James Randi kommer altså snart til Norge, og nå er også tid og sted for hans foredrag annonsert:
Tid: Fredag 18. mars kl. 1800
Sted: Chateau Neuf, Storsalen, Slemdalsveien 15
Tid: Mandag 21. mars kl. 1800
Sted: Studentersamfundet, Elgesetergt. 1
Tid: Tirsdag 22. mars kl. 1900
Sted: Studentsenteret, Parkveien 1, Auditorium Egget
Arrangementene er gratis og åpne for alle. Det er bare å møte opp i døra. Møt gjerne opp i god tid. Her kan det bli fullt!
Så var katta ute av sekken. The Grand Old Man himself, James Randi, kommer til Norge i midten av mars. Yey!
Fredag 18. mars ankommer han Oslo og skal holde foredrag her, og så går turen videre til Trondheim og Bergen, så hvis du bor i en av disse byene, eller er klar for å reise til en av dem, bør du holde av disse dagene, for dette vil du ikke gå glipp av!
Jeg har selv hatt gledet av å møte Randi to ganger før, en gang da jeg (og min daværende samboer) var på The Amazing Meeting (TAM) 4 i Las Vegas i 2006, og igjen i høst på TAM London. Randi er den varmeste og snilleste fyr du kan tenke deg. Alltid imøtekommende og vennlig. Selv i Vegas blant hundrevis av deltagere passet han alltid på å spørre oss om vi hadde det bra hvis han var i nærheten av oss. Men han er også skeptikernes Fantomet – Hard mot de harde – og er ikke nådig når han lukter «woo woo«, som han ynder å kalle det.
Om litt under en uke skjer det, og jeg kaster frempå pressemeldingen jeg også for å spre det glade budskap:
Aktivister i Norge annonserer i dag fredag at de sammen vil ta en homeopatisk «masseoverdose» tidlig neste måned, som en del av en global protest mot markedsføringen av alternative midler og behandlingsformer.
En gruppe demonstranter i Oslo så vel som i Trondheim vil svelge hele beholdere med homeopatiske piller den 5. februar 2011, i et forsøk på å gjøre folk oppmerksom på at homeopatiske «remedier» ikke har noen effekt – og dermed legge press på farmasøyter og helsepersonell for å sikre at produkter som selges som medisinske behandlinger, faktisk fungerer.
Kristin Carlsson, koordinator for gruppen i Oslo, sier følgende:
Folk flest er ikke klar over at homeopatiske piller slett ikke er ’naturlige’ eller basert på urtemidler eller lignende – selv homeopater er enig i at pillene faktisk ikke inneholder annet enn sukker og vann. Vi tar del i denne protesten for å vise at disse såkalte remediene er nytteløse og ikke har noen plass i dagens helsevesen.
Hver morgen på vei til jobb passerer jeg et treningssenter med store vinduer ut mot gata. Ivrig på å få en oppmuntring i min ellers så gretne hverdagsmorgen kikker jeg håpefullt inn i den tro at et treningssenter må være fullt av veltrente, slanke og sexy kvinner.
Slik er det ikke. Et treningssenter er fullt av utrente, dvaske og svette kvinner.
Logisk egentlig. Likevel blir jeg like skuffet hver morgen.
Godt neste stopp på turen alltid er Kaffebrenneriet.
Kaffe skuffer aldri.
I lang tid har det blitt hvisket i kulissene om en skepsiskonferanse i Oslo til høsten. Vi som nysgjerrig strakk våre ører rundt hjørner og inn i sprekker for å få med oss siste nytt, har fått lite sukkertøy. Det eneste vi har fått vite er at konferansen skulle ha det flotte og flertydige navnet «Kritisk Masse«.
Etterhvert dukket det opp et logo for konferansen, noen flyers flakset rundt på bordene på de uhøytidelige skeptikertreffene, og en foreløpig nettside kom på plass før sommeren (hostet og sponset av mitt firma Thin as).
Vi har ventet og ventet, fulle av forventninger og en sunn dose skepsis.
Men i dag ble endelig all info om arrangementet offentliggjort! Og arrangørene har gjort en fremragende jobb med å få på plass spennende skeptikere til å massere hjernene våre helgen 29.-31. oktober på Chateu Neuf i Oslo.
På talelisten finner vi bl.a. heltmodige Simon Singh, sjefs-skepchick Rebecca Watson, Skepsis sin egen Asbjørn Dyrendal (skal vi omsider møtes?), selveste Erik Tunstad, Snåsamann- og alternativkritiker Kristian Gundersen, og mange flere.
Det blir også underholdningsinnslag bl.a. med komiker Iszi Lawrence og fysikk-hunk Andreas Wahl. Du kan lese mer om alle disse spennende personene på nettsidene.
Jeg har kontor i et næringsbygg i Karl Johans gate i Oslo. Nabokontoret er besatt (tihi) av et firma som heter Visjonen senter – behandling og kursvirksomhet.
Lucky me.
Her er noen snapshots fra en plakat de har på døren sin:
Det oppsummerer vel det meste, og en kritisk bloggpost om deres kommersialiserte bullshit er vel strengt tatt overflødig.
Selv jobber jeg i et IT-selskap, og jeg deler kontor med et annet lite IT-selskap. Det sier seg selv at vi har en del duppeditter som stråler skumle stråler her inne på kontoret vårt, både WLAN og mobile enheter med ulike trådløse tilkoblingsmuligheter. Det må være et smertehelvete for alternativguruene på motsatt side av veggen som skiller oss. På den annen side merker de nok ikke en ting så lenge de ikke vet hva som befinner seg her inne. Tankens kraft og alt det der…
Jeg tenkte likevel å komme dem i forkjøpet. Du ser, denne type innbilte forstyrrelser må nødvendigvis gå begge veier, så hvorfor kan det ikke være vi skeptikere som for en gangs skyld klager litt?
Her er derfor et åpent brev til alternativbehandlerne i nabokontoret:
Kjære naboer i Visjonen senter,
Fantastisk! Gåsehuden spratt og tårene rant! Et minneverdig og nydelig TV-øyeblikk og ikke minst en svært bra låt fra Madcon.
Slik gjorde de det:
Og så er det bare å øve for å være klar til dansegulvet i sommer:
Titusenvis av mennesker er «forsvunnet» og ulovlig fengslet i sammenheng med såkalte antiterrortiltak over hele verden. De er sperret inne uten rettssak og dom, i strid med internasjonale lover, fordi de defineres som en sikkerhetsrisiko av sine myndigheter.
Bli med på å gjøre en forskjell!
Som en kommentar til min forrige bloggpost om voldtektsraten i Sverige, fikk jeg en kommentar som jeg følte det var grunnlag for å besvare som en egen bloggpost. Leseren Sten Norlander skrev:
Jeg tror du vil ha glede av å lese denne rapporten fra politiet i Oslo for en god drøfting av hvem som er gjerningsmenn og ofre i voldtektssaker.
Den finner du her.. Snart to år gammel, men utviklingen har gått feil ved siden det.
Rapporten har jeg studert nøye tidligere, men jeg kan gjerne kommentere den igjen her. Det jeg antar Sten ønsker å få frem er at rapporten viser at ikke-vestlige gjerningsmenn er overrepresentert blant gjerningsmenn i voldtekstssaker i Oslo. Vel, la oss se litt nøyere på det.
Først – hvor stor andel av alle voldtekter anmeldes egentlig? Rapporten sier følgende:
I Voldtektsutvalgets rapport Fra ord til handling estimeres det at mellom 8000 og 16000 personer årlig er utsatt for voldtekt eller voldtektsforsøk i Norge. Dette beskrives som et konservativt anslag.
Oslos innbyggertall utgjør ca 12% av Norges befolkning. Rapporten tar for seg 196 voldtekter og forsøk på voldtekter. Dette betyr at de voldtektene som er tatt med i politiets rapport utgjør rundt 10-20% av det totale antall voldtekter og voldtektsforsøk i Oslo.
Det var i de dager da Sturla og jeg vandret i Oslos gater som «studenter». Et studieår praktisk talt blottet for studier, hvor jeg tilbrakte dagene med å sove, og nettene med å skrive dikt, lage musikk eller sitte på terminalstua og laste ned GIF-filer av en toppløs Cindy Crawford til disketter som jeg kunne ta med hjem til hybelen og kose meg med.
Det er visstnok vanlig at studenter er sosiale. Mange husker studenttilværelsen som den beste tiden i livet. Festing og moro. Helger, og ikke så rent få ukedager, på byen med øl, dansing og intim omgang med det motsatte, eller samme, kjønn.
Sturla og jeg gjorde så godt vi kunne. Og det var ikke noe særlig.
Vi pekte oss ut ett utested, anbefalt av en noe mer sosialt anlagt tidligere klassekamerat, som het Marilyn. Ikke klassekameraten altså, men utestedet. (Senere ble stedet til So What og nå må gudene vite hva stedet i Grensen 9 heter.) Der våget vi oss en og annen lørdagskveld for å sjekke utelivet. Vi gikk ned den lange trappen, snek oss inn i det diskoblinkende og -dunkende lys- og lydinfernoet, lot blikket gli over rommet, og fant et hjørne hvor vi var mest mulig usynlige. Der ble vi stående og henge mens vi fantaserte om hvordan livet hadde vært om vi turte å danse, turte å snakke med jenter eller turte å vedkjenne oss vår egen miserable eksistens.
Jeg bor i de en av de trangeste daler i dalstroka innafor. I blant må jeg ut for å trekke litt luft, og da reiser jeg til Oslo. Fra den friske fjelluft som man sakte men sikkert kveles av, til den eksosfylte hovedstadsluften som fyller lungene med frihet og ro.
Nå for tiden blir det i snitt en langhelg i måneden her i hovedstaden, men skoleåret 93-94 latet jeg som om jeg studerte et år på Universitetet i Oslo. Jeg kom rett fra videregående, og eneste bekjente i byen var en kamerat fra klassen min. En kamerat som kom fra en forgård til den landsbygda jeg selv kommer fra. Et sted så lite at vi på Tonstad, med sine kanskje fem-seks hundre innbyggere, så ned på dem og lo lett hånlig av disse utkantsfolkene fra Øksendal når de etter barneskolen måtte busses inn til sivilisasjonen for å gå på ungdomsskolen. Det er alltid godt å vite at noen har det litt verre.
Å slippe oss to inngrodde sirdøler løs i villeste Oslo, var som å slippe fri mink fra en pelsdyrfarm. Vi ante ikke hvordan vi skulle overleve. Vi hadde så langt i våre korte liv blitt dullet med av mødre som sørget for både mat, klær og at vi fungerte sånn noenlunde normalt i samfunnet.
Jeg var så heldig å bli invitert som gjest til showet med Dag Sørås og svenske Magnus Betnér førstkommende lørdag (2. mai). Dette er to komikere som ikke bare er morsomme, men som også har et budskap og intelligente tanker bak det de fremfører. (Sørås kikker forresten innom bloggen min i ny og ne, og hans sammenfallende tanker om mye av det jeg skriver om her var grunnen til at jeg ble invitert.)
Dette tror jeg blir en veldig morsom kveld, og jeg oppfordrer alle som har muligheten til å komme!
Magnus Betnèr fra Sverige og nordlendingen Dag Sørås følger opp fjorårets suksess ”Svar på tiltale” med et splitter nytt show! ”Ukomfortabelt” tar for seg alt fra Gud og Midtøsten til aktiv dødshjelp og narkotikapolitikk, og alt leveres med komikernes sedvanlig utfordrende og nådeløse stil.
Magnus Betnèr er en av Sveriges aller mest populære og respekterte komikere, med utallige show og tv-opptredener bak seg. Hans siste forestilling ”Tal til nationen” gikk sin seiersgang i fjor, og han har tilbrakt første del av 2009 som komiker i New York. Med en unik evne til å gjøre selv de mørkeste temaer morsomme, har han ved gjentatte Norgesbesøk også opparbeidet seg en stor fanbase her til lands.
Jeg er nettopp tilbake på hotellrommet etter å ha vært på konsert med Marillion på Rockefeller her i Oslo. Det var en svært blandet opplevelse.
Jeg er en stor Marillion-fan og synes albumet Brave er blant de 10 beste album jeg har hørt noensinne. Men jeg har dessverre ikke engasjert meg nok i de siste 3-4 albumene, og skal man like Marillion sin musikk må man engasjere seg og lytte aktivt. De har nettopp sluppet et nytt dobbeltalbum, Happiness is the Road, og naturlig nok var derfor de aller fleste sangene de fremførte hentet fra dette albumet. Når man da ikke kjenner sangene, blir det vanskelig å få den helt store gløden over konsertopplevelsen.
Men før jeg forteller mer bør du unne deg litt reklame for det nye dobbeltalbumet:
I tillegg til at det meste av materialet var ukjent for meg, var det en konsert med så mye tekniske problemer at det var et under de kom seg gjennom hele settet. Konserten startet med at bandet rett og slett gikk av scenen ca ett minutt uti første sang. Bassisten ga seg først og sa i mikrofonen, relativt forbannet, «I can’t play to this«, og forsvant. Deretter forsvant resten av bandet hoderistende en etter en. Gitaristen reddet stemningen med noen morsomme fraser før han gikk, men det var en rar opplevelse, og publikum ble stående nokså forvirret tilbake.
Den 27. august 2005 holdt a-ha en, etter norske standarder, gigantkonsert i Frognerparken. Hele 120.000 tilskuere var til stede, og jeg var en av dem. Det var en fantastisk opplevelse og a-ha innfridde til de grader.
Men denne bloggposten handler ikke først og fremst om denne konserten, men noe som skjedde tidligere på dagen.
Og når vi først kryper bakover i tid, la oss like gjerne gå enda en dag tilbake, til fredag 26. august, dagen før konserten.
Jeg var i Oslo sammen med min daværende samboer, en kamerat, min bror og hans samboer. Som seg hør og bør for oss bygdetullinger som har forvillet oss inn i storbyen, endte jeg og kompisen min opp inne i Oslo City. Vi pratet om konserten som skulle være dagen etter, og diskuterte de fantastiske musikerne a-ha skulle ha med seg. Jeg har lenge vært enorm fan av a-ha sitt backingband med svenske Per Lindvall på slagverk som selve motoren. Helt fra jeg oppdaget hans prestasjoner på Morten Harkets soloalbum «Wild Seed» har jeg vært fan av Lindvall (se ham på YouTube her og her). Det er få trommeslagere som er så tight og minimalistiske i spillestilen som han er, samtidig som det groover noe så helt vanvittig. Med seg hadde de også hans bror, Sven Lindvall, på bass, og Christer Karlsson på tangenter.
Aftenposten skrev forleden om de to kristne forkynnerne som ble vist bort fra 17. mai-toget i Oslo sentrum etter å ha skapt uro og provosert mange tilstedeværende.
På nasjonaldagen hadde de på seg regnjakke påskrevet «Frykt Gud» og «Jesus redder deg fra helvete.» Budskapet var skrevet på engelsk.
I tillegg hadde de med seg ropert og plakater, mens de gikk på religiøs frierferd oppover mot Slottsplassen. Hele ferden ble filmet av en av predikantene.
Retten fikk se en 30 minutters film av opptrinnet, og den viser blant annet at de to roper «Pris Herren, »«om du bekjenner dine synder kan du bli født på ny,» og «vi er her for å advare om at dommedag er nær,» mens de går oppover langs barnetoget.
Noen mennesker bryr seg ikke om de to mennenes roping, mens andre mener det er feil sted og tid for kristen misjonering.
[…]
I retten forklarte politibetjenten at han ba dem fjerne seg, siden mange mennesker reagerte negativt på at de to forkynte det kristne budskap med ropert, like foran barnetoget på nasjonaldagen. Flere mente de opptrådte på en provoserende og støtende måte.
[…]
Sist jeg var i Oslo var det Nick Cave som dukket opp i resepsjonen. Nå var jeg nettopp nede for å handle noe snacks, og der henger og slenger plutselig Bon Jovi i hotellets foaje.
Skal det aldri være fred å få?
Det er 16. mai. Jeg står utenfor hotellet mitt i Oslo. Kjeder meg. På andre siden av gaten dunker teknomusikken fra et utested i foten av «Hotell Cæsar». Jeg rusler bortover mot Karl Johan. Må se hva folk i hovedstaden bedriver kvelden før Dagen.
Utenfor Herr Nilsen står en lang limousin. Malplassert, tenker jeg. Passer ikke med en limo utenfor en jazzbule. Tipper det er noen pappagutter som leker storkarer i russetiden. På Harrys ser folk på storskjerm og jubler over et eller annet. Sikkert noe fotballdrit. Jeg ankommer norges hovedgate og tusler nedover. To dårlige entertainere synger og spiller kassegitar i Saras telt. Det er surt og jævlig, men publikum elsker dem. Tåper. Utestedene yrer av liv og politiet sitter i sine varme biler og passer på. Godt innpakkede kvinner med skaut går rundt med roser som de prøver å selge. Sydlandske menn prøver å prakke på meg blinkende duppeditter. Nei takk. Jeg trenger ikke en slik nå. Eller noensinne.
Er for tiden i Oslo på et HP ProCurve-kurs og bor da på et Thon-hotell her i sentrum. Etter å ha hengt litt på hotellrommet etter kurset i dag, tenkte jeg meg en liten tur ut for å sample Oslolivet i kveldingen.
Jeg kler på meg, tar heisen ned fra sjette etasje, stiger ut av heisen og der, ved resepsjonen, ser jeg et kjent ansikt. Resepsjonisten ser stresset ut, stakkars jente, og jeg over hører noe om «wrong hotel«. Lettere forfjamset tenker jeg: «Var ikke det…?» Jeg stopper ikke, for slikt gjør man jo ikke. Man er da verdensvant. Men da jeg kommer ut hovedinngangen og ser en sort, blankpolert Mercedes på utsiden, konkluderer jeg: «Jo, det var det nok.«
Like bak meg kommer en gråhåret, dresskledd mann ut og åpner bildøren bak, og i det jeg snur meg stiger selveste Nick Cave ut rett bak meg og setter seg inn i baksetet på bilen. Jeg måtte bare ringe min venn Jan Trygve for å fortelle det, og står derfor tilsynelatende uaffektert et par meter fra bilen mens en av hans musikere, langt skjegg og langt hår – seriøs hippielook, sannsynligvis Warren Ellis, kommer ut av hotellet og setter seg ved siden av Cave, før de kjører sakte bort i Oslokvelden. Sannsynligvis for å finne riktig hotell. Neppe et Thon-hotell antar jeg.
Jeg så nettopp på TV2-nyhetene at bare 1 av 10 anmeldte voldtekstsaker ender i tiltale. Dette rapporteres i sammenheng med at Oslo-politiet i dag slapp rapporten «Voldtekt i Oslo 2007» som bl.a. viste en økning i antall anmeldte voldtekter i Oslo i fjor. På TV2.no skriver de:
Av de sakene som ble anmeldt i fjor endte kun en av ti med tiltale ifølge en fersk rapport fra Oslo politidistrikt.
TV2s påstand gir inntrykk av at voldtektsofre vært sjelden oppnår at gjerningsmannen blir tatt. Men dette er en sannhet med store modifikasjoner. La oss se litt på tallene.
Først og fremst blander TV2 kortene når de gjengir statistikken. Det er nemlig voldtektsforsøk som har en oppklaringsprosent på 11,4. Dette fordi et voldtektsforsøk normalt vil etterlate færre spor og mindre opplysninger om gjerningsmannen enn enn fullbyrdet voldtekt. Når det derimot gjelder anmeldte voldtekter, så oppklares faktisk hele 43,8% av sakene. Nesten halvparten av alle anmeldte voldtekter ender altså i en tiltale. Dette er en helt annen virkelighet enn hva TV2 fremstiller.
Sitter på toget fra Oslo til Kristiansand og irriterer meg over verdens mest værmediske kvinnfolk i setet ovenfor meg. I utgangspunktet en flott jente i slutten av tyveårene. Høy, slank, mørk, velskapt og iført et kort miniskjørt som gjør at hennes lange, flotte ben fanger de fleste mannlige passasjerers oppmerksomhet når hun går i midtgangen. I skjønnhetskonkurransen mellom kroppen og ansiktet når ikke sistnevnte helt opp, men hun hadde nok definitivt fått den, som man så fint sier. Likevel, flere elementer av klassisk værmeding trekker betydelig ned helhetsinntrykket.
1) Hun har to mobiltelefoner. Visstnok fordi hun har byttet telefonnummer og ikke vil gå glipp av meldinger/telefoner fra folk som ikke har hennes nye nummer. Desperat værmeding.
2) Hun snakker kontinuerlig i en av mobilene. Utdrag fra samtaler:
…vet ikke hva han typen feiler asså…
…jeg var på afterparty med de gutta i [uforståelig bandnavn] og det var høy champisfaktor…
…jeg skal jo bli Holmenkolljente…
…kan vi ikke planlegge en London-weekend til sommeren en gang…
…så kan vi ta et par øl og kuule’n…
…og mer svada i den duren.
Lindesnes Trekkspillklubb har inntatt hotellet jeg bor på. Etter å ha demonstrert foran Operaen i protest mot at de ikke får spille der, har de nå valgt å terrorisere hotellets gjester.
Jeg møtte dem tidligere i dag etter å ha vært ute en tur for å slappe av sammen med en kompis på cafe. Utenfor hotellet stod en buss, og inne i resepsjonen så jeg en sambygding som jeg slo av en liten prat med. Vedkommende har spilt i Lindesnes Trekkspillklubb i mange år, og han fortalte meg at de i dag hadde protestert foran Operaen med stor pressedekning. Både NRK, TV2 og de store avisene hadde vært der. Dette var selvsagt stas og musikantene var i hundre.
Jeg har kjørt lyd for trekkspillklubben ved et par anledninger når de har spilt på ulike tilstelninger i Sirdal, og det finnes ikke triveligere folk. Likevel blir det i overkant når de setter i gang med trekkspillmusikk på hotellrommet i etasjen over meg. Når 10 joviale musikanter tramper takten, så høres det. Det garanterer jeg.
Det er så mange nydelige jenter i Oslo.
Jeg har nå vært en uke i Oslo. Kursing i Windows Vista. På vei til en Microsoft-sertifisering som jeg trenger i jobben min. Så da bor jeg her. På hotell. Alene. Det tar på. Heldigvis har jeg god trening i å trives i mitt eget selskap. Midt på nittitallet presterte jeg å bo i Oslo i et år uten å bli kjent med eller en gang føre en samtale med en eneste fremmed person.
Første halvåret bodde jeg på Bjerke studentheim. Syvende etasje. Der delte jeg kjøkken med 8-10 andre rom, og jeg delte inngangsparti og bad med ett annet rom. I et halvt år klarte jeg å unngå å møte min nabo. Det krever nøye planlegging og årvåkenhet, men belønningen er at man slipper å forholde seg til andre mennesker. Samtidig er det unektelig litt upraktisk. Lage middag etter midnatt når ingen andre bruker kjøkkenet. Spise frokost midt på dagen når alle andre er på Blindern. Lytte før man går ut døra for å være sikker på at ikke noen andre er i gangen. Planlegge skrittlengden slik at man akkurat ikke når den heisen som den andre personenn nettopp gikk inn i. Bedre å ha heisen for seg selv. Slippe 30 sekunder i helvete. Sånn levde jeg. Behagelig. Stressende. Ubehagelig. Avslappende.
I helgen har jeg vært i Oslo i forbindelse med jobben. På lørdag hadde bedriften min et lite “julebord” på en fin restaurant i byen, og på vei tilbake til hotellet gikk vi forbi en stand midt i Karl Johan. Rundt standen var det plassert store skilt med teksten “GRATIS STRESS TEST” og det var en del nysgjerrige folk som stod rundt standen. Det tok meg ikke mange øyeblikkene å forstå hva dette var for noe, og jeg kjente straks at blodet rushet opp i skallen i et anfall av avsky og harme.
Da jeg studerte i Oslo midt på 90-tallet ble jeg en gang ble stoppet på gaten av en søt jente som vill invitere meg inn på et kontor for å foreta en gratis “personlighetstest” av meg. Jeg var 19 år, kvasikristen, UFO-freak og altså langt i fra noen skeptiker. Likevel ringte alarmbjellene bakerst i hodet mitt da jeg så navnet L. Ron Hubbard oppe i et hjørne på test-skjemaet hun viste meg. Uten helt å vite hvorfor takket jeg nei til personlighetstesten og skyndet meg derfra. Da jeg fikk sjekket opp Hubbard-navnet litt senere, fikk jeg fastslått at min mistanke hadde vært betimelig. L. Ron Hubbard er nemlig grunnleggeren, eller skal vi si oppdikteren, av Scientologikirken.
Dette er et fyrverkeri! Pianosoloen og ikke minst trommespillingen de siste par minuttene er så usedvanlig bra at det nesten er smertefullt å høre på.
Jeg og min bror så faktisk dette live på Rockefeller tidlig på nittitallet en gang da Steve Lukather og Los Lobotomys var i Oslo. Mulig det var samme turne som denne videoen er hentet fra. Det jeg husker best fra konserten er at hele gulvet i Rockefeller svaiet da alle i salen hoppet i takt gjennom hele denne sangen…
Se video: Party in Simons Pants
(Får dessverre ikke embedde denne videoen, men klikk på linken for å se den direkte på YouTube.)
3 kommentarer