Stikkord: nettdating

ODFJeg møtte henne på nettdatingsiden Sukker. Hun var noen år eldre enn meg. En nydelig kvinne, opprinnelig fra Russland, men hadde bodd i Norge i over ti år. Ikke en av de typiske russerdamene som infiltrerer nettdatingsider for å finne seg en norsk mann og et bedre liv. Nei, hun her var godt etablert i landet sammen med sin sønn som hun hadde fått med en norsk mann som sikkert falt offer for tidligere nevnte taktikk. Men nå bodde hun her i landet, hadde jobb og leilighet, og søkte rett og slett en kjæreste som de fleste av oss andre på Sukker.

Vi fikk merkelig nok god kontakt på tross av at vi egentlig kom fra ganske ulike verdener. Sendte meldinger og epost til hverandre en liten stund, og hun sendte meg etterhvert også noen bilder. Smådristige bilder av seg selv i bikini, utfordrende poserende i eksotiske omgivelser. Modellpen og deilig. Vi begynte etterhvert å chatte og camme på Skype, og ting utartet seg til å bli stadig dristigere. Sene samtaler hvor hun satt i sin silkenattkjole som overlot lite til min allerede overutviklede og lett desperate fantasi, gjerne toppet med noen korte glimt av sine skjulte skatter bare for å sementere min interesse for henne.

På den tiden bodde jeg fortsatt på sørvestlandet, men jeg reiste ganske hyppig til Oslo for å treffe venner, gå på date, eller rett og slett bare møte spennende mennesker jeg hadde blitt kjent med over internett som en del av mitt «du må komme deg ut og treffe folk for å lære deg å fungere i verden»-prosjekt. Så jeg avtalte å møte denne flotte russiske kvinnen på en av mine Osloturer senhøstes 2009.

Hun var like nydelig som jeg hadde forestilt meg, og vi gikk inn på en kafé for å ta en kopp kaffe. Praten gikk lett, men etter en liten stund sa hun at hun egentlig måtte et ærend på IKEA for å kjøpe noe greier til leiligheten som hun drev og pusset opp for tiden. Kanskje jeg hadde lyst å være med, så kunne vi fortsette daten der? Jeg hadde ikke annet å gjøre, og en date er ofte bedre når man har noe å finne på sammen, så hvorfor ikke?

Les resten av denne bloggposten »

Humor Personlig Seksualitet

Som relativt nysingel slenger jeg innom en såkalt «datingside» på nettet i tide og utide. Her kan man sitte i timesvis å klikke på profiler og lese om jenter i alle aldre og fasonger. Etter å ha kikket på hundrevis av profiler oppdager jeg til min store sorg at den største fritidsinteressen norske jenter har er…

trening.

Jeg mener det. Dette er hva et flertall av jentene trekker frem som sin viktigste interesse i livet. Det som definerer dem som person. Det som gjør at en potensiell partner skal fatte interesse. Ikke at de leser spennende bøker, ser bra film, hekler, strikker, maler, skriver, driver med hagearbeid, mekker på bil, driver jordbruk, er engasjert i en ideell organisasjon eller spiller klassisk piano. Nei, de driver med spinning. De trener styrke eller jogger 2t hver dag. Det er dette de har å tilby. De er veltrente. Jippi.

Blæh. Jeg kan vanskelig tenke meg noe mer intetsigende. Ja, trening er viktig og positivt for helsa sin skyld, men når det blir hovedinteressen i livet, hverdagens viktigste ingrediens, et mål i seg selv, så synes jeg jenta plutselig reduseres til et tomt skall. Oppblåsbare Barbara har mer å tilby.

Heldigvis finnes det de som er mer oppegående. En jente har skrevet følgende fantastiske profiltekst (min utheving):

Her tenker folk om hvem de være intime med, bli aller best kjent med, avle barn med, føre samfunnet videre med, gjøre seg selv lykkelige med, gjøre lykkelige – den slags spørsmål og problematikk som fører et samfunn videre.

Jeg lurer på om mange tanker kanskje visner under slike møter? Hvor begrenser én valgene i det hundretallet av folk som potesiellt «matcher»? I form av ren nysgjerrighet? Det må jo ligge langt over antallet mennesker én møter i løpet av en vanlig uke? Bildene er riktignok en begrensning i seg selv. Men hva betyr de? Det meste, tror jeg. Sannheten er at folk flest heller vil dø enn å tenke. I virkeligheten er det da også det de gjør. Folk snører livene sine fast i rutiner og tvangshandlinger. Noe av grunnen til at idrett er grenseløst populært blant nordmenn, består formodentlig i at det er uforenlig med tankearbeid, hva enten man er utøver eller publikummer: Livet er så kort at de fleste bare rekker å gjøre det unødvendige. Personlig har jeg store deler av livet trodd at det går ann å smugle tanker inn i mennesker ved hjelp av humor. Er det en illusjon?

Les resten av denne bloggposten »

IT/Internett Personlig