Stikkord: <span>livet</span>

Claustrophobia 2

Jeg er 40 år gammel. Snart 41. Jeg kom sent i gang med det meste. Hadde hverken kjæreste eller sex før jeg var 20 år. Smakte ikke alkohol eller tobakk før et par-tre år etter det. Klarte aldri å engasjere meg nok til å gjennomføre en skikkelig utdannelse.

Men jeg har rukket å være samboer i en del år, vært gift en kort periode, skilt meg, og fått verdens beste datter. Jeg har startet et par firmaer, gitt ut bok, skrevet over 1,2 millioner ord i bloggen min, har gode venner, har ivaretatt gode relasjoner til mine ekser, og har det egentlig veldig, veldig bra.

Det kom likevel ikke av seg selv. Før bodde jeg nemlig i feil rom. Det måtte jeg rive, og bygge et nytt. Mitt eget rom. Et rom som passet meg.

Da jeg bodde på Tonstad, hvor jeg vokste opp, var jeg engasjert i mye forskjellig. Jeg har alltid jobbet med musikk. Ledet kor, spilt i band og undervist i musikkskole. Jeg har jobbet med drama og teater, vært kommunal fritidsklubbleder, og vært initiativtaker til og leder av mange arrangementer og forestillinger. Jeg var aktiv i lokalpolitikk, drev (og driver) eget firma, bidro i lokal nærings- og eiendomsutvikling, og hadde generelt sett alltid mange jern i ilden.

Jeg likte alt dette. Det var spennende, lærerikt og inspirerende å engasjere meg i så mye, men det gjorde meg samtidig til en slave for omgivelsene. Det var alltid noen å stå til ansvar for. Noen andres krav jeg måtte innfri. Så mange hensyn å ta.

Sammen med min datters mor bygde jeg hus, kjøpte bil, hadde en liten dachshund og var rimelig godt etablert. Fremtiden var staket ut, og jeg følte meg egentlig tilfreds med tingenes tilstand.

Så raknet forholdet. Hun flyttet hjem til Kristiansand sammen med vår datter, og jeg flyttet kort tid senere til Oslo.

Det var en stor avgjørelse å ta, men det var en riktig avgjørelse. Etter å ha vært pådriver og deltaker i mange aktiviteter helt siden ungdomsskolealder, kuttet jeg ut nesten alt av forpliktelser. Jeg solgte hus og bil, og kvittet meg dermed med all gjeld. Jeg falt naturlig ut av alle aktiviteter knyttet til hjemkommunen.

Les resten av denne bloggposten »

Kortpost Personlig

I’ve been diagnosed with a brain tumour, the op is pretty risky & I’ll have around 6 months if I don’t have it done. I think it’s better to go out with a bang than a whimper & make the most of the time I have left instead of spending it in a hospital bed.

The big question is, where to go & what to see and do

This is post #666 for me, & I always intended for it to be my last one. Seems fairly appropriate that it could have been my last post whether I wanted it to be or not.

It’s been fun.

Slik lyder et innlegg på den litt rare og lugubre nettsiden Sensible Erection som jeg har fulgt i flere år. Svarene fra andre lesere er interessante. Et av de første lyder slik:

My father just 3 years ago was diagnosed with a brain tumor and he went the surgery route and it was ultimately a mistake. My last few moments with him were raddled, confused and seizure ridden.

As for where and what to do:
Southeast asia. The last place on earth that there is still magic.

Eller den motsatte innstilling:

Get the operation. There is only life, and nothing else. Unless you’re a sad sack who really feels like your consciousness is not worth preserving as long as possible, GET THE FUCKING OPERATION.

Når det gjelder å få mest mulig ut av de siste månedene av livet, så har vi folk som tenker stort:

But if I were you and playing for keeps…

Borrow lots of money.
Run away with it to south east Asia.
Hump/Marry a ridiculously hot/young person/peoples.
Write a list of things you want to do but never did…
(sky diving/bungie jumping/Sex/drugs/fights.
Try to smuggle ridiculous amounts of drugs into the US and give the proceeds to people you love. (pay off that loan also!)

If you get caught, maybe you’ll get free healthcare in a white collar prison?
I’d say prison- with a grip of stories, if a good list finisher if you do happen to get caught.

Les resten av denne bloggposten »

IT/Internett Personlig

Tenk at
så mange
er så redde for livet
at de må tro
på noe bedre
etterpå
for å overleve
til de dør.

Diverse Kunst