Dette bekreftes visstnok av politiinspektør Tore Salvesen:

– Det er med bakgrunn i konkrete tips. Det ene er blant annet med tips fra denne synske, sier Salvesen.

Dette er vanskelig. Jeg uttalte meg om dette til Bergensavisen i slutten av mai:

Gunnar Tjomlid, som står bak skeptikerbloggen «Saksynt» på Nettavisen, sier at det finnes utallige saker hvor klarsynte bare har villedet politiet og kastet bort deres tid. Han har ingen eksempler på at tips fra klarsynte har oppklart noen saker.

Likevel mener han at politiet bør sjekke ut tipset til Winger.

– De må vel nesten det, ettersom de ikke kan vite hvor han har informasjonen fra. Selv om han sier at det kommer fra et «syn», kan det jo ha kommet på et annet vis. Slik setter de såkalte klarsynte politiet i et dilemma, der de er «damned if you do, og damned if you don’t», sier Tjomlid til BA.

Han mener at dersom man visste at Winger hadde informasjonen fra et «syn», så burde ikke politiet kaste bort ressurser på det.

– Men vi vet ikke om han har fått eller kjøpt informasjon som faktisk er korrekt, og bruker det for å markedsføre seg selv ved å tipse politiet, sier Tjomlid.

Og der har vi dilemmaet. Det er vanskelig for politet å ikke følge opp spor fra klarsynte i tilfelle deres tips kommer fra andre kilder enn de selv hevder. Kanskje de klarsynte kan bli brukt av folk med tips i saken som ikke ønsker å stå frem selv, og som dermed kan videreformidle disse anonymt via såkalte klarsynte? Det er vanskelig for politiet å vite og de kan gå glipp av verdifull informasjon ved å avfeie alle slike tips.

Bergens Tidende nyanserer likevel NRK-saken:

Les resten av denne bloggposten »

Media Samfunn og verden Skepsis

Skjermbilde 2012 08 21 kl 17 27 51

Jeg ser flere skeptikere uttrykke sin harme over at politiet bruker av sine dyrebare ressurser til å følge opp tips fra såkalte klarsynte i jakten etter den forsvunnede Sigrid Giskegjerde Schjetne. Det er lett å forstå at folk blir oppgitt, fordi klarsynthet er en egenskap som ikke eksisterer, og mennesker som hevder de er klarsynte er enten bevisste bedragere eller ofre for selvbedrag.

Likevel klarer jeg ikke hisse meg veldig opp over at politiet bruker tid på dette. Jeg har riktignok kritisert synske som kommer med tips om Sigrid-saken og andre saker i de to siste episodene av Saltklypa (#61 og #62), men her er det først og fremst de synske selv jeg kritiserer. Disse menneskene som så til de grader mangler helt grunnleggende selvinnsikt og selvkritikk at de lar sine hallusinasjoner ramme andre uskyldige mennesker i en ekstremt sårbar posisjon.

At politiet derimot følger opp tips som er konkrete nok, selv om de kommer fra «synske», synes jeg ikke er så kritikkverdig, fordi politiet ikke kan vurdere om påstanden om klarsynthet er en reell bakgrunn for tipset. La meg gi et par eksempler på problemstillingen politiet møter når de mottar slike tips.

Klarsynthet – selvbedrag eller dekkoperasjon?

En person med kjennskap til saken som ønsker å gi et tips, men som ikke ønsker å bli knyttet til saken utover dette, kan muligens finne på å bruke «klarsynthet» som en dekkhistorie. Da er nok risikoen mindre for at politiet vil stille spørsmål med hvor informasjonen kommer fra og hvordan vedkommende kunne vite om dette i etterkant. Ergo bør politiet ta i mot slike tips, og følge dem opp om de virker konkrete nok, selv om «klarsynthet» oppgis som årsak.

En annen grunn til at politiet bør følge opp slike tips er at såkalte klarsynte som regel bruker ulike teknikker for å «lese» andre mennesker, blant annet cold reading. Gjennom cold reading kan de plukke opp informasjon fra det en person selv formidler til den klarsynte, og så levere dette tilbake som om det er informasjon de selv har «sett». Det er overraskende lett å lure folk på denne måten, og alle såkalte klarsynte, såvel som skeptikere som etterligner klarsynte, eksempelvis Derren Brown, benytter seg av dette psykologiske trikset.

Les resten av denne bloggposten »

Media Religion/overtro Samfunn og verden Skepsis