Klikk på bildene for å se dem i full størrelse:
Alle kommentarer er hentet fra denne bloggens kommentarfelt.
Sitatene fra Lindis Hurum er fra privat korrespondanse, brukt med tillatelse.
Bildene er brukt med tillatelse.
Stikkord: nødhjelp
I dag dukket en tråd opp i min Facebook-strøm som gjorde meg fysisk kvalm. Jeg burde være herdet mot sånt som dette, jeg mener, jeg har et til tider ganske ubehagelig kommentarfelt i bloggen her selv, og jeg har da lest et og annet kommentarfelt på Nettavisen, men jeg slutter likevel ikke å la meg sjokkere av enkelte nordmenns ultraegoisme og nasjonal-narsissisme.
Bakgrunn
Redningsselskapet har klargjort en av sine redningsskøyter for å sendes til havet utenfor Hellas for å redde båtflyktninger. Det er et oppdrag med seks måneders varighet startet opp på Redningsselskapets eget initiativ:
Redningsselskapet dekker selv tre millioner kroner av utgiftene i forbindelse med oppdraget.
– Det gjør vi fordi vi har sett den forferdelige situasjonen som er der nede. Initiativet kom fra våre egne ansatte på redningsskøytene, sier Pedersen.
Han sier mannskapet er svært motiverte.
– De håper den kunnskapen og erfaringen de har med seg fra operasjoner her hjemme vil komme til nytte.
Oppdraget får økonomisk støtte fra Justis- og beredskapsdepartementet, og redningsskøyta bemannes med ekte helter:
– Mannskapet på redningsskøyta vil være tre sivile fra Redningsselskapet, en gresk liaison og to til tre politifolk. Redningsselskapet dekker blant annet selv lønnskostnadene for sitt mannskap, sier han til Maritime.no.
Fremmedfrykt og egoisme
Dette ble visst uspiselig for en del av trådstarterens venner, og i tråden kunne vi se slikt som dette:
Dette er bare et lite utdrag fra en lang tråd, men dere skjønner tegninga.
Det er selvsagt legitimt å stille spørsmål ved hva penger man har donert til en organisasjon brukes til. Og man kan være uenig i at Redningsselskapets ressurser skal brukes til andre formål enn det man trodde de skulle brukes til da man valgte å støtte dem.
Dette er i utgangspunktet greie innvendinger, selv om jeg personlig ikke klarer å se problemet. Jeg vil anta at Redningsselskapet har gjort gode vurderinger som gjør at dette ikke går på bekostning av deres oppdrag rundt norskekysten. En vilje til å trå til der folk virkelig trenger det, også andre steder i verden, er etter mitt syn intet annet enn godt.
Jeg har aldri vært noen stor fan av jul. Julefølelsen mistet jeg for mange år siden, og julaften har i mange år vært en ganske stusselig affære, spesielt etter at jeg ble singel. Julaften uten den ene spesielle er liksom ikke det samme. Det er heller ikke lenger like stas å sitte med sine foreldre og åpne én gave med symbolske sokker, og så sitte og se på TV eller internett resten av kvelden. I tillegg får jeg en avsmak for alt dette gavestyret som for min del bare oppleves ekkelt.
De siste årene har jeg derfor oppfordret folk til å heller bruke pengene på noen som trenger det mer enn oss. Bruke julen til å rette fokus på noen som virkelig trenger en gave, kanskje livet selv, heller enn å kjøpe masse kostbart dill som ender opp i et kjellerkott to uker senere. Jada, jeg vet at det finnes nyttige gaver, håndlagede gaver, og mange typer gaver som kan forsvares, men det er ikke til å komme unna at den store majoritet av gaver som gis neppe er noe folk egentlig har behov for.
Slikt pengesløseri kan helt sikkert forsvares av de som vil det. Man kan si at gaven i seg selv bare er et materielt symbol på en god følelse man ønsker å formidle, som regel det at man setter pris på gavemottaker. At man er glad i noen. Eller man kan si at penger sløser vi bort året rundt, så derfor kan man ikke kritisere julegaver spesielt. Man kunne alltid brukt pengene sine mer fornuftig. Man må ikke ha en iPhone 5. Man må ikke ha den kaffe latten hver morgen. Man må ikke ha de nye skoene når de gamle varer minst et år til. Det er helt sant, og jeg er langt fra bedre enn noen andre på dette området. Kanskje verre. Likevel gir julen meg en spesiell bismak, og all symbolikk knyttet til den lange juletiden synes jeg med fordel heller kunne vært rettet mot å hjelpe de som trenger det mer enn oss.
Julegaver med mening
Tenk litt på det. Tar man summen av alle mennesker i alle land innen EU, alle mennesker i USA, og alle mennesker i Canada, så er det likevel et lavere antall mennesker enn de som sulter hver dag.
Tenk litt på det. Sult er den største helsefare i verden og dreper flere enn AIDS, malaria og tuberkulose til sammen.
Tenk litt på det. En av syv mennesker på jorden vil i kveld legge seg uten å ha fått i seg nok mat til å kunne føle seg mette.
I 2010 var det 925 millioner mennesker i verden som sultet. Hovedårsaken er ekstrem fattigdom. Hvert år dør rundt 10 millioner mennesker av sult og fattigdomsrelaterte problemer, for eksempel sykdommer som lett kan bekjempes med de rette medisiner og helsetiltak, eller mangel på rent vann. De aller fleste av disse er barn.
Akkurat nå foregår en av de største humanitære katastrofer i moderne tid på Afrikas Horn. De som rammes hardest er kvinner og barn. Mange flykter til nabolandet Kenya og ender opp i flyktningeleiren Dadaab, og 80 prosent av disse er kvinner og barn. Ni av ti kvinner i flyktningeleiren er eneforsørger for minst fire barn, og overgrep og voldtekter av jenter og kvinner er et stort problem.
CARE er den største humanitære organisasjon som er til stede i flyktningeleiren Dadaab, og de hjelper over 1 millioner mennesker på Afrikas Horn med mat, vann og medisiner – et tall som kunne vært større om de fikk mer finansiering. CARE gir nødhjelp til de som trenger det mest, men jobber også langsiktig med tiltak som skal gjøre østafrikanerne i stand til å motstå lignende kriser i fremtiden.
Du kan bidra. Ring givertelefonen 820 44 011 eller send en SMS med CARE til 2434 for å gi 200 kroner til hjelpearbeidet.
Jeg fyller år i dag, og ettersom jeg ikke er noen stor fan av pakkesanger hadde jeg blitt glad om flest mulig ville gi noen kroner for eksempel til ECLA Malaria Campaign, en «Cause» jeg opprettet via Facebook:
Nå oppdaget jeg først i ettertiden at ECLA står for Evangelical Lutheren Church in America, men så lenge pengene går til en god sak må det være det viktigste. Jeg håper bare pengene går til effektivt arbeid mot malaria og ikke til å sende ned bibler de kan søke trøst og styrke i mens de sakte dør… i så fall håper jeg i det minste de heller bruker biblene til å daske ihjel myggen med!
Skulle du ikke ønske å gi til denne saken, så blir jeg glad om du heller gir en slant til de sult- og tørkerammede på afrikas horn. Det kan du gjøre for eksempel hos Røde Kors:
På forhånd takk for ditt bidrag!
Og ja, jeg blir forresten 37 år. Hvis du ser meg på gaten er det lov å gi meg en klem også…
Jeg kom til å tenke på følgende forleden dag jeg pratet med min kjæreste eks-kjæreste (som er muslim) og min far (som er kristen) om religion og nestekjærlighet.
Mine foreldre har en venninne i Kenya som de har sendt penger til jevnlig i mange år for å hjelpe. Denne kvinnen er ekstremt religiøs. Hele hennes tilværelse dreier seg om den kristne tro. Hun ser hele livet gjennom et Jesus-filter, og er ute av stand til å tolke noe utenfor en guddommelig kontekst.
La meg gi et eksempel: Jeg husker en gang hun besøkte oss her i Norge og vi var ute og kjørte en tur. Min far reagerte på at hun ikke tok på seg sikkerhetsbeltet, men hun svarte at det ikke var nødvendig, fordi om det skulle skje en ulykke var det slik at bare hun rakk å sende en bønn til Gud ville han ta vare på henne. Noen annen sikkerhet enn det trengte hun ikke.
OK, ekstremt idiotisk etter alle målestokker, og jeg skal ikke en gang begynne å ramse opp hvor mange kristne og logiske selvmotsigelser og problemstillinger det ligger i en slik holdning, men hey – dama var hvertfall sterk i troen.
Mine foreldre er altså kristne, er oppdratt i kristne hjem, og føler det som en moralsk plikt å hjelpe andre når de kan. Etter en del år involvert i hjelpearbeid i Øst-Afrika, har de fått venner der som de fortsatt hjelper økonomisk. Det er noe de føler seg moralsk forpliktet til å gjøre.
Hvor kommer denne pliktfølelsen og omsorgen fra? Noen vil nok hevde det er en konsekvens av en kristen oppdragelse med nestekjærlighet og solidaritet i fokus. Og forskning fra USA tyder på at kristne faktisk gir mer penger, tid (og blod) enn sine ikke-religiøse medborgere. Så kanskje det faktisk er den kristne tro som dytter dem i retning av å gi så mye til sine fattige venner.
487 kommentarer