En deilig manneparfyme blandet med tobakk. Det er hva jeg husker best. Eller, ikke deilig. Behagelig. Deilig blir kanskje litt homo. En behagelig manneparfyme. Blandet med tobakk.
Og til slutt en klem.
– Hvor skal du da?, spurte jeg. Kontrollspørsmål.
– Stavanger, svarte han. – Jeg bor på Hundvåg.
Han snakket lavmælt. Litt gebrokkent. Men Hundvåg var et godt svar. Troverdig. Det er ikke bare noe en tilfeldig tigger i Oslo lirer av seg spontant. Ett poeng.
– Hvor mye koster billetten?
– Nihundreogførtifem kroner.
Han så meg inn i øynene. Underleppen vibrerte svakt. I hodet mitt var det storm.
Den blå Adidas-jakken var typisk afrikaner å gå med. Olabukser. Jeg tror han må ha vært fra Somalia. Kanskje Eritrea. Svart, krusete hår med en tendens til afro. Ikke mye. Bare 3-4 centimeter. Afro light. Slim. Høyt nikotininnhold.
– Hvor mye har du nå da?
Han strakte frem hånden og åpnet den. I håndflaten lå en rekke mynter. Noen femmere og kronestykker. Det kan ikke ha vært mer enn kanskje førti kroner. Han manglet minst ni hundre kroner. Tusen, om han skulle få seg en matbit på den lange reisen også.
– Og når går toget, sa du?
– Ti førtifem, svarte han.
Det var bare tre og en halv time til.
– Nattoget?
– Ja, nattoget.
– Og du har bare det du har i hånda di?
Nå lirte jeg bare av meg selvfølgeligheter, men jeg prøvde å dra ut tiden. Hjernen min ble dratt i to. Jeg vil så gjerne hjelpe, men jeg hater å bli lurt. Og jeg er naiv. Akkurat som pappa. Sier alltid ja, fordi jeg ikke klarer tanken på å se noen være redde eller ulykkelige. Samtidig vil jeg være rasjonell. Varm i hjertet, men ikke for bløt.
Ikke vær for bløt nå, Gunnar. Det var vinden som pratet med orkans styrke.
Ett kontrollspørsmål til, da. Bare ett. Han hadde fortalt meg at han kom hit på morgenen for å dra i et jobbintervju. Jeg kikket på minibanken inne på 7-Eleven like ved, og så tilbake på Adidas.
6 kommentarer