
Kjære Siv og Carl Ivar,
Dere hadde rett. Strømmen av ikke-vestlige innvandrere har ødelagt landet vårt.
Jeg er ikke mer enn 41 år gammel, men føler allerede at alt var mye bedre før. Da jeg var tenåring og ung voksen på åtti- og nittitallet, husker jeg rasistene i miljøet rundt Arne Myrdal og Folkebevegelsen Mot Innvandring (FMI).
De stod for hårreisende meninger, men de var i det minste ærlige om det. «Norge for nordmenn. Ut med svartingene!»
Etter drapet på Benjamin Hermansen, roet det seg litt. Rasistene ble marginalisert, virket det som. Landet gikk fremover. Men så begynte sakte men sikkert «islam-kritikerne» å gi lyd fra seg.
Ja, du vet de som ikke er rasister (de har som regel en venn som er svart, må vite), men som bare kritiserer religion. De som helt tilfeldigvis er de samme som, eller avkommet til, de som femten år tidligere deltok i FMI sine protester.
Det var slitsomt, og jeg var stadig vekk på pletten for å motsi disse innvandringsfiendene, men det var til å leve med.
Så smalt det, en våt og varm julidag i 2011. Da snudde alt.
Først var alle antirasister i noen uker. Rosetog, peace and love. Men så snudde strømmen. De såkalte islam-kritikerne ble mer og mer høylytte. De tok selvsagt avstand fra massemorderens handlinger, i hvert fall de fleste av dem, men han hadde jo et poeng, hadde han ikke?
Det er nå gått fire år siden den grusomme dagen da terroren rammet Norge fra en kvinnehatende hvit «islamkritiker», og aldri tidligere har dette landet vært så jævlig.
Jeg vet ikke hva som driver frem dette hatet, men det er absurd å bevitne at mens krig og terror raser i Midtøsten og afrikanske land, og mennesker flykter for livet for å komme seg i sikkerhet til trygge land som demokratiske Norge, så sitter stadig flere nordmenn og roper ut sin avsky mot dem. Les resten av denne bloggposten »
14 kommentarer