Stikkord: menighet

The Internet Archive Wayback Machine kan brukes til å grave frem mye greit – og ikke minst ugreit. Forleden fant jeg en av mine gamle websider som hadde en cachet versjon fra 1999. Her hadde jeg lagt inn en kopi av en artikkel fra avisen Stavanger Aftenblad som omhandlet meg, og det var både morsomt og litt deprimerende å lese igjen.

Forhistorien var at jeg i perioden ca 1988-1996 (?) var leder for Sirdal Ten-Sing, et kristent ungdomskor som jeg også var med på å etablere. I starten var jeg med mest som pianist/instruktør men fikk etterhvert større ansvar og var mot slutten den egentlige lederen av koret og det tilhørende bandet. I 1995 ble jeg sammen med en jente som også sang i koret, og i 1996 ønsket vi av praktiske årsaker å flytte sammen i en liten leilighet.

Etter å ha bodd sammen en liten stund ble jeg en morgen vekket av en telefon fra journalist Hans E. H. Jacobsen. Han begynte å spørre meg ut om hvilken kommentar jeg hadde til menighetsrådets reaksjon på mitt samboerskap. Jeg ante ikke hva har pratet om fordi jeg hadde ikke hørt noe som helst om dette, men på sparket svarte jeg så godt jeg kunne etter at han fortalte litt om bakgrunnen for hans oppringning. Først da jeg leste nedenforstående artikkel i avisen noen dager senere fant jeg ut hva som hadde skjedd i kulissene, med diskusjoner i menighetsrådet, en leder i menighetens undervisningsutvalg som trakk seg i protest og mye annet moro.

Her er artikkelen:

SAMBOER UØNSKET SOM TEN SING-LEDER

Stavanger Aftenblad 30/10-96

Sokneprest Sigurd Flydal og Tonstad menighetsråd erklærer dirigent Gunnar Tjomlid uønsket som frivillig “åndelig leder” i menighetens Ten Sing-kor. Tjomlids store synd er at han er samboer.

av Hans E. H. Jacobsen

SIRDAL: Gunnar Tjomlid får likevel fortsette som dirigent i koret. Men utad er det menighetsarbeider Ole Lilleheim, som i neste uke avløses av Mona Testad, som troner på toppen av Ten Sing-styret.

Les resten av denne bloggposten »

Media Musikk Personlig Religion/overtro Sirdal

Den kristne avisen Vårt Land skrev nylig en artikkel om situasjonen for kristne i Kina. Her intervjuet de min nabo og tidligere kollega Ole Lilleheim som jobber for organisasjonen Åpne Dører. Lilleheim har smuglet mange bibler inn i Kina og kjenner godt til forholdene for kristne der. I artikkelen sier han blant annet følgende:

Grunnene er at menighetene ikke vil registrere seg, fordi de da må skrive under på at de ikke skal forkynne for barn under 18 år, eller utenfor kirken.

Dette hørtes ut som en svært fornuftig ide i mine ører. Akkurat på dette punktet burde vi gjerne følge kineserne og forby religiøs forkynnelse til barn under 18 år. Vi beskytter barn mot tobakk, alkohol og andre skadelige substanser. Vi har aldersgrenser på filmer og bilder for å verne barn mot «forstyrrende inntrykk», så hvorfor ikke også mot religiøs indoktrinering? La mennesker velge sin religion når de er gamle nok til å foreta en kritisk vurdering, men spar barna for å få inn fantasihistoriene med morsmelken slik at de ødelegges for livet.

Ole Lilleheim fortsetter:

Disse ti topplandene går igjen år etter år. Det paradoksale er at antallet kristne i disse landene vokser hele veien. Det er en vekkelse der, mens antallet kristne i den frie verden går tilbake, sier han.

Jeg klarer ikke å se at dette på noe som helst vis er paradoksalt? Historien har vist at religion alltid blomstrer når det utsettes for undertrykkelse og forbud. Dette sier også en del om religionens funksjon hos mennesker, og viser tydelig hvordan det er en menneskeskapt konstruksjon for å gi håp, samhold og faste rammer i en vanskelig tilværelse. Vi ser det samme i U-landet USA hvor spesielt minoritetene bygger sitt samfunn på en sterk religiøsitet som nesten ikke finnes i det frie og rike Europa.

I kampen mot religion må vi altså tillate full religionsfrihet, samtidig som vi bør vurdere innføring av tiltak for å beskytte barn mot de negative bieffektene.

Media Personlig Religion/overtro Samfunn og verden Skepsis

Følgende innlegg postet jeg i dag på sirdolen.no:


Etter mitt innlegg om den unødvendige og påtrengte kristne dommedagsforkynnelse på 17. mai («Malplassert forkynnelse«, 18.05.2007), har jeg fått mange hyggelige tilbakemeldinger fra ulike hold. Det er tydeligvis svært mange som er enige med mitt innlegg og som deler min oppfatning om at slik forkynnelse ikke hører hjemme som en naturlig del av fellesprogrammet for nasjonaldagsfeiringen. Dessverre råder en frykt for å si dette offentlig, som om religion er noe som har krav på et spesielt vern mot kritikk, og derfor ser man få som tør gi sin støtte skriftlig. Jeg deler ikke denne frykt eller meningsløse religionsrespekt, og tar gjerne ordet for å motsi flere religiøse provokasjoner. Religion må holdes opp i lyset for kritisk granskning på samme måte som enhver annen offentlig sak.

I den sammenheng har jeg lyst å trekke frem noen andre områder hvor jeg reagerer på grove overtramp fra kirkens side. Jeg kommer i farten på tre helt konkrete selvopplevde eksempler som påvirket min egen oppvekst i større eller mindre grad, men det finnes så mange, mange flere:

Les resten av denne bloggposten »

Personlig Religion/overtro Samfunn og verden