I dag forteller Vivi sin historie i denne serien om mine leseres vei fra overtro til skeptisisme. Hun er spesielt sint på alternative behandlere som lurer kreftsyke pasienter:
Jeg er nok født ateist. Det kommer vel av omgivelsene en vokser opp i. Det var ingen rundt meg i oppveksten som var troende, men jeg har alltid akseptert andre for deres livssyn. Har aldri gått inn på hvorfor de tror. Det har vært deres greie liksom.
Men jeg har aldri akseptert at jeg skulle tvinges inn i det, slik det var i min oppvekst. Startet hver uke med en time i kirken, som lå vegg i vegg med skolen. Jeg følte at jeg ikke hørte hjemme der, men som liten var det jo ingen jeg kunne ta det opp med. Min frøken var veldig kristen, og det var ikke vanlig at man snakket om slike ting med medelever den gangen.
Da jeg ble eldre kom all min frustrasjon ut i kristendomstimene, med heftige debatter med en lærer som skulle formidle til de andre elevene det hun selv trodde så sterkt på. Jeg ble ett uromoment, og straffet med gjensitttelse. Da følte jeg at kristendommen heller ikke var god.
3 kommentarer