Stikkord: oppvekst

621674 10151211743030861 1434574627 o

I dag har jeg lest om Odin i VG. Han ble bare 13 år. Tidligere i år tok han sitt eget liv etter en skolegang fylt med mobbing. Det er umulig å lese den artikkelen uten å grine. Men det er viktig at du leser den artikkelen likevel. Gjør det for Odin. Gjør det for hans familie. Gjør det for oss alle.

Da jeg leste Odins historie kjente jeg meg igjen. I hvert fall litt. Jeg hadde det aldri så ille som Odin må ha hatt det. Jeg ville aldri ta mitt eget liv. Langt i fra. Tanken slo meg aldri. Men det var mange dager jeg ikke ville gå på skolen. Det var mange, mange dager jeg ikke ville møte andre mennesker.

277620 10151211738325861 5166972 oDet er rart med det. Vi som er blitt mobbet er ofte de flinkeste til å fornekte at vi er blitt mobbet. Jeg har aldri tenkt så mye på at jeg ble mobbet før en venn av meg fortalte at søstra hans, ei jente som gikk i klassen min gjennom hele grunnskolen, hadde sagt til ham at jeg ble mobbet. Jøss, tenkte jeg da jeg hørte det. Opplevde hun det som at jeg ble mobbet?

Og når jeg er helt ærlig med meg selv, så ble jeg nok det. Litt av og på. Det var gode og dårlige perioder på skolen. Men jeg ble mobbet.

Det startet i barneskolen. Et av de klareste minner jeg har fra skolegården var en periode en klassekamerat insisterte på å ri meg som en hest. Ja, du kan le, men dette gjorde han. Gang på gang. Tvang meg til å stille meg på alle fire så han kunne sitte på ryggen min mens jeg gikk bortover skolegården. Gjerne på ruglete is dekket med grus. Jeg husker hvor vondt det var. Grus og is skar inn i knær og håndflater. Men jeg smilte, tror jeg. Latet som ingenting.

Det var vondt i knær og hender, men det var likevel milevis vondere inni meg. Ydmykelsen var det verste. Det å krype på alle fire mens jentene i klassen så på. Blir harselert med på den måten. Bli tråkket på. Fornedret.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig Samfunn og verden