Er det riktig å kalle noe for svindel eller løgn hvis vedkommende oppriktig tror på det selv?
Det er et spørsmål, eller kritikk, jeg møter med jevne mellomrom. Jeg har kalt folk løgnere i bloggposter hvor jeg deretter mener å ha dokumentert med konkrete eksempler og dokumentasjon at de faktisk har løyet. For eksempel når Snåsamannen hevder å ha gitt en blind jente synet tilbake, selv om han strengt tatt visste at jenta ikke var blind. Eller når Niels Chr. Geelmuyden sier europeiske menns sædkvalitet har blitt dramatisk dårligere og baserer dette på et selektivt utvalg av studier hvor han utelater alle som viser det motsatte. Eller når Folkets Strålevern bruker studier som skal vise at mobilstråling er farlig som senere er blitt replikert flere ganger med negativt resultat.
Men selv om man kan vise at disse personene har løyet, vil noen forsvare dem med at det ikke kan kalles en løgn hvis de virkelig tror på det selv.
Det er jeg i prinsippet enig i. Men det finnes en grense for hvor langt dette forsvaret strekker seg.
127 kommentarer