– La meg gi dem tak over hodet,
sa den store.
– Jasså, så nå skal vi importere flere arbeidsledige?!,
svarte de mange små.
– La meg få sette dem i arbeid,
sa den store.
– Jasså, så nå skal de komme her og ta jobbene fra oss?!,
svarte de mange små.
Og alt var slik det pleide å være i småfolkets rike,
der alle hadde pistol, men bare en fot å gå på.
Kjære Siv og Carl Ivar,
Dere hadde rett. Strømmen av ikke-vestlige innvandrere har ødelagt landet vårt.
Jeg er ikke mer enn 41 år gammel, men føler allerede at alt var mye bedre før. Da jeg var tenåring og ung voksen på åtti- og nittitallet, husker jeg rasistene i miljøet rundt Arne Myrdal og Folkebevegelsen Mot Innvandring (FMI).
De stod for hårreisende meninger, men de var i det minste ærlige om det. «Norge for nordmenn. Ut med svartingene!»
Etter drapet på Benjamin Hermansen, roet det seg litt. Rasistene ble marginalisert, virket det som. Landet gikk fremover. Men så begynte sakte men sikkert «islam-kritikerne» å gi lyd fra seg.
Ja, du vet de som ikke er rasister (de har som regel en venn som er svart, må vite), men som bare kritiserer religion. De som helt tilfeldigvis er de samme som, eller avkommet til, de som femten år tidligere deltok i FMI sine protester.
Det var slitsomt, og jeg var stadig vekk på pletten for å motsi disse innvandringsfiendene, men det var til å leve med.
Så smalt det, en våt og varm julidag i 2011. Da snudde alt.
Først var alle antirasister i noen uker. Rosetog, peace and love. Men så snudde strømmen. De såkalte islam-kritikerne ble mer og mer høylytte. De tok selvsagt avstand fra massemorderens handlinger, i hvert fall de fleste av dem, men han hadde jo et poeng, hadde han ikke?
Det er nå gått fire år siden den grusomme dagen da terroren rammet Norge fra en kvinnehatende hvit «islamkritiker», og aldri tidligere har dette landet vært så jævlig.
Jeg vet ikke hva som driver frem dette hatet, men det er absurd å bevitne at mens krig og terror raser i Midtøsten og afrikanske land, og mennesker flykter for livet for å komme seg i sikkerhet til trygge land som demokratiske Norge, så sitter stadig flere nordmenn og roper ut sin avsky mot dem.
I «flaggdebatten» er det et argument som går igjen hos de som mener det er galt å bære andre nasjoners flagg. Trumfkortet deres er at vi tross alt feirer den norske Grunnlov og dermed norske verdier. Ettersom det er den norske grunnlovsdagen vi feirer, er det naturlig å kun tillate norske flagg.
Når jeg tidligere har blogget om at jeg ikke føler noen stor nasjonalfølelse, så får jeg høre at det er noe alvorlig galt med meg. At jeg må feile noe ettersom jeg ikke forstår hvor unikt og fantastisk dette landet er. At jeg er kvalm og ekkel som ikke vil kjempe for den norske Grunnloven, norske verdier, og at dette naturligvis forutsetter at vi fokuserer på det spesifikt norske, ikke alle andre nasjoner og flagg.
Vel, jeg har et stort problem med akkurat den tankegangen.
Norge eksisterer ikke i et vakuum. Vi er del av et verdenssamfunn med innbyggere fra et stort antall nasjonaliteter. Vår Grunnlov ble heller ikke dratt ut av rompa på folk på Eidsvoll den 16. mai 1814. Grunnlovens verdier og prinsipper kom ikke fra vikingene. De kom ikke fra Christianer og Fredriker. De var resultatet av andre nasjoners filosofer, politikere, nasjonalforsamlinger og ledere. Vår Grunnlov bygger på en lang internasjonal prosess og tradisjon, og den er på ingen som helst måte unik i sine grunnverdier og prinsipper.
USAs uavhengighetserklæring fra 1776 og den franske revolusjonen i 1789 var viktige forløpere og inspirasjonskilder til den norske Grunnlov. Svenskene kom før oss med sin regjeringsform i 1809, og den spanske konstitusjon fra 1812 slo også fast prinsipper som var avgjørende for det norske styresettet. Den norske Grunnlov var inspirert av opplysningstidens idealer, blant annet maktfordelingsprinsippet fra den franske filosofen Montesquieu.
Det er altså ikke norske verdier vi feirer på 17. mai. Det er moderne demokratiske verdier vi feirer. Og de er ikke spesifikt norske. De har vi blant annet hentet fra den største multikulturelle gryten av dem alle, nemlig USA. Vi har hentet det fra franskmennene, spanjolene og svenskene, og helt sentralt finner vi demokratiet som stammer fra grekerne.
Det er så mye prat om nasjonalfølelse i disse dager. «Nasjonalfølelse.» Jeg smaker på ordet, men merker at det minner mer om en Paracet som smelter på tungen enn et nyplukket jordbær. Og jeg er usikker på om jeg har det. Nasjonalfølelse altså, ikke jordbær. Jordbær kan jeg kjøpe i butikken. Nasjonalfølelse vet jeg egentlig ikke hvor jeg kjøper. Hvordan jeg anskaffer. Jeg forstår ikke konseptet. Jeg tror ikke jeg helt kjenner følelsen.
Er jeg glad i landet mitt? Ja, om man med «landet mitt» mener det landet jeg bor i nå, Norge, så er jeg jo det. Det er et flott land, og vi har mye å være stolte av. Men Kenya er også landet mitt. Jeg er stolt av Kenya hvor jeg bodde og gikk på skole i fjerde og femte klasse. Og jeg er glad i Tanzania, landet jeg ble født i og bodde mine første to leveår på denne kloden. En del av mitt hjerte hører Øst-Afrika til. Kanskje det vakreste sted på jord, med de vakreste menneskene som har gitt meg de vakreste minner.
Likevel, jeg heier på Norge i landskamper, og jeg synes det er stas om Norge vinner Melodi Grand Prix. Det er kult når New York Times skriver fint om Norge, eller en europeisk statsleder roser oss for våre politiske veivalg. Betyr det at jeg har nasjonalfølelse? Er nasjonalfølelse bare det at man foretrekker at det landet man tilfeldigvis bor i utmerker seg på ulike måter?
Kanskje det. Det er i så fall ikke noen egenskap verdt å pryde seg med. Eller opphøye. Det bare er.
Nasjonalfølelse er kanskje litt som musikksmak. Jeg har et spesielt forhold til hardrock-bandet Def Leppard fordi jeg begynte å høre på dem i ung alder. Anbefalt av en venn. Det er egentlig en tilfeldighet. Jeg kunne kanskje like gjerne følt noe spesielt for KISS eller AC/DC, men det gjør jeg ikke.
Vår nasjon har de siste dagene gått gjennom et kollektivt traume. Da skuddene på Utøya begynte å falle litt etter kl 17 fredag 22. juli var det starten på et halvannen time livslangt mareritt for de som befant seg på øya. Vi kan ikke forestille oss hva de gikk gjennom. Den intense frykten. Synet av kjæreste, venner, familie som ble skutt i rygg, hode, bryst, armer og ben, enten i tillit til den snille politimannen som ropte dem bort til seg, eller i altoverskyggende redsel mens de flyktet fra ham.
Men marerittet var ikke bare deres. Hendelsene på Utøya har spredt seg til oss alle. Som et virus har bildene og fortellingene fra denne tidligere trygge landmassen ute i Tyrifjorden infisert hjernen vår og påført oss insomnia, mareritt og endeløse strømmer av tårer. For de fleste av oss er dette første gang vi har hatt muligheten til å kjenne bittelitt på hva kaldblodig ondskap innebærer. Første gang vi har hatt muligheten til å føle litt på den altoppslukende frykt, en følelse de flere hundre barna, ungdommene og voksne på Utøya fikk tvunget brått på seg. Første gang vi har hatt muligheten til å kjenne på en sorg så tung og svart at det føles som om store deler av vår egen familie er revet bort.
Mennesker er kreative og fantasifulle vesener. Mange med meg har nok gjentatte ganger projisert seg selv ut til Utøya disse grufulle minuttene. Sett for seg hvordan det ville være å faktisk oppleve det selv. Kjenne litt på det å se den falske politimannen starte henrettingen av uskyldige personer. Kjenne på følelsen av flukt. Ville jeg klatret opp i et tre? Løpt eller stivnet av skrekk? Hvordan føles det å ligge under en seng og høre skuddene nærme seg? Vi har visualisert det å gjemme seg nede ved vannet, i en bergsprekk, eller det å legge på svøm mens man ser venner bli revet bort i en blodrød vannsprut som et siste vink til verden før de forsvinner i dypet.
Denne markedsføringen må vel kunne sies å være ganske så frisk:
Det at Mattilsynet fraråder folk å bruke Stevia, brukes altså her som et argument for å kjøpe fort mens det ennå er mulig å få tak i produktet. Det er temmelig kynisk.
Hvordan argumenterer selgeren altshop.no for dette? Jo, hør her:
Viktig informasjon: Nå setter Mattilsynet et sterkt press på en rekke leverandører for å stoppe salg av Stevia i Norge, vi er sjokkert over mattilsynets håndtering av saken. De legger IKKE til grunn sammenlikninger med andre søtningsmidler på markedet som aspartam, sukralose, splenda og vanlig sukker som ikke bare fører til diabetes, men også en rekke andre al! vorlige lidelser.
Ellers sagt på en annen måte: «Så lenge det finnes andre potensielt skadelige produkter i verden, ser vi ingenting galt i at vi også selger skadelige produkter som f.eks. Stevia.«
Jeg aner også en undertone av den ganske utbredte tankegangen hos alternativ-folket om at myndighetene er ute etter å stoppe alt som er i strid med «legemiddelindustrien» eller mer etablerte næringsmiddelsprodusenter. Så hvis myndighetene vil stoppe Stevia, er det et tegn på at Stevia virkelig må være noe å kjøpe, fordi hvis det ikke hadde en effekt som myndighetene «fryktet», ville de heller ikke prøvd å stoppe salget av produktet. Velkommen til Bakvendtland.
Det merkelige med denne reklamen som er sendt ut til mange nordmenn via e-post, er at Stevia faktisk er forbudt for salg i Norge, noe altshop.no selv erkjenner på sine nettsider:
I Norge er Stevia forbudt omsatt som menneskeføde på grunn av EU bestemmelsene, men kan lovlig omsettes som dyrefor.
Likevel selger de altså dette produktet fortsatt – til nedsatt pris for å kvitte seg med lageret før myndighetene dasker dem skikkelig. Noe som neppe skjer ettersom det er ganske Texas-tilstander hva gjelder salg av kosttilskudd i Norge.
Jan Simonsen har vært svært ivrig til å kommentere resultater fra den danske undersøkelsen utført av Capacent for Danmarks Radio om holdninger hos danske muslimer, noe jeg har kommentert her. Han skriver stadig skremselspropaganda om hvor skumle disse muslimene er, og hvor farlig det vil være at de får slippe inn i vårt land.
Merkelig nok har han unnlatt å nevne denne siste artikelen i Politiken.dk som viser en annen side ved resultatene fra undersøkelsen til Capacent:
Dansk Folkeparti beskylder ofte muslimer for at have middelalderlige værdier. På flere områder er danske muslimer dog både mere moderne og mindre autoritære end DF’s egne vælgere.
Dansk Folkeparti er et relativt nytt politisk parti som brøt ut av Fremskridtspartiet. Partiet kan nok på mange måter sammenlignes med Jan Simonsens eget parti, Demokratene, selv om de er vesentlig større.
Artikkelen fra Politiken.dk påpeker mye av det samme som jeg selv gjorde i min bloggpost hvor jeg sammenlignet Demokratenes holdninger med de holdninger de tillegger muslimer. Når man leser følgende to avsnitt, så er Politiken.dk’s artikkel nesten skremmende lik min egen bloggpost. Her omtales altså Dansk Folkeparti og deres verdibaserte politikk:
På integrationsområdet har partiet f.eks. stået forrest i kampen mod et ’middelalderligt menneskesyn’, som Danmark – ifølge partistifter Pia Kjærsgaard – har importeret med strømmen af muslimske indvandrere.
Sekunderet af blandt andre Søren Espersen, Søren Krarup og Mogens Camre har Pia Kjærsgaard tordnet mod manglen på ligestilling mellem mænd og kvinder, de antidemokratiske holdninger og den manglende respekt for grundlæggende menneskerettigheder, som man ifølge DF finder i de såkaldte ’muslimske parallelsamfund’ i Danmark.
Dette er nøyaktig den samme argumentasjon som Demokratene og Frp bruker her i landet.
Men hva viste den danske undersøkelsen?
Capacents måling viser imidlertid, at de holdninger, som Pia Kjærsgaard kritiserer de muslimske miljøer i Danmark for at huse, i flere tilfælde er mindst lige så udbredte blandt hendes egne vælgere.
Dansk Folkepartis vælgere er således på flere områder langt mere autoritært og patriarkalsk indstillede end både den øvrige befolkning generelt og de muslimer, der bor i Danmark.
Jan Simonsen blogger i dag om Demokratenes leder, Vidar Kleppe, som er overrasket over en «stor» støtte til innvandring i Norge.
En meningsmåling utført av Human Rights Service viser nemlig at mens 50 prosent av alle nordmenn vil at den ikke-vestlige innvandringen skal begrenses, så synes 27 prosent at den skal være som i dag. Jeg er vel noe overrasket over at ikke støtten til innvandring var noe høyere, men Kleppe er overrasket av det motsatte:
Han tror ikke helt de har tatt til seg det faktum at resultatet av en videreføring av dagens innvandringspolitikk, kombinert med den høye fødselshyppigheten blant innvandrerne, vil føre til et muslimsk flertall i Norge mot slutten av dette hundreåret.
Kleppe fortsetter med følgende tirade:
Samtidig som den muslimske befolkningsandelen både i Norge og resten av Europa vil øke, vil det føre til gradvise endringer i vårt samfunn, ettersom mange muslimer har helt andre holdninger enn den opprinnelige befolkningen. Samfunnet vil endres i en mer brutal retning. Politikerne vil bli påvirket av de store stemmegruppene som muslimene etter hvert vil utgjøre, og mange av våre vestlige verdier vil komme under press
Ja, la oss se litt på disse vestlige vediene og hvilke holdninger Demokratene selv har til dem. En av de sakene vi kritiserer muslimer for er deres holdning til likestilling. Men hvor står Demokratene i denne saken? Her er et knippe uttalelser fra Demokratenes bystyrerepresentant Tore E. Olsen i Kristiansand bystyre (mai 2005):
Jeg tror vi hadde redusert kvinnevolden hvis kvinner ikke var så kjappe med å legge beina i kors når mannen kommer hjem fra jobb. Det tror jeg ville redusert prostitusjonen også.
De andre snakker om vold i hjemmet. Jeg forteller noe om løsningen. Menn slår ikke fordi de har lyst. Det er en grunn til at de slår.
I min generasjon sto maten ferdig på bordet da vi kom hjem. Nå er det stress. Ektefeller kommer stresset hjem, og kvinner har ikke tid eller lyst. Det ene ordet tar det andre. Så skjer ting.
Samfunnet er i forandring. De siste 50 årene har antallet selverklærte kristne i dette landet sunket dramatisk. Kristne organisasjoner og politiske partier skjelver i buksene og kjemper en desperat kamp for å beholde sitt klamme, stramme grep om folkets moraloppfatning. I enhver debatt som toucher innpå tema som bryter med den gammeldagse kristne oppfatning av rett og galt, f.eks. forskning på stamceller, revidering av religonsfaget i grunnskolen, kjønnsnøytral ekteskapslov eller homofiles rettigheter og status i samfunnet, så kommer de kristne trekkende med sin gamle klisje: «Det er viktig å videreføre vår kristne kulturarv.«
En ting er at kristne kommer med slik svada. Verre er det at så mange ikke-kristne kjøper denne ideen og selv presterer å hevde at «jeg er riktignok ikke kristen selv, men jeg ser verdien i å ivareta vår kristne kulturarv«.
Hva mener disse menneskene med «den kristne kulturarv«? Jo, med dette menes alle gode verdier og god etikk i samfunnet, som om kristne har monopol på dette eller i det hele tatt er årsaken til det. Den kristne kulturarv innbefatter altså konsepter som «alle skal være snille med hverandre«, «gjør mot din neste det du vil at din neste skal gjøre mot deg«, «du skal ikke drepe/stjele/lyve» og så videre. Men har disse konseptene egentlig sitt utspring fra kristendommen? Nei, selvsagt ikke. Å hevde noe slikt ville være å utvise en grov og kvalmende arroganse ovenfor andre kulturer og religioner. Alle disse ideene er universelle og finnes i de aller fleste religioner og livssyn. Det er prinsipper som evolusjon har hardkodet inn i oss mennesker som rene overlevelsesmekanismer kulturelt og biologisk.
Så hva er da så spesielt med den kristne kulturarv? Hva innebærer det av positive elementer som ikke også er nedfelt i vår grunnlov og sekulære samfunnsstruktur? Jeg tør påstå at svaret er enkelt: Ingenting.
Enda et flott tiltak jeg bare må applaudere:
I’m using sex in a positive way to spread awareness. The reason why only virgins can apply is because I don’t want to make this promise to such a large amount of people that I’ll have to turn some down.
Net neutrality is paramount to safeguard free speech and innovation on the Internet. With only one arguably negative side-effect: an unusual amount of today’s Internet users are virgin. That’s a problem I intend to solve. In history, man has always waged war for freedom. Now it’s time to obtain our freedom with love.
Sex is all over the net and yet it’s still a big taboo for many. Using sex to spread awareness will be yet another big step to sexual freedom. This is just another great example of what’s possible thanks to net neutrality.
Hennes kamp gjelder denne saken, en sak som også har vært oppe til debatt i Norge ved flere anledninger.
(Tips fra Håkon.)
Norge trenger en skikkelig terroraksjon. Situasjonen i dag er uutholdelig. Andre europeiske land som England og Spania har hatt sine terroraksjoner. I Danmark og Tyskland er terroraksjoner blitt avverget i siste liten. I Norge? Ingenting. Ikke så mye som en forbanna kinaputt har eksplodert i nærheten av statsministeren eller Mette-Marit.
Hva er galt med oss? Er vi kanskje ikke gode nok? Eller enda verre – er vi for gode? Har vi for mye respekt for Islam? Er vi rett og slett ikke i stand til å fucke opp stemningen hardt nok til at en muslimsk fundamentalist får nok og sprenger seg selv rett inn i en evigvarende orgie med toogsøtti jomfruer?
Vi er tross alt en moderne nasjon med mange potensielle mål. Vi har fly, tog, hurtigrute og busser som andre europeiske land. Vi har kraftstasjoner, telekommunikasjonssentraler og datasentre som ved hjelp av en turist med TNT-fetisj i undertøysavdelingen enkelt kan blåse til himmels og på den måten lamme hverdagen for titusenvis eller hundretusenvis av mennesker. Vi har kritiske fiberkabler som kan kuttes med et øksehugg, vannforsyninger som kan forgiftes med et lite glass av den rette kjemiske mikstur og stadige ansamlinger av store folkemasser som kan kverkes på et utall mer eller mindre kreative måter.
Har terroristene ingen fantasi? Er de feige? Er de late? Er norske jenter så lette på tråden at 72 villige jomfruer ikke lenger er spesielt attraktivt?
Så da sitter vi her, ensomme på toppen av jordkloden og må dikte opp fiktive terrorhandlinger i mangel av ekte vare. Vi har tross alt en ny lovparagraf mot terror som må tas i bruk før folk glemmer at den eksisterer. Og hva med alle de nye terror-spesialistene i politiet som jobber og sliter dag ut og dag inn for å prøve å finne noen de kan arrestere? Myndighetene hjelper dem så godt de kan ved å innføre lover som gjør det mulig å mistenke alle nordmenn og dermed også stille noen for retten i ny og ne for syns skyld. Men det er ikke så mye futt i å ta noen for å ha sendt en mistenkelig e-post til søskenbarnet på ferie i Pakistan. Vi trenger noe større. Noe mer fryktinngytende.
Bruce Schneier er en vis mann. Les denne artikkelen om hvordan myndighetenes oppfordringer om å være årvåken og rapportere “mistenkelig aktivitet” eller “mistenkelige gjenstander” gjør mer skade enn godt.
We’ve opened up a new front on the war on terror. It’s an attack on the unique, the unorthodox, the unexpected; it’s a war on different. If you act different, you might find yourself investigated, questioned, and even arrested — even if you did nothing wrong, and had no intention of doing anything wrong. The problem is a combination of citizen informants and a CYA attitude among police that results in a knee-jerk escalation of reported threats.
This isn’t the way counterterrorism is supposed to work, but it’s happening everywhere. It’s a result of our relentless campaign to convince ordinary citizens that they’re the front line of terrorism defense. “If you see something, say something” is how the ads read in the New York City subways. “If you suspect something, report it” urges another ad campaign in Manchester, UK. The Michigan State Police have a seven-minute video. Administration officials from then-attorney general John Ashcroft to DHS Secretary Michael Chertoff to President Bush have asked us all to report any suspicious activity.
The problem is that ordinary citizens don’t know what a real terrorist threat looks like. They can’t tell the difference between a bomb and a tape dispenser, electronic name badge, CD player, bat detector, or a trash sculpture; or the difference between terrorist plotters and imams, musicians, or architects. All they know is that something makes them uneasy, usually based on fear, media hype, or just something being different.
Nå er dette et fenomen som er ganske ukjent i Norge foreløpig, men det skal nok ikke store hendelsen til før også våre myndigheter følger i fotsporene til bl.a. USA og Storbritannia.
The Economist hadde nylig en interessant artikkel om resirkulering. For de som har sett episoden om resirkulering i Penn&Tellers Bullsh!t, så sitter man igjen med inntrykket av at resirkulering har lite for seg. Jeg har også vært skeptisk til effekten av resirkulering, bl.a. etter å ha lest SSB sin rapport om emnet. SSB-rapporten sier bl.a.:
Dessuten viser studien at materialgjenvinning som behandlingsform ikke alltid er det beste alternativet. Tallene viser at for papir og plast overstiger både de miljømessige og økonomiske kostnadene i de fleste tilfeller kostnadene ved forbrenning og deponering (også selv om man ikke har tatt hensyn til miljøkostnadene fra viderebehandling av gjenvinningsavfall). Dette skyldes vesentlig høyere innsamlingskostnader ved materialgjenvinning sammenlignet med tradisjonell avfallsinnsamling.
For bedriftspapir framstår gjenvinning som det beste alternativet grunnet relativt lave hentekostnader og høy papirkvalitet, og dermed gode priser. I vårt datamateriale er forbrenning det beste alternativet for husholdningspapir, se tabell 5.7. Materialgjenvinning og moderne fyllplasser med oppsamling av miljøskadelige utslipp kommer omtrent likt ut, mens gamle fyllplasser gir høyest kostnader på grunn av utslipp av metangass. For plast er gjenvinning det dyreste alternativet på grunn av høye transportkostnader. Forbrenning og deponering kommer omtrent likt ut.
Mer om dette kan også leses i et notat fra SSB (PDF-fil).
Susan Blackmore, forfatter av fantastiske bøker som «Dying to Live: Near-Death Experiences», «Consciousness: An Introduction» og «The Meme Machine» (alle tre anbefales på det varmeste), har skrevet en personlig artikkel om sine erfaringer med ulovlige rusmidler.
Noen kjappe og til dels ustrukturert tanker skrevet under sterk inspirasjon:
Pedofili.info
Jeg fant i dag en webside som virkelig har gått grundig til verks å i studere historien og status på «kampen mot barneporno» i Norge. Det er en lag artikkel, men den viser utviklingen i lovverket over de siste 20 år, og viser uttalelser og hvilken tankegang som ligger bak lovendringene.
[NB: Jeg går IKKE god for pedofili-apologetismen på dette nettstedet! Jeg tar sterk avstand fra deres forsøk på å romantisere seksuelle forhold mellom voksne og unge barn. De har likevel en grundig historisk gjennomgang av lovverket rundt barnepornografi i Norge, og derfor lenker jeg til denne artikkelen her.]
Jeg vil her presentere et svært viktig sitat fra artikkelen. Sitatet oppsummerer på en veldig fin måte hva som er problemet med dagens lovgivning:
Og her er vi fremme ved hva som gjør barnepornografi til en klasse for seg. Dette er det endelige resultatet av en prosess som har tatt 20 år. Det vesentligste er ikke bildet som sådan, men hvem som besitter det. Fordi det er ‘de pedofile’ som seksualiserer barn, vil bilder som pedofile besitter være barnepornografi. Det finnes en seksualpolitisk sannhet om mennesker under 18 år, og den er at mennesker under 18 år ikke er seksuelle. Enhver fremstilling som bryter med denne forestillingen er vranglære. Derfor er ‘fremstilling som seksualiserer barn’ straffbart. Videre: enhver fremstilling som bryter med denne forestillingen må være kunstig frembrakt (ved vold, tvang, dop, etc). Derfor er barnepornografi det samme som fremstilling av seksuelle overgrep mot barn.
Det er de pedofile man vil til livs, og barnepornografiloven er midlet til å oppnå dette. Man kriminaliserer ideen om at barn kan fremstilles og oppfattes som seksuelle individer. Dermed kriminaliserer man også pedofili.
En av norgeshistoriens største idioter, Tore W. Tvedt, ble i forrige uke dømt til 45 dagers betinget fengsel for å ha krenket norske jøder. Vigrid-lederen sa i et VG-intervju i 2003 av jøder var «ondskapsfulle mordere» og «parasitter som skal renskes ut«. Tingretten mente at «synspunktene hans innebar en grov nedvurdering av jødenes menneskeverd, både etnisk og religiøst«. Dommen sier bl.a.: «På dette grunnlag kan ikke retten se at uttalelsene fortjener beskyttelse under ytringsfrihetens prinsipp.«
Tore Tvedt er tidligere dømt for flere straffbare forhold, bl.a. vold mot en 14 år gammel jente, brudd på våpenloven og vold mot politiet. Han er en ondskapsfull, sneversynt, barnslig, egoistisk, voldelig og lite intelligent mann som jeg ikke unner noe godt. Likevel er denne siste dommen mot han en grov urett.
Vi lever i en tid preget av terrorfrykt. Gjennom stort sett meningsløse og ineffektive virkemidler blir vår frihet stadig mer begrenset på grunn av myndighetenes såkalte «kamp mot terror», en kamp som i tillegg til å innfri terroristenes hensikt ved å ødelegge vår frihet, også fører til både rasisme og økt statlig kontroll over individet.
Mine personlige synspunkter ble ytterligere styrket etter å ha lest A False Sense of Insecurity?, en avhandling skrevet av John Mueller fra Ohio State University. Her argumenterer Mueller for at terrorisme er en minimal trussel for menneskeheten og at skrekkvisjoner om eksempelvis biologisk eller kjemisk terror har liten rot i virkeligheten.
Jeg synes Muellers avhandling er så viktig at jeg har valgt å skrive et oversatt sammendrag for å fremheve det jeg mener er de viktigste punktene, men for all del, les originalen da den utdyper og underbygger argumentene. Husk også at teksten i alle hovedsak er basert på amerikanske forhold, men jeg mener likevel at de fleste poeng er svært relevante også i Europa og Norge.
Mueller starter med å oppsummere to ofte oversette aspekter ved terrorisme:
Saken med Muhammed-tegningene i vinter var en viktig oppvekker for meg. Vi nordmenn så med avsky på hvordan muslimene foraktet vår kjære ytringsfrihet, og vi lot oss sjokkere over hvor intolerente muslimene var. Hver dag så vi reportasjer med illsinte muslimer som ropte kamprop om hevn på nordmenn og dansker. Det var en litt merkelig stemning i landet, og alle var litt ekstra redde for å sette seg i nærheten av en mørkhudet fordi kanskje hadde han et bombebelte festet rundt magen?
FrP utnyttet muligheten for alt det var verdt til å igjen stolt utbasunere «Hva sa vi?» og oppfordre til å stenge grensene før sharia-lover ble innført i Norge og muslimene kastet oss ut av vårt eget land.
Slikt pakk som ikke visste å respektere ytringsfriheten kunne vi ikke ha noe å gjøre med lenger. Her i Norge setter vi nemlig ytringsfriheten meget høyt. Vi har en usedvanlig stor respekt for alle som er annerledes og som har et annet syn på verden enn oss!
Eller kanskje ikke.
Viser til innlegg om skille av stat og kirke av Per Aarskog.
Først vil jeg påpeke noen faktiske feil i Aarskog sitt innlegg:
Aarskog sier «Kva så med gravferder? Dei som ikkje er medlemmer, kan ikkje verte gravlagde på kyrkjegarden utan å betale store avgifter.» Dette er ikke riktig. «Lov om kirkegårder, kremasjon og gravferd (gravferdsloven)» sier at enhver person, uavhengig av livssyn, har rett til fri grav på sin kommunes kirkegård (§6). Jeg kan ikke se noe sted at man har lagt oopp til å endre på dette ved et skille mellom kirke og stat.
Når det gjelder medlemsavgift så er skal dette ligge på samme nivå som staten i dag yter i støtte til kirken. Dette utgjør ca kr 700-800 kr pr år for medlemmer. Medlemmer vil ikke betale en krone mer enn i dag, fordi dette beløpet allerede kreves inn gjennom skattepengene. Eneste forskjell er at beløpet vil bli synliggjort på skatteseddelen ved et skille mellom kirke og stat.
14 kommentarer