Stikkord: <span>konsert</span>

Dette er så bra at jeg nesten omkommer. Herregud.

Se den i fullskjerm og skru opp lyden. Herregud.

Kunst Musikk

Øyafestivalen er et av årets høydepunkter. Som hostingpartner for festivalen får jeg som regel litt frynsegoder i form av noen festivalpass, VIP-pass og ølbonger, og da er det bare å krysse av augustuken i kalenderen først som sist for å nyte noen dager med topp stemning og god musikk i Oslo.

På fjorårets festival hadde jeg gledet meg til å se Lykke Li, men der hadde nok festivalledelsen gått på en Moby-smell. Jeg sikter da til smellen på Quartfestivalen for en del år tilbake, da Quartledelsen hadde booket inn relativt ukjente Moby for å spille på den lille scenen i Salamanderparken. Jeg var gammel fan av Moby på det tidspunktet, men valgte likevel å heller se Nine Inch Nails* som spilte på den store scenen. Og det var nok et smart valg, fordi i ukene før festivalen hadde plutselig Mobys populartitet eksplodert, og de fleste av de som møtte opp for å se ham ble rett og slett avvist ved inngangen. Det kom så vanvittig mange flere enn hva festivalledelsen hadde sett for seg da de booket ham tidligere på året at konsertområdet bare rommet en brøkdel av dem.

Det samme føler jeg altså skjedde med Lykke Li på Øya i fjor. Hun var satt opp på den minste scenen, og det var rett og slett klin umulig å komme nærmere enn et par hundre meter fordi det var så mye folk. Ettersom den scenen står vinkelrett på festivalområdet, mot sjøen, fikk vi ikke en gang et glimt av henne.

Trist.

Uansett, hennes album Youth Novels er absolutt å anbefale, og her er en sær liten video med en akustisk versjon av singelen «I’m Good, I’m gone»:

* Jeg må også nevne i en bisetning at Counting Crows spilte før NiN på Quarten det året, og da NiN spilte stod vokalisten og en til av bandmedlemmene i Counting Crows ved siden av meg gjennom hele konserten. Stas ;-)

(Plukket opp fra Belinda Jakobsens blogg.)

Kunst Musikk Personlig

Hadde nesten glemt vekk denne norske gruppen, men denne sangen fra nittitallet en gang er fantastisk!

Kunst Media Musikk

brave.jpgJeg er nettopp tilbake på hotellrommet etter å ha vært på konsert med Marillion på Rockefeller her i Oslo. Det var en svært blandet opplevelse.

Jeg er en stor Marillion-fan og synes albumet Brave er blant de 10 beste album jeg har hørt noensinne. Men jeg har dessverre ikke engasjert meg nok i de siste 3-4 albumene, og skal man like Marillion sin musikk må man engasjere seg og lytte aktivt. De har nettopp sluppet et nytt dobbeltalbum, Happiness is the Road, og naturlig nok var derfor de aller fleste sangene de fremførte hentet fra dette albumet. Når man da ikke kjenner sangene, blir det vanskelig å få den helt store gløden over konsertopplevelsen.

Men før jeg forteller mer bør du unne deg litt reklame for det nye dobbeltalbumet:

I tillegg til at det meste av materialet var ukjent for meg, var det en konsert med så mye tekniske problemer at det var et under de kom seg gjennom hele settet. Konserten startet med at bandet rett og slett gikk av scenen ca ett minutt uti første sang. Bassisten ga seg først og sa i mikrofonen, relativt forbannet, «I can’t play to this«, og forsvant. Deretter forsvant resten av bandet hoderistende en etter en. Gitaristen reddet stemningen med noen morsomme fraser før han gikk, men det var en rar opplevelse, og publikum ble stående nokså forvirret tilbake.

Etter noen minutter fylt av teknikere som vandret rundt på scenen og fiklet med saker og ting, kom de inn igjen. Vokalist Steve Hogarth var i godt humør og fortalte at problemet lå i at han halvveis uti første sang hadde oppdaget at han ikke hadde på seg noe undertøy. Og som den sensitive vokalisten han er, gjorde det at han ikke helt klarte å få den rette feelingen. Men nå hadde de vært på bakrommet og pratet litt om det, og kommet frem til at det aldri skulle gjenta seg. Han hadde nå fått på seg truse, så nå kunne de starte.

Well, guess you’d have to be there… ;-)

Les resten av denne bloggposten »

Kunst Media Musikk Personlig

AHA_bio07.jpgDen 27. august 2005 holdt a-ha en, etter norske standarder, gigantkonsert i Frognerparken. Hele 120.000 tilskuere var til stede, og jeg var en av dem. Det var en fantastisk opplevelse og a-ha innfridde til de grader.

Men denne bloggposten handler ikke først og fremst om denne konserten, men noe som skjedde tidligere på dagen.

Og når vi først kryper bakover i tid, la oss like gjerne gå enda en dag tilbake, til fredag 26. august, dagen før konserten.

Jeg var i Oslo sammen med min daværende samboer, en kamerat, min bror og hans samboer. Som seg hør og bør for oss bygdetullinger som har forvillet oss inn i storbyen, endte jeg og kompisen min opp inne i Oslo City. Vi pratet om konserten som skulle være dagen etter, og diskuterte de fantastiske musikerne a-ha skulle ha med seg. Jeg har lenge vært enorm fan av a-ha sitt backingband med svenske Per Lindvall på slagverk som selve motoren. Helt fra jeg oppdaget hans prestasjoner på Morten Harkets soloalbum «Wild Seed» har jeg vært fan av Lindvall (se ham på YouTube her og her). Det er få trommeslagere som er så tight og minimalistiske i spillestilen som han er, samtidig som det groover noe så helt vanvittig. Med seg hadde de også hans bror, Sven Lindvall, på bass, og Christer Karlsson på tangenter.

Gutta i a-ha troner vel nesten på toppen av kjendislisten i dette landet, og de kan neppe vise seg noe sted uten å omringes av fans. Backingbandet derimot, de som tross alt skaper en stor del av godlyden, er tilnærmet ukjente. Så mens vi gikk og kikket i butikkene i kjøpesenteret snakket vi om hvor tøft det ville vært om vi plutselig hadde sett de svenske musikerne, fordi vi da kunne ha sagt noe til dem for å vise at vi visste hvem de var. De ville sikkert finne det passe spesielt ettersom de nok ikke opplevde slikt ofte her i Norge.

Les resten av denne bloggposten »

Musikk Personlig

Dette er et fyrverkeri! Pianosoloen og ikke minst trommespillingen de siste par minuttene er så usedvanlig bra at det nesten er smertefullt å høre på.

Jeg og min bror så faktisk dette live på Rockefeller tidlig på nittitallet en gang da Steve Lukather og Los Lobotomys var i Oslo. Mulig det var samme turne som denne videoen er hentet fra. Det jeg husker best fra konserten er at hele gulvet i Rockefeller svaiet da alle i salen hoppet i takt gjennom hele denne sangen…

Se video: Party in Simons Pants

(Får dessverre ikke embedde denne videoen, men klikk på linken for å se den direkte på YouTube.)

Musikk Personlig