Stikkord: <span>kliniske studier</span>

Det jobbes nå på spreng for å utvikle en effektiv og trygg vaksine mot SARS-CoV-2, og en del legemiddelselskaper er nå i gang med fase-3-studier på sine vaksiner. Men hvordan lages disse vaksinene, og hvordan virker de? Og kan vi føle oss trygge på at vaksinene vil være frie for alvorlige bivirkninger og beskytte oss mot covid-19?

Dette er del 2 av en serie på 3 bloggposter om korona og vaksiner.
Les del 1: Noen tanker sett i lys av svineinfluensavaksinen
Les del 3: Bør vi ha obligatorisk vaksinering?

Placebodefekten squareNye legemidler testes grundig. I min bok «Placebodefekten – Hvorfor alternativ behandling virker som det virker» har jeg et kapittel om utprøving av legemidler og kliniske studier, hvor jeg skriver:

Det første trinnet i en klinisk studie kalles fase 0. Her gir man en lav dose av medikamentet til 10−15 personer for å se hvordan det oppfører seg i menneskekroppen. Basert på disse dataene kan man gå til fase 1, hvor medikamentet gis i en terapeutisk dose til 20−80 mennesker. Her forsøker man å finne ut hvilken dose som har terapeutisk effekt, og hvilke bivirkninger som oppstår i ulike doseringer.

Etter at man i fase 1 har fått en forståelse av hvilke doser som kan brukes trygt og effektivt, kommer en enda større utprøving på 100−300 mennesker. Dette kaller vi fase 2, og det er svært ofte her medikamenter feiler. Dette er den første fasen hvor man virkelig tester om medikamentet har den medisinske effekten vi ønsker, uten at det er for store bivirkninger. Hvis fase 2 viser seg å være positiv, så kommer den endelige testfasen, fase 3.

Det er kliniske studier i fase 3 som virkelig dokumenterer at et medikament virker som ønsket. Her tester man den gjerne på ti ganger så mange mennesker, ofte fra 1000 til 3000 personer, for å samle enda mer data om hvordan effekten er sammenlignet med eksisterende legemidler, og eventuelle bivirkninger som er så sjeldne at man bare ser dem når medikamentet testes på mange.

Les resten av denne bloggposten »

Samfunn og verden Vitenskap

Screenshot 2014 05 11 13 26 09

Jeg ble tipset om denne ferske artikkelen på nettstedet Norgesavisen.no. Og, vel, artikkelforfatter Cato Andre Berggrav Tansøy, som hevder å ha utdannelse innen journalistikk, bibliotekfag og informasjon fra Høgskolen i Oslo, bør nok ta sin utdannelse på nytt, for han må ha glemt de aller mest grunnleggende journalistiske arbeidsmåter i de 20 år som er gått siden han ble uteksaminert.

La oss starte med overskriften. Allerede der hyler alle alarmer mot leseren. «Kur mot kreft oppdaget,» hevdes det. Vel, la meg gi deg en grei huskeregel: Hvis du noensinne leser om en påstått «kur for kreft», kan du være ganske sikker på at artikkelen er virkelighetsfjern.

Kreft er nemlig ikke én sykdom. Det er over hundre ulike sykdommer, med flere ulike årsaker og dermed også flere ulike kurer. Vi vil aldri finne én enkelt kur mot kreft, rett og slett fordi kreft ikke er én enkelt sykdom.

Vi kan altså allerede fra overskriften slutte oss til at denne artikkelen neppe vil fortelle oss noe av medisinsk nyhetsverdi. Men vi går likevel videre.

Ingressen lyder slik:

Det ble i forrige måned publisert forskningsmateriale som beskriver en kur for kreft som fungerer! Men legemiddelindustrien virker ikke å være interessert i å utvikle medisinen da denne ikke kan patenteres, noe som betyr at legemiddelindustrien ikke kan tjene penger på annen kreftmedisin.

Spennende da! Hvor er dette forskingsmaterialet publisert? Det sier artikkelforfatter ingenting om. Ikke en eneste henvisning til publikasjon, forskerenes navn, eller lenke til kilde. Nada. Vi må altså bare ta Tansøy på ordet. Atter et rødt flagg som bør trigge vår indre skeptiker.

I det etterfølgende avsnitt får vi likevel vite at det er forskere ved University of Alberta, Canada, som har publisert disse revolusjonerende resultatene. I følge Tansøy slapp de i april 2014 nyheten om at de hadde «sluttført testingen av et middel for å kurere de mest vanlige kreftformene som lunge-, bryst- og hjernekreft».

Wow.

Og bare to uker etter at disse resultatene ble publisert, konkluderer Tansøy med følgende:

Les resten av denne bloggposten »

Media Skepsis Vitenskap