Personvern & cookies: Dette nettstedet bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke dette nettstedet aksepterer du dette.
For å finne ut mer, inkludert hvordan kontrollere cookies, se her:
Cookie-erklæring
Jeg får ikke nok av denne dama. Her er åpningssporet fra det geniale albumet Speak for Yourself.
Headlock
Den kanskje mest «kommersielle» sangen på albumet er Goodnight and Go, en fantastisk låt. Dessverre kan ikke den embeddes (hva er det disse plateselskapene feiler?), men klikk deg inn og lytt/se her.
Se også denne fantastiske liveversjonen på Letterman her:
Goodnight and Go (live)
Litt nervøs, men for en talentfull og original artist!
Og som de fleste andre artister i verden har hun covret Cohens Halleluja i en nydelig, sart a capella-versjon (uoffisiell video):
Halleluja
Albumet Speak for Yourself avsluttes med denne utrolig gripende perlen av en sang (kun musikk, ingen video). Lukk øynene og lytt til den på høyt volum, det er en musikalsk reise:
Den 27. august 2005 holdt a-ha en, etter norske standarder, gigantkonsert i Frognerparken. Hele 120.000 tilskuere var til stede, og jeg var en av dem. Det var en fantastisk opplevelse og a-ha innfridde til de grader.
Men denne bloggposten handler ikke først og fremst om denne konserten, men noe som skjedde tidligere på dagen.
Og når vi først kryper bakover i tid, la oss like gjerne gå enda en dag tilbake, til fredag 26. august, dagen før konserten.
Jeg var i Oslo sammen med min daværende samboer, en kamerat, min bror og hans samboer. Som seg hør og bør for oss bygdetullinger som har forvillet oss inn i storbyen, endte jeg og kompisen min opp inne i Oslo City. Vi pratet om konserten som skulle være dagen etter, og diskuterte de fantastiske musikerne a-ha skulle ha med seg. Jeg har lenge vært enorm fan av a-ha sitt backingband med svenske Per Lindvall på slagverk som selve motoren. Helt fra jeg oppdaget hans prestasjoner på Morten Harkets soloalbum «Wild Seed» har jeg vært fan av Lindvall (se ham på YouTube her og her). Det er få trommeslagere som er så tight og minimalistiske i spillestilen som han er, samtidig som det groover noe så helt vanvittig. Med seg hadde de også hans bror, Sven Lindvall, på bass, og Christer Karlsson på tangenter.
Først når du har sett originalen kan du ta en kikk på denne live-versjonen nedenfor. (Kan dette virkelig fremføres live? Ja, det kan visst det ved å synge gjennom en synthesizer hvor hun legger harmoniene på klaviaturet… wow!)
Mitt første møte med Imogen Heap var gjennom hennes nydelige tolkning av Nik Kershaw-sangen «Oxygen», en sang som for øvrig er covret av et hav av artister. Jeg skal definitivt sjekke ut mer av Imogen Heap i tiden fremover!
Til slutt, en ny versjon av sangen uten alle vokalharmoniene. Ikke fullt så spennende, men likevel helt fantastisk :-)
Tidlig på nittitallet kjøpte jeg en CD av en britisk artist ved navn Sheila Chandra. Jeg er usikker på hvorfor jeg kjøpte albumet. Kanskje det skyldtes det forførende coveret. Kanskje det rett og slett skyldtes at jeg hadde en Peter Gabriel-fetisj i den tiden, og var nysgjerrig på alt som sprang ut fra hans plateselskap Real World Records. Jeg husker ikke.
Uansett, albumet het «The Zen Kiss«, en vakker tittel, og det som fenget meg mest var tungegymnastikken hennes på sangene «Speaking in Tongues».
Til min store glede fant jeg henne på YouTube, hvor hun fremfører et par av «Speaking in Tongues»-sangene, som visstnok er en form for vokalisering av tabla-trommer.
Deilig, ikke sant? Her er enda en:
Som ny bruker av musikktjenesten Spotify måtte jeg sjekke ut mer av henne, og hvis du er glad i meditativ «world-music», bør du absolutt gi henne en lytt. (Klikk her for Spotify-URL til Sheila Chandra. Krever at du har Spotify installert med gyldig konto.)
Sjekk ellers ut f.eks. albumet ABoneCroneDrone på iTunes. Sangen «ABoneCroneDrone 3» finnes også på soundtracket til TV-serien Heroes.
Sangen Watch Out World ble til på hybelen min på Forus høsten 1998 da jeg studerte Medieteknikk ved Høgskolen i Stavanger (et studie jeg hoppet av etter første semester). Studier var alltid bare en distraksjon fra mitt egentlige mål – å leve av musikk – så jeg brukte stort sette hele dagene og ikke minste nettene på å lage og spille musikk. Og som den misforståtte kunsteren jeg anså meg selv som, skrev jeg denne sangen om hvordan jeg en dag skulle ta over verden…
En liten del av meg har fortsatt ikke gitt helt opp ;-)
En rar sang jeg skrev og spilte inn helt alene tilbake i 1997 tror jeg. Målet var vel å lage en depressiv og pompøs sang bare med bruk av kassegitar og synth-stryk. Synes den er litt flott jeg…
Jeg har blitt forelsket i Amanda Palmer. Jeg hadde aldri hørt om henne før jeg tilfeldigvis kom over henne (eh, nei, ikke på den måten) på Sensible Erection, og jeg ble umiddelbart grepet av musikken hennes.
Amanda Palmer er en fantastisk artist. En kunster som gir alt. Hun skriver alle tekster og musikk selv, og albumet hennes er produsert av selveste Ben Folds. Historien om hvordan han endte opp som hennes produsent kan du lese her. (Jeg elsker å lese om studioarbeid og prosessen bak produksjonen av et album, så disse sidene med bilder, tekst og videosnutter er som en oase av herlighet for mine øyne og ører.)
Kort tid før John Lennon ble skutt og drept spilte han inn denne sangen som et slags svar til Bob Dylans’s «Gotta Serve Somebody»:
(Kun lyd, ingen video…)
Tekst:
You say you found Jesus Christ
He’s the only one
You say you’ve found Buddha
Sittin’ in the sun
You say you found Mohammed
Facin’ to the East
You say you found Krishna
Dancin’ in the streets
Well there’s somethin’ missing in this God Almighty stew
And it’s your mother (your mother, don’t forget your mother, lad)
You got to serve yourself
Ain’t nobody gonna do it for you
You got to serve yourself
Ain’t nobody gonna do it for you
Well you may believe in devils and you may believe in lords
But if you don’t go out and serve yourself, lad, ain’t no room service here
It’s still the same old story
A bloody Holy War
A fight for love and glory
Ain’t gonna study war no more
A fight for God and country
We’re gonna set you free
We’ll put you back in the Stone Age
If you won’t be like me – get it?
Benjamin Zander has two infectious passions: classical music, and helping us all realize our untapped love for it — and by extension, our untapped love for all new possibilities, new experiences, new connections.
The Internet Archive Wayback Machine kan brukes til å grave frem mye greit – og ikke minst ugreit. Forleden fant jeg en av mine gamle websider som hadde en cachet versjon fra 1999. Her hadde jeg lagt inn en kopi av en artikkel fra avisen Stavanger Aftenblad som omhandlet meg, og det var både morsomt og litt deprimerende å lese igjen.
Forhistorien var at jeg i perioden ca 1988-1996 (?) var leder for Sirdal Ten-Sing, et kristent ungdomskor som jeg også var med på å etablere. I starten var jeg med mest som pianist/instruktør men fikk etterhvert større ansvar og var mot slutten den egentlige lederen av koret og det tilhørende bandet. I 1995 ble jeg sammen med en jente som også sang i koret, og i 1996 ønsket vi av praktiske årsaker å flytte sammen i en liten leilighet.
Etter å ha bodd sammen en liten stund ble jeg en morgen vekket av en telefon fra journalist Hans E. H. Jacobsen. Han begynte å spørre meg ut om hvilken kommentar jeg hadde til menighetsrådets reaksjon på mitt samboerskap. Jeg ante ikke hva har pratet om fordi jeg hadde ikke hørt noe som helst om dette, men på sparket svarte jeg så godt jeg kunne etter at han fortalte litt om bakgrunnen for hans oppringning. Først da jeg leste nedenforstående artikkel i avisen noen dager senere fant jeg ut hva som hadde skjedd i kulissene, med diskusjoner i menighetsrådet, en leder i menighetens undervisningsutvalg som trakk seg i protest og mye annet moro.
Jeg har alltid hatt en skjult fascinasjon for t.A.T.u. Det kynisk spekulative lesbebimaget var i sin tid en genistrek, og jeg synes mange av låtene er overraskende fengende og spennende. Det skader heller ikke at hun mørkhårede er noe av det nydeligste jeg har noensinne har sett. Damn, hun er flott…
Nå har de russiske jentene sluppet en ny video, og denne får de rebelske jentekyssene fra All The Things She Said til å blekne. Her tar de den helt ut, og videoen blir neppe vist på MTV med det første. Hvertfall ikke i usensurert versjon.
Sangen heter Beliy Plashchik («White Robe») og er hentet fra albumet Waste Management som ble sluppet på tampen av fjoråret. Denne singelen kom visstnok ut i desember i fjor, og det er mulig videoen er like gammel, men jeg har hvertfall ikke sett noe til den tidligere.
Ingen stor låt, men jeg kan uansett ikke annet enn å takke de russiske jentene for denne gaven.
Har nettopp oppdaget bandet Porcupine Tree som jeg har fått veldig sansen for. Musikken apellerer til meg fordi den er melodiøs og samtidig intrikat. En svært habil trommeslager hever sangene opp på et nytt nivå, noe man hører i eksempelvis låten «The Sound of Muzak«:
Lydbildet er også veldig variert og dynamisk, alt fra ganske «poppete» låter som «Muzak», til litt hardere, riffbasert rock som i neste eksempel «Blackest Eyes«:
Foreløpig har jeg hovedsakelig lyttet til albumet «In Absentia«, men ser frem til å utforske mer av dette bandet.
Sola skinner ute, og hva gjør jeg? Jo, jeg koser meg over litt alvorlig nerding i stua. Akkurat nå lytter jeg nemlig til Trentemøller direkte fra min 17″ MacBook Pro som står på kontoret et god kilometer herfra. Hvordan? Let me tell you how.
Først har jeg installert den geniale lille applikasjonen Mojo på både min jobb-Mac og maskinen jeg jobber på nå, nemlig min sexy og uunnværlige MacBook Air. Med Mojo kan man dele sitt iTunes-musikkbibliotek med andre brukere over internett. Man kan altså sitte hvor som helst i verden og streame musikk fra iTunes-biblitoteket til hvem som helst som har gitt tilgang til dette (med mindre en vrien brannmur fucker opp stemninga).
Men Airen har bare en kjip liten mono-høyttaler. Ikke så mye å lytte til musikk på. Jeg har en AirPort Express koblet til mitt HiFi-anlegg, men AirTunes-funksjonaliteten denne støttes i utgangspunktet bare av iTunes selv. (Apple y’know.) Det er her en annen liten genial applikasjon kommer inn i bildet, nemlig AirFoil. Med AirFoil kan man streame lyden fra en hvilken som helst applikasjon til AirTunes. Dermed kan musikken jeg spiller med Mojo fanges internt av AirFoil og sendes trådløst direkte til AirTunes så vakker elektronika strømmer ut av stue-høyttalerne!
Ah, deilig britisk techno/house fra nittitallet. Jeg hørte første gang sangen White Skies på et musikkvideoprogram på NRK i 95/96 eller deromkring, og falt pladask. Det var en av de mest fengende melodiene jeg noensinne hadde hørt, og jeg måtte snarest kjøpe CDen Change or Die. (Albumet Change or Die kan kjøpes på iTunes.)
Dette albumet ble fort, og er fortsatt, et av mine 10 favorittalbum gjennom tidene. I mine ører er dette genial musikk som kombinerer nydelige melodier med stemningsfulle og til tider hypnotiserende elektroniske lydbilder. En blanding av pop og techno som få andre klarer. Sunscreem lager dansemusikk som er organisk og interessant og som oser av musikalitet og lekenhet.
Of note is that while Change or Die, was considered a commercial failure, technically and moreover artistically this album is considered by many to be way ahead of its time. An unreleased track off Change or Die – «For Maddened Prophets» resonates perfectly with the times right now.
Ja, dette albumet anbefales på det varmeste. Ettersom sangene henger sammen og glir inn i hverandre, bør det høres i sin helhet, gjerne med headset på høyt volum.
Som et eksempel på hvorfor albumet er så genialt, må jeg nevne en overgang mellom to sanger som alltid har fascinert meg. I slutten av sangen Something fortsetter et enkelt lite synthriff over til sangen When. Dette riffet har en spesiell «signatur» basert på at de tunge taktslagene er enern og treern i rytmen. Men når den nye sangen begynner har plutselig beaten forskjøvet seg litt slik at den neste sangen ligger en åttendedel etter forrige sang. Dermed blir plutselig riffet et helt annet, uten at det egentlig har skjedd noe som helst med det. Det er de samme tonene som spilles, og riffet i seg selv har gått identisk hele tiden, det er bare den underliggende rytmiske feelingen som har forskjøvet seg littegrann slik at alt plutselig høres annerledes ut. Slike småting gjør musikken også «intellektuelt interessant» i tillegg til at den rører ved hjertet.
De beste sangene på albumet finnes dessverre ikke på YouTube, så eneste måten å forstå hva jeg mener om dette albumet er å kjøpe det og lytte til det i sin helhet. Men her er uansett noen smakebiter fra ting Sunscreem har gjort.
Hva er galt med verden når en pop-perle som dette bare så vidt lukter på hitlistene? Hva feiler det folk når en så gjennomført vakker melodi, kombinert med et perfekt arrangement, ikke slår an? Jaja, godt å se at noen har vett til å slenge ut videoen på YouTube så flere får sjansen til å dusje ørene med en duft av Kershaw:
Det er påskeferie og jeg drar frem Marillions perle, Easter, som alltid gir meg gåsehud. Dette er bare nydelig.
Sangen som starter i en folk-aktig 3/4-takt med en nydelig tekst om konflikten i Nord-Irland, for deretter å bevege seg over i en av tidenes nydeligste gitarsoloer som man må være følelsesmessig tilbakestående for ikke å få tårer i øynene av. I det soloen avsluttes hopper man over til 5/4-takt i en fanfare av melodiøs mesterlighet hvor flere ulike melodiske og rytmiske temaer jobber mot hverandre samtidig som de utfyller hverandre i perfekt vellyd.
Dessverre har denne musikkvideoen en noe forkortet solo, og de som vil høre den lange versjonen, og det atpåtil live, kan klikke her.
Dette var stas. Som den Mac-freaken jeg er måtte jeg selvsagt anskaffe meg en Macbook Air. I skrivende stund er jeg på et Windows-kurs hos Crayon i Oslo, og når foreleseren forteller om alle fantastiske features i Windows Media Player, sitter jeg her med min Air og diller med saker og ting.
På kontoret hjemme har jeg en 17″ Macbook Pro. Den kan jeg nå aksessere alle filer på, samt få opp skjermbildet og styre alt via Back to My Mac (BTMM). På min 17″ har jeg ca 50GB med musikk i iTunes-biblioteket, og den er kjekk å ha tilgang til. Jeg tenkte derfor at jeg måtte se om jeg kunne aksessere musikkbiblioteket mitt fra min Air via BTMM. Og det gikk!
Here’s how: Jeg renamet først iTunes-mappen på min Air til iTunes kopi. Deretter gikk jeg inn på min 17″ (via BTMM) og laget et alias av iTunes-mappen der. Så kopierte jeg dette aliaset over til min Air og renamet den til iTunes slik at den nå erstatter den opprinnelige iTunes-mappen som lå der. Når jeg nå starter opp iTunes på min Air vil den via aliaset aksessere iTunes-mappen på min 17″ på kontoret via BTMM, og jeg kan spille musikken på min Air, streamet kryptert og trådløst fra 17″ på kontoret.
En kommentar