Stikkord: <span>klarsynte</span>
Det er i dag tre år siden jeg satt i en blokk på Grünerløkka og hørte et smell som fikk hele bygningen til å svaie. Tre år siden det som nok er det mest intense døgnet i mitt liv, hvor jeg ikke fikk gjort annet enn å følge med på Twitter, Facebook og TV imens sirenene i Jens Bjelkes gate ulte kontinuerlig som en flerstemt klagesang over den ulykke som hadde rammet landet. Tre år siden jeg tvitret det som i ettertid skulle bli kjent som den første omtale av terroraksjonen i offentligheten, skrevet bare 23 sekunder etter at bomben smalt:
Jeg ser flere skeptikere uttrykke sin harme over at politiet bruker av sine dyrebare ressurser til å følge opp tips fra såkalte klarsynte i jakten etter den forsvunnede Sigrid Giskegjerde Schjetne. Det er lett å forstå at folk blir oppgitt, fordi klarsynthet er en egenskap som ikke eksisterer, og mennesker som hevder de er klarsynte er enten bevisste bedragere eller ofre for selvbedrag.
Likevel klarer jeg ikke hisse meg veldig opp over at politiet bruker tid på dette. Jeg har riktignok kritisert synske som kommer med tips om Sigrid-saken og andre saker i de to siste episodene av Saltklypa (#61 og #62), men her er det først og fremst de synske selv jeg kritiserer. Disse menneskene som så til de grader mangler helt grunnleggende selvinnsikt og selvkritikk at de lar sine hallusinasjoner ramme andre uskyldige mennesker i en ekstremt sårbar posisjon.
At politiet derimot følger opp tips som er konkrete nok, selv om de kommer fra «synske», synes jeg ikke er så kritikkverdig, fordi politiet ikke kan vurdere om påstanden om klarsynthet er en reell bakgrunn for tipset. La meg gi et par eksempler på problemstillingen politiet møter når de mottar slike tips.
Klarsynthet – selvbedrag eller dekkoperasjon?
749 kommentarer