Stikkord: <span>Marte Michelet</span>

Jeg har nettopp lest gjennom Anders Behring Breiviks forklaringer fra dagens utspørring i rettssalen. Referatene i nettavisene har utelatt alle de grusomme detaljer fra de enkelte drapene, noe som kanskje er riktig ovenfor de som er direkte berørt, men har man en noenlunde velutviklet fantasi og empati er det nok lite der som kunne sjokkere i særlig grad.

Slik opplever hvertfall jeg det, fordi jeg føler jeg allerede har vært på Utøya. Det er hvertfall slik hodet mitt fungerer. I dagene etter 22. juli var jeg på Utøya om og om igjen, inni hodet mitt, i en slags virtual reality. Jeg forestilte meg gang på gang hvordan det måtte ha vært å være en av de livredde menneskene som gjemte seg og flyktet fra Breivik, og levde meg inn i situasjonen så godt jeg kunne, eller så godt jeg ikke kunne la være. Det gjør jeg automatisk når jeg hører om en tragedie, enten det er en bilulykke eller jeg tenker på hendelser som 9/11. Når jeg lukker øynene går jeg rett inn i scenen, og opplever det som skjedde i en slags førstepersonsperspektiv.

Jeg vet ikke hvorfor jeg gjør det. Kanskje det skyldes en morbid nysgjerrighet? Kanskje det er en forsvarsmekanisme? En desperat trang etter å forstå? Kanskje det handler om empati og behovet for å sette seg inn i hvordan andre har opplevd eller opplever en situasjon? Jeg vet ikke hvorfor, men jeg gjør det, og det kan være veldig ubehagelig. Kanskje det er noe av de samme mekanismene såkalte «synske» har, bare at de ikke klarer å være kritiske til seg selv og dermed faktisk tror at det de ser er virkelighet, en form for «remote viewing». Det er selvsagt bare fantasi, og det kan aldri måle seg med virkelighetens redselsfulle opplevelser, men det oppleves likevel både sterkt og vondt.

Les resten av denne bloggposten »

Media Personlig