Stikkord: leserinnlegg

I går så jeg en Facebook-venn poste en melding som jeg hadde veldig sansen for. Det lød slik:

«De kommer i stadig større grupper hit til byen. De tar jobbene fra oss og stiller stadig større krav til sosiale goder. De foretrekker å isolere seg i egne bydeler; særlig kvinnene gidder ikke lære seg språket vårt, og de forlanger at barna deres skal gå i egne klasser. Så snart de har skrapt sammen nok penger, sender de billetter til hjemlandet, slik at nære og fjerne slektninger også kan følge dem hit.» – Oversettelse fra leserinnlegg i en avis i Chicago på 1800-tallet, om norske innvandrere.

Tøft, ikke sant? Det gir oss perspektiver som er nyttige i innvandringsdebatten. Så jeg delte meldingen, og fikk fort mange likes på denne.

Men like etter jeg at jeg hadde delt meldingen fant jeg ut at jeg ville se om jeg kunne finne en kilde. Jeg ville tross alt ikke gå i samme felle mange gikk i med sommerens falske Obama-sitat som «alle» spredte på Facebook og Twitter, men som viste seg å være fullstendig falskt.

Jeg har derfor brukt noe tid på å søke etter leserinnleggets opphav, både på engelsk og norsk, men jeg finner ingenting. De eneste søketreff er andre som har gjengitt sitatet i blogger, artikler, PowerPoint-slides, og leserinnlegg, men ingen som jeg kan se har oppgitt en faktisk kilde annet enn det diffuse «leserinnlegg i en avis i Chicago på 1800-tallet«.

En skribent på Liberaleren har også merket seg samme problem. Han finner heller ingen kilde, og på samme måte som han spør jeg om noen vet noe mer enn oss? Er dette sitatet reellt, eller er det konstruert for å lage et godt poeng? Det kan selvsagt være ekte, men at opphavspersonen aldri oppga noen konkret kilde, og så har det bare spredt seg. Eller at sitatet er parafrasert fra hukommelsen til noen som har hørt at noen andre leste det i en gammel avis. Det finnes mange muligheter, og sitatet kan være fullstendig falskt og konstruert, det kan være løselig basert på noe som en gang ble skrevet i en avis, eller det kan være en presis gjengivelse av det opprinnelige sitat.

Les resten av denne bloggposten »

Diverse IT/Internett Politikk Samfunn og verden Skepsis

Følgende innlegg stod på trykk i Romerikets Blad i dag, 15. april 2011:

277126355

Jeg ble tipset om det av @mortenrovik hvor han spurte om jeg (eller noen andre) ville kommentere det. Det vil jeg selvsagt.

La meg først parafrasere det som synes å være Monica O. Oseberg sitt kjerneargument:

Homeopati er kanskje placebo, men placebo er godt nok.

Dette er en fallitterklæring for hennes profesjon, men det er i det minste en ærlig innstilling.

Hun skriver i sitt innlegg:

Det finnes hundrevis av undersøkelser på verdensbasis med både positive og negative resultater på homeopati. De vanlige forskningsmetodene på farmasøytisk medisin blir ofte en ufullstendig metode for homeopati. Resultatene gir ikke et korrekt bilde av hele pasienten. En undersøker ett enkelt homeopatisk middel i behandlingen av en stor gruppe pasienter med samme medisinske diagnose, og måler resultatene. En utvidet forskningsmetodikk er nødvendig fremover, fordi homeopatiske medisiner foreskrives individuelt for hver pasient og er en helhetlig behandlingsform.

Dette er det vanliget mantraet fra homeopater. Hvis vitenskapelig metode ikke kan vise at homeopati virker, må det være vitenskapelig metode det er noe galt med, ikke homeopatien.

De fleste ser at dette er et håpløst standpunkt å innta. Det er såkalt special pleading, altså at man krever særbehandling med unntak i kravene som stilles til dokumentasjon for den hypotese man selv er tilhenger av. Homeopater nekter rett og slett å akseptere negative resultater, fordi de allerede har bestemt seg for at homeopati virker. Man kan spørre seg hvorfor de da i det hele tatt bryr seg om forskning og alltid roper på mer av dette hvis de kun vil akseptere positive resultater uansett.

Vitenskapelig forskning er grumsete

Hun har rett i at det er gjort mange studier som viser både negative og positive resultater. Slik fungerer forskningen. Den er grumsete, noe som ble svært tydeliggjort da Dr John Ioannidis publiserte sin mye siterte artikkel i 2005:

Les resten av denne bloggposten »

Alternativ medisin Skepsis Vitenskap

UlykkeI dag var det et fint leserinnlegg i avisen Agder som jeg følte for å dele med flere. Leserinnlegget gjenspeiler mine egne tanker omkring lavere fartsgrenser som nødvendig virkemiddel for å få ned antall dødsfall i trafikken.

Frp skriker etter bedre veier og midtdelere for å få ned ulykkene, men en raskere og enklere måte å redusere antall ulykker med dødelig utgang er å få folk til å kjøre saktere. Biler er vel, så vidt jeg vet, stort sett konstruert for å kunne tåle en kollisjon i 70 km/t uten at passasjerene omkommer (med mange forbehold), og da burde fartsgrensene gjenspeile denne realiteten.

Statistikk viser også at sjåføren selv er ansvarlig for 75% av dødsulykkene, og at for høy fart er årsak til 49% av dødsulykkene. Vanskelige kjøreforhold står bare for 16% av dødsulykkende. (Statistikken er kun basert på dødsulykkene i 2006 og har vel derfor en ganske høy usikkerhet knyttet til seg, men trenden med den høye andelen førerfeil og høy fart som dødsårsak er vel ganske utvetydig uansett.) Ideellt sett skulle man hatt firefelts motorvei med midtdeler overalt, men det er både praktisk og økonomisk umulig, og da bør fartsgrensene reduseres på stamveiene ettersom det er i hovedsak her dødsulykkene skjer.

Leserinnlegget er skrevet av Ivar Damman, prosjektleder i «Nullvisjonsprosjektet i Lister«, og her er et utdrag som omhandler de matematiske og fysiske argumenter for lavere fartsgrenser:

Ulykkestallene kan reduseres vesentlig hvis vi vil! Bare ved å redusere fartsgrensen fra 80 til 70 kilometer i timen økes sikkerheten mye. Risikoen for å bli drept eller alvorlig skadet øker ikke bare med hastigheten, men med kvadratet av hastigheten.

Det er nesten dobbelt så farlig å kjøre i 90 som i 70 kilometer i timen. Den energien som utløses i kollisjonsøyeblikket i 70 kilometer i timen kan uttrykkes som 70 ganger 70 lik 4900. I 90 kilometer i timen blir 90 ganger 90 lik 8100.

Les resten av denne bloggposten »

Diverse Media Personlig Politikk Samfunn og verden