Stikkord: <span>novelle</span>

Jobbsøkeren
Published 5. august 2015

Jobbsøkeren

Railroad 111919 640

En deilig manneparfyme blandet med tobakk. Det er hva jeg husker best. Eller, ikke deilig. Behagelig. Deilig blir kanskje litt homo. En behagelig manneparfyme. Blandet med tobakk.

Og til slutt en klem.

– Hvor skal du da?, spurte jeg. Kontrollspørsmål.

– Stavanger, svarte han. – Jeg bor på Hundvåg.

Han snakket lavmælt. Litt gebrokkent. Men Hundvåg var et godt svar. Troverdig. Det er ikke bare noe en tilfeldig tigger i Oslo lirer av seg spontant. Ett poeng.

– Hvor mye koster billetten?

– Nihundreogførtifem kroner.

Han så meg inn i øynene. Underleppen vibrerte svakt. I hodet mitt var det storm.

Den blå Adidas-jakken var typisk afrikaner å gå med. Olabukser. Jeg tror han må ha vært fra Somalia. Kanskje Eritrea. Svart, krusete hår med en tendens til afro. Ikke mye. Bare 3-4 centimeter. Afro light. Slim. Høyt nikotininnhold.

– Hvor mye har du nå da?

Han strakte frem hånden og åpnet den. I håndflaten lå en rekke mynter. Noen femmere og kronestykker. Det kan ikke ha vært mer enn kanskje førti kroner. Han manglet minst ni hundre kroner. Tusen, om han skulle få seg en matbit på den lange reisen også.

– Og når går toget, sa du?

– Ti førtifem, svarte han.

Det var bare tre og en halv time til.

– Nattoget?

– Ja, nattoget.

– Og du har bare det du har i hånda di?

Nå lirte jeg bare av meg selvfølgeligheter, men jeg prøvde å dra ut tiden. Hjernen min ble dratt i to. Jeg vil så gjerne hjelpe, men jeg hater å bli lurt. Og jeg er naiv. Akkurat som pappa. Sier alltid ja, fordi jeg ikke klarer tanken på å se noen være redde eller ulykkelige. Samtidig vil jeg være rasjonell. Varm i hjertet, men ikke for bløt.

Ikke vær for bløt nå, Gunnar. Det var vinden som pratet med orkans styrke.

Ett kontrollspørsmål til, da. Bare ett. Han hadde fortalt meg at han kom hit på morgenen for å dra i et jobbintervju. Jeg kikket på minibanken inne på 7-Eleven like ved, og så tilbake på Adidas.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig

novelle Oslo

6 kommentarer

Published 24. februar 2013

Desserten

Du merker at desserten du spiste sitter litt dårlig i magen. For søt, tenker du. Du tåler ikke så søt mat lenger. Det er så idiotisk, for fristelsen blir alltid for stor, kvalmen tar overhånd, og så ødelegges det fine minnet av et ellers deilig måltid. Perfekt stekt biff. En kraftig brandysaus. Perfekt dampede brokkolikvaster, og myke, men faste, poteter. Akkurat slik du liker det. Akkurat det du ønsket deg.

Men nå er du kvalm. Du kjenner tarmene rotere og ansiktet kjennes kaldt. En svettedråpe kiler deg rett under hårfestet i pannen, og du strekker ut en hånd for å finne støtte i stolryggen ved din side. Du er kvalm. Skikkelig kvalm. Du mistenker at det er desserten, men det kan også skyldes synet av din døde kjæreste som ligger i sengen.

Du stirrer på henne som om hun er en fremmed. På sett og vis er hun det, for det er ikke henne lenger. Det er ikke kjæresten din. Det er hennes kropp, men det føles som noen andre. Men der ligger hun. Eks-kjæresten din. Hun er din eks nå, for du kan ikke ha en død kjæreste. Men hun føles ikke som noen eks. Ikke ennå. Det er bare minutter siden sist du kysset henne, og da var hun så veldig levende. Så veldig varm. Så veldig, veldig i live. Leppene glødet og øynene ropte etter deg. For bare noen minutter siden. Seks, kanskje.

Men nå ligger hun altså der. Ikke kåt og klar, slik du hadde sett for deg, men død og uklar. Slørete. Kanskje det bare er synet ditt, for du føler deg ikke helt vel. Planen var at du nå skulle ligge der med henne. Ved henne. Kanskje på henne. I sengen dere har delt i flere måneder. Sengen du skiftet sengetøyet på tidligere i kveld mens hun pyntet seg til restaurantbesøket.

Det skulle være bare dere to i kveld. God mat, god drikke, og etterpå skulle sengen være tempelet dere fullbyrdet jubiléet i. Derfor ville du ha rent sengetøy. Rent og hvitt. Men se på det nå. Se på sengetøyet nå! Så bortkastet. Du kunne spart deg bryet, tenker du.

Les resten av denne bloggposten »

Diverse Kunst

dating novelle

2 kommentarer

Published 18. august 2008

Kollapset – Tidens Blodhevn

Denne novellen skrev jeg i 1993, da inspirert av min fascinasjon for Stephen W Hawking, kosmologi og konseptet tid.

Kollapset – Tidens Blodhevn

Penger var årsaken. Alltid penger. Hvis penger hadde båret en duft så skjønn som myntklangen i noens ører, ville det for lenge siden vært en parfyme på markedet med navnet «Eau de -» og navnet på en eller annen utenlandsk valuta. Parfymen ville sannsynligvis ha blitt presentert for verden med et bilde av Ivana Trump, Elizabeth Taylor eller Onkel Skrue. Hvis duften av rikdom hadde blitt konsentrert ned i en aftershave-flaske, ville kvinnene måtte ha blitt befruktet på en eller annen kunstig måte, og Freddy Mercury ville ha prydet forsidene på Penthouse og Cocktail. Heldigvis så penger bedre ut enn de luktet.

Han krøllet sammen femtilappen og puttet den i brystlommen. Røyken sev sakte ut gjennom neseborene på ham, mens han foldet hendene bak hodet. Blikket feide over taket. Han lagde en mental huskelapp om at taket burde feies og hostet en sky av spytt som fikk røyken til å lage flotte virvler.
– Sigarettene, tenkte han og drepte den skyldige ned i tekoppen på skrivebordet.
– De fordømte sigarettene tar snart livet av meg.

Før han selv helt skjønte ironien i det han hadde sagt, hørte han en hvesing langt nede i halsen et sted. Lyden økte i volum, ørene fanget opp hintet og ga hjernen et spark rett i hypofysen, og så eksploderte han. Latteren sprengte seg ut av de noe kvestede lungene og fikk munnen med på spøken. Han plantet hendene med stor kraft på magen, og rev med seg tekoppen i bevegelsen. Koppen knuste en tordivel som akkurat passerte stolbenet, og sigarettasken flommet elegant ut over gulvlakken. Latteren stilnet brått. Han plukket opp koppen, som heldigvis var like hel, børstet vekk det sprøe slimet av billen og satte seg tilbake i stolen. Med føttene plantet på bordet, fisket han frem en ny sigarett fra brystlommen og fyrte den opp med femtilappen. Seddelen brant med en blålig flamme, og en tåre rant nedover kinnet hans.

Les resten av denne bloggposten »

Diverse Kunst Personlig Vitenskap

fysikk kosmologi novelle sex Stephen W Hawking tid universet

2 kommentarer

Published 17. august 2008

Selvmordsplanen som feilet (med døden til følge)

Da jeg «studerte» informatikk på Universitetet i Oslo i 93/94 bodde jeg et halvt år på en liten hybel i 7. etasje på Bjerke studentheim. Boforholdene inspirerte meg til å skrive en liten novelle som jeg nesten hadde glemt helt bort, men som jeg ble minnet på i går i en samtale med noen venner. Jeg synes det er litt morsomt å hente frem ting jeg skrev for så lenge siden at om jeg hadde vært tiendeklassing hadde det vært et helt liv siden.

Here goes:

Selvmordsplanen som feilet (med døden til følge)

Oskar Trake kikket bak seg og så seg inn i øynene. De fascinerte ham. Øynene var hans egne, men likevel fulgte de hver eneste bevegelse han gjorde fra fugleperspektiv. De så ham se seg selv. Av og til var det noe i blikket som gjorde at han fikk lyst til å lukke øynene og ikke se mer. Kunne han se seg ikke se mer? Kanskje ville han alltid være et objekt for egen kritikk. Kanskje burde han likegodt lukke øynene en gang for alle.

Han så klarere nå. Rundt ham var bare noen kubikk med en blanding nitrogen, oksygen, karbondioksid og noen andre klosser, men de var alle inne i samme rom. Døren var låst. Han kjente nøkkelen i lommen gnage mot låret. Pusten gikk rolig, bare avbrutt av noen tanker nå og da. Hodet hans jobbet med å holde pusten stabil. Pusten jobbet med å jobbe uavhengig av hodet. Rommet var tett. Planen gikk lett.

Atten minutter var gått siden han hadde satt seg på sengen. Atten minutter med omtrent 15 åndedrag i minuttet.

Hybelen han bodde i var knøttliten, hadde han alltid ment. Nå var den plutselig uhyre stor. Altfor stor. Gulvarealet var på 12 kvadrat. Han anslo takhøyden til tre meter. Altså hadde han 36 kubikkmeter å boltre seg i hver dag. Trettisekstusen liter luft å leve av. Tallet var til å miste pusten av. Nylig hadde han lest at de i England hadde begynt å selge sveitsisk luft på flasker. I artikkelen stod det at en åtte liters luftflaske holdt til ti minutters pusting. Åtte liter. Ti minutter. Her hadde han seksogtredvetusen liter.

Les resten av denne bloggposten »

Humor Kunst Personlig

Bjerke dikt.no død hybel novelle selvmord studentheim

Legg inn en kommentar