«Er vi alle mordere?», spør Nils August Andresen i et Minerva-tilsvar til min bloggpost «Vi er alle mordere».
Andresens tilsvar er en interessant tekst som du bør ta deg tid til å lese, men jeg mener den feiler på et par sentrale premisser.
Det er synd, fordi Andresen er utvilsomt kunnskapsrik og reflektert. Men her har han gått i fellen av å føle seg personlig, moralsk angrepet på et eller annet plan, og dermed ender han opp i et forsvar basert i stor grad på å rasere stråmenn og tolke inn politiske poenger som aldri er skrevet av meg.
Tekstanalyse
Han skriver nemlig følgende:
Selv om Bjørneboe og Bestialitetens historie har sluppet taket i meg, kan det fortsatt være interessant og produktivt å tenke på vår egen skyld i verdens grusomheter, snarere enn å plassere den hos alle andre. Ikke fordi alle andre har mindre skyld, men dels fordi det alltid er konstruktivt å se hva man selv kan gjøre annerledes, dels for å oppveie for tendensen vi alle har til å se flisen i vår brors øye så mye tydeligere enn vi ser bjelken i vårt eget.
Det er imidlertid forskjell på å se etter bjelken i sitt eget øye, og å bruke den bjelken som et balltre man slår i øynene på alle som ikke vil se det man selv mener å ha funnet ut.
Og det er det siste jeg stusser med. Denne offermentaliteten hvor han føler seg grusomt hardt angrepet fordi jeg våget å stille spørsmål ved konsekvensene av våre veivalg med tanke på flyktningkrisen. Han er enig i at det er viktig å reflektere over skyld og ansvar, men mener at jeg i min selvrefleksjon har valgt å innta en holdning av moralsk fortreffelighet som jeg bruker til å slå i hjel meningsmotstandere.
Det Andresen reagerer på er tilsynelatende at jeg skal ha skrevet følgende:
«Alle som ikke er enige med meg i flyktningepolitikken er større mordere enn terrorister!»
127 kommentarer