I dag forteller Vivi sin historie i denne serien om mine leseres vei fra overtro til skeptisisme. Hun er spesielt sint på alternative behandlere som lurer kreftsyke pasienter:
Jeg er nok født ateist. Det kommer vel av omgivelsene en vokser opp i. Det var ingen rundt meg i oppveksten som var troende, men jeg har alltid akseptert andre for deres livssyn. Har aldri gått inn på hvorfor de tror. Det har vært deres greie liksom.
Men jeg har aldri akseptert at jeg skulle tvinges inn i det, slik det var i min oppvekst. Startet hver uke med en time i kirken, som lå vegg i vegg med skolen. Jeg følte at jeg ikke hørte hjemme der, men som liten var det jo ingen jeg kunne ta det opp med. Min frøken var veldig kristen, og det var ikke vanlig at man snakket om slike ting med medelever den gangen.
Da jeg ble eldre kom all min frustrasjon ut i kristendomstimene, med heftige debatter med en lærer som skulle formidle til de andre elevene det hun selv trodde så sterkt på. Jeg ble ett uromoment, og straffet med gjensitttelse. Da følte jeg at kristendommen heller ikke var god.
Jeg valgte selvsagt borgelig konfirmasjon, som jeg måtte forsvare overfor medelever. Det var ikke så vanlig den gangen. Men ett flott tilbud, som en overgang fra barn til voksen. En dag å markere, med selskap og alt som hører med.
Jeg har aldri vært overtroisk. Det har nok satt noen begrensninger i samvær med gode venner. Jeg har trukket meg tilbake, og latt være å gi uttrykk for mine meninger i hyggelig lag. For det er alltid ett tema. Enten historier som formidles, spåing i kort og kaffegrut. Det har aldri vært rom for å dele min skepsis med venner. Derfor føler jeg at jeg har funnet en plattform nå som jeg føler meg trygg i gjennom mitt medlemskap i Skepsis foreningen. Der kan jeg trygt snakke og dele mine tanker med andre. Være meg selv. Med likesinnede.
3 kommentarer