Stikkord: <span>Oslo</span>

Så var katta ute av sekken. The Grand Old Man himself, James Randi, kommer til Norge i midten av mars. Yey!

N708905860 82223 634Fredag 18. mars ankommer han Oslo og skal holde foredrag her, og så går turen videre til Trondheim og Bergen, så hvis du bor i en av disse byene, eller er klar for å reise til en av dem, bør du holde av disse dagene, for dette vil du ikke gå glipp av!

Jeg har selv hatt gledet av å møte Randi to ganger før, en gang da jeg (og min daværende samboer) var på The Amazing Meeting (TAM) 4 i Las Vegas i 2006, og igjen i høst på TAM London. Randi er den varmeste og snilleste fyr du kan tenke deg. Alltid imøtekommende og vennlig. Selv i Vegas blant hundrevis av deltagere passet han alltid på å spørre oss om vi hadde det bra hvis han var i nærheten av oss. Men han er også skeptikernes Fantomet – Hard mot de harde – og er ikke nådig når han lukter «woo woo«, som han ynder å kalle det.

Dette blir absolutt spennende, og jeg anbefaler alle skeptikere, men ikke minst alle som bare er nysgjerrige på alt som har med skeptisisme og kritisk tenking å gjøre, å møte opp for å se mannen holde foredrag. Det er inspirerende og underholdende.

Mer info om hvor han skal tale og hvordan man får seg billetter dit kommer nok en av de nærmeste dagene. Følg med på FriTanke.no eller her i bloggen min.

Skepsis

Om litt under en uke skjer det, og jeg kaster frempå pressemeldingen jeg også for å spre det glade budskap:


Norske demonstranter iscenesetter homeopatisk «overdose»

1023logo.pngAktivister i Norge annonserer i dag fredag at de sammen vil ta en homeopatisk «masseoverdose» tidlig neste måned, som en del av en global protest mot markedsføringen av alternative midler og behandlingsformer.

En gruppe demonstranter i Oslo så vel som i Trondheim vil svelge hele beholdere med homeopatiske piller den 5. februar 2011, i et forsøk på å gjøre folk oppmerksom på at homeopatiske «remedier» ikke har noen effekt – og dermed legge press på farmasøyter og helsepersonell for å sikre at produkter som selges som medisinske behandlinger, faktisk fungerer.

Kristin Carlsson, koordinator for gruppen i Oslo, sier følgende:

Folk flest er ikke klar over at homeopatiske piller slett ikke er ’naturlige’ eller basert på urtemidler eller lignende – selv homeopater er enig i at pillene faktisk ikke inneholder annet enn sukker og vann. Vi tar del i denne protesten for å vise at disse såkalte remediene er nytteløse og ikke har noen plass i dagens helsevesen.

Demonstrasjonen i Norge organiseres på frivillig basis, uavhengig av noen forening, og er en del av The 10:23 Campaign – en verdensomspennende protest mot de homeopatiske midlene som selges i Storbritannia. Lignende arrangementer vil holdes i dusinvis av land rundt om i hele verden og er denne uken blitt annonsert i land som Sverige, Tyskland, Israel, Ungarn, Australia og Canada.

Michael Marshall, koordinator for den internasjonale kampanjen, sier følgende:

Vi har som mål å vise at det rundt om i verden er en voksende tendens til den oppfatning at nok tid og penger er blitt sløst bort på homeopatiske midler. I de to århundrene som denne behandlingsformen har eksistert, har det aldri dukket opp noe som helst som tilsier at den virker, og fordi homeopatiske midler ikke består av annet enn sukker og vann, kan de umulig gjøre de tingene som homeopater hevder at de gjør. Titalls milliarder britiske pund er blitt brukt hvert år verden rundt på disse uvirksomme midlene, og når folk blir fortalt hva de faktisk er, og hvordan de fremstilles, blir flesteparten av dem sjokkert over at dette fremdeles blir solgt til et uvitende publikum den dag i dag.

Les resten av denne bloggposten »

Alternativ medisin Skepsis

215136.jpgHver morgen på vei til jobb passerer jeg et treningssenter med store vinduer ut mot gata. Ivrig på å få en oppmuntring i min ellers så gretne hverdagsmorgen kikker jeg håpefullt inn i den tro at et treningssenter må være fullt av veltrente, slanke og sexy kvinner.

Slik er det ikke. Et treningssenter er fullt av utrente, dvaske og svette kvinner.

Logisk egentlig. Likevel blir jeg like skuffet hver morgen.

Godt neste stopp på turen alltid er Kaffebrenneriet.

Kaffe skuffer aldri.

Humor

I lang tid har det blitt hvisket i kulissene om en skepsiskonferanse i Oslo til høsten. Vi som nysgjerrig strakk våre ører rundt hjørner og inn i sprekker for å få med oss siste nytt, har fått lite sukkertøy. Det eneste vi har fått vite er at konferansen skulle ha det flotte og flertydige navnet «Kritisk Masse«.

Etterhvert dukket det opp et logo for konferansen, noen flyers flakset rundt på bordene på de uhøytidelige skeptikertreffene, og en foreløpig nettside kom på plass før sommeren (hostet og sponset av mitt firma Thin as).

Vi har ventet og ventet, fulle av forventninger og en sunn dose skepsis.

logo.png

Men i dag ble endelig all info om arrangementet offentliggjort! Og arrangørene har gjort en fremragende jobb med å få på plass spennende skeptikere til å massere hjernene våre helgen 29.-31. oktober på Chateu Neuf i Oslo.

På talelisten finner vi bl.a. heltmodige Simon Singh, sjefs-skepchick Rebecca Watson, Skepsis sin egen Asbjørn Dyrendal (skal vi omsider møtes?), selveste Erik Tunstad, Snåsamann- og alternativkritiker Kristian Gundersen, og mange flere.

Det blir også underholdningsinnslag bl.a. med komiker Iszi Lawrence og fysikk-hunk Andreas Wahl. Du kan lese mer om alle disse spennende personene på nettsidene.

Bak konferansen står bl.a. mine skeptiker-venninner Kristin Charlotte Carlsson og Marit M Simonsen som her figurerer sammen med selveste James Randi og Richard Wiseman:

konf_2010_01.jpg

Ta en kikk på nettsidene: http://kritiskmasse.no/

Følg konferansen på Twitter: http://twitter.com/kritiskmasse

Følge Facebook-siden for konferansen: http://www.facebook.com/kritiskmasse

Jeg skal dit – håper du også setter av denne helgen til litt skeptisk inspirasjon og lærdom!

Skepsis

Jeg har kontor i et næringsbygg i Karl Johans gate i Oslo. Nabokontoret er besatt (tihi) av et firma som heter Visjonen senterbehandling og kursvirksomhet.

Lucky me.

Her er noen snapshots fra en plakat de har på døren sin:

visjonensenter.jpg

Det oppsummerer vel det meste, og en kritisk bloggpost om deres kommersialiserte bullshit er vel strengt tatt overflødig.

Selv jobber jeg i et IT-selskap, og jeg deler kontor med et annet lite IT-selskap. Det sier seg selv at vi har en del duppeditter som stråler skumle stråler her inne på kontoret vårt, både WLAN og mobile enheter med ulike trådløse tilkoblingsmuligheter. Det må være et smertehelvete for alternativguruene på motsatt side av veggen som skiller oss. På den annen side merker de nok ikke en ting så lenge de ikke vet hva som befinner seg her inne. Tankens kraft og alt det der…

Jeg tenkte likevel å komme dem i forkjøpet. Du ser, denne type innbilte forstyrrelser må nødvendigvis gå begge veier, så hvorfor kan det ikke være vi skeptikere som for en gangs skyld klager litt?

Her er derfor et åpent brev til alternativbehandlerne i nabokontoret:

Kjære naboer i Visjonen senter,

Vi er to over gjennomsnittet sensitive menn i vår beste alder som prøver å gjøre en god jobb i kontoret like ved siden av dere. Den siste tiden har dette dessverre vist seg å være vanskelig da vi sliter med merkelige forstyrrelser fra omgivelsene.

For å lokalisere kilden til disse problemene har vi utført en dobbeltblind test etter alternativ standard her inne på kontoret. Vi tok begge bind for øynene, snurret rundt og rundt og pekte så i retning av der vi mente forstyrrelsene kom fra. Omtrent en av oss pekte på veggen mot kontoret til Visjonen senter, noe som uomtvistelig beviser at dere må være årsaken til våre problemer.

Les resten av denne bloggposten »

Alternativ medisin Humor IT/Internett Personlig Skepsis

Fantastisk! Gåsehuden spratt og tårene rant! Et minneverdig og nydelig TV-øyeblikk og ikke minst en svært bra låt fra Madcon.

Slik gjorde de det:

Og så er det bare å øve for å være klar til dansegulvet i sommer:

IT/Internett Kunst Media Musikk

FlashMob Bergen.jpgTitusenvis av mennesker er «forsvunnet» og ulovlig fengslet i sammenheng med såkalte antiterrortiltak over hele verden. De er sperret inne uten rettssak og dom, i strid med internasjonale lover, fordi de defineres som en sikkerhetsrisiko av sine myndigheter.

Visste du at:

  • mer enn 400 mennesker har «forsvunnet» i Pakistan siden landet ble med i «krigen mot terror»?
  • nesten 600 av de rundt 800 personene som har vært anholdt på Guantánamo i årevis er blitt løslatt, uten tiltale, dom eller noen form for erstatning?
  • Egypt er blitt styrt etter unntakstilstandslover som gir myndighetene vide fullmakter for vilkårlige arrestasjoner av terrormistenkte siden 1981?
  • britisk politi har lov til å anholde en person de mistenker for terrorisme i 28 døgn før han eller hun må stilles for en dommer?
  • Tsjetsjenias president Kadyrov offentlig har fastslått at også familiene til de som kjemper mot hans regime må betraktes som terrorister?
  • 95% av Guantánamo-fangene ikke ble tatt til fange av amerikanske styrker, men overlevert av en tredje part, som oftest forskjellige afghanske væpnede grupper eller pakistanske sikkerhetsstyrker – ofte mot flere tusen dollar i dusør?

Bli med på å gjøre en forskjell!

Lørdag 29. mai ønsker Amnesty International å samle 500 mennesker i Oslo for å markere den nye landsomfattende kampanjen for å rette fokus på ulovlige fengslinger. For å markere dette skal det arrangeres en FlashMob, og DU er invitert til å delta!

Ønsker du å være med på et uforglemmelig stunt kan du sende en mail med navn og telefonnummer til [email protected].

Her er en video fra et tilsvarende stunt som ble utført i Bergen tidligere i år:

Se kampanjefilmen og signer kampanjen her!

Politikk Samfunn og verden

Som en kommentar til min forrige bloggpost om voldtektsraten i Sverige, fikk jeg en kommentar som jeg følte det var grunnlag for å besvare som en egen bloggpost. Leseren Sten Norlander skrev:

Jeg tror du vil ha glede av å lese denne rapporten fra politiet i Oslo for en god drøfting av hvem som er gjerningsmenn og ofre i voldtektssaker.
Den finner du her.. Snart to år gammel, men utviklingen har gått feil ved siden det.

Rapporten har jeg studert nøye tidligere, men jeg kan gjerne kommentere den igjen her. Det jeg antar Sten ønsker å få frem er at rapporten viser at ikke-vestlige gjerningsmenn er overrepresentert blant gjerningsmenn i voldtekstssaker i Oslo. Vel, la oss se litt nøyere på det.

Først – hvor stor andel av alle voldtekter anmeldes egentlig? Rapporten sier følgende:

I Voldtektsutvalgets rapport Fra ord til handling estimeres det at mellom 8000 og 16000 personer årlig er utsatt for voldtekt eller voldtektsforsøk i Norge. Dette beskrives som et konservativt anslag.

Oslos innbyggertall utgjør ca 12% av Norges befolkning. Rapporten tar for seg 196 voldtekter og forsøk på voldtekter. Dette betyr at de voldtektene som er tatt med i politiets rapport utgjør rundt 10-20% av det totale antall voldtekter og voldtektsforsøk i Oslo.

Hvilke voldtekter tror du det er størt sjanse for at anmeldes? En voldtekt hvor en klassekamerat, venn eller nabo man har vokst opp med tråkker over grensen og tafser litt for mye en gang jenta er overberuset på nachspielet etter en fest, eller en voldtekt hvor tre ukjente somaliske gutter har sex med den berusede jenta inne på et rom på nachspielet? Hvilken hendelse legges lettest merke i? Hvilken hendelse er det lettest å finne vitner for? Jeg tror ikke jeg spekulerer urimelig når jeg antar at sistnevnte ligger mye mer nærliggende å anmelde enn førstnevnte tilfelle.

Videre sier rapporten:

I anmeldelsene fra 2007 er det 151 mistenkte/siktede personer. Det var totalt registrert en mistenkt/siktet person i 124 av anmeldelsene fra 2007. Gjerningsmannen var ukjent i 72 av anmeldelsene ved tidspunktet for undersøkelsen.

Les resten av denne bloggposten »

Media Politikk Samfunn og verden

Det var i de dager da Sturla og jeg vandret i Oslos gater som «studenter». Et studieår praktisk talt blottet for studier, hvor jeg tilbrakte dagene med å sove, og nettene med å skrive dikt, lage musikk eller sitte på terminalstua og laste ned GIF-filer av en toppløs Cindy Crawford til disketter som jeg kunne ta med hjem til hybelen og kose meg med.

Det er visstnok vanlig at studenter er sosiale. Mange husker studenttilværelsen som den beste tiden i livet. Festing og moro. Helger, og ikke så rent få ukedager, på byen med øl, dansing og intim omgang med det motsatte, eller samme, kjønn.

Sturla og jeg gjorde så godt vi kunne. Og det var ikke noe særlig.

Vi pekte oss ut ett utested, anbefalt av en noe mer sosialt anlagt tidligere klassekamerat, som het Marilyn. Ikke klassekameraten altså, men utestedet. (Senere ble stedet til So What og nå må gudene vite hva stedet i Grensen 9 heter.) Der våget vi oss en og annen lørdagskveld for å sjekke utelivet. Vi gikk ned den lange trappen, snek oss inn i det diskoblinkende og -dunkende lys- og lydinfernoet, lot blikket gli over rommet, og fant et hjørne hvor vi var mest mulig usynlige. Der ble vi stående og henge mens vi fantaserte om hvordan livet hadde vært om vi turte å danse, turte å snakke med jenter eller turte å vedkjenne oss vår egen miserable eksistens.

Sturla var playeren av oss to. Det hendte nemlig at han dristet seg bort til baren og bestilte en øl. Jeg syntes det var ufattelig dristig. Øl liksom. Jeg hadde aldri smakt alkohol og hadde ingen planer om å begynne i en alder av bare 19 år. Men Sturla var laget av et litt hardere materiale, så han bestilte seg en Sol og lusket tilbake til hjørnet vårt. Der stod vi og kikket lengselsfullt på Normale Mennesker. Jeg trampet synlig takten med en fot for å vise at jeg tross alt hadde grooven inne selv om jeg stod der som et naut, og forsøkte å skjule min entusiastiske ereksjon hver gang en jente kom innenfor en radius på en meter fra meg.

Les resten av denne bloggposten »

Humor Personlig

Jeg bor i de en av de trangeste daler i dalstroka innafor. I blant må jeg ut for å trekke litt luft, og da reiser jeg til Oslo. Fra den friske fjelluft som man sakte men sikkert kveles av, til den eksosfylte hovedstadsluften som fyller lungene med frihet og ro.

Nå for tiden blir det i snitt en langhelg i måneden her i hovedstaden, men skoleåret 93-94 latet jeg som om jeg studerte et år på Universitetet i Oslo. Jeg kom rett fra videregående, og eneste bekjente i byen var en kamerat fra klassen min. En kamerat som kom fra en forgård til den landsbygda jeg selv kommer fra. Et sted så lite at vi på Tonstad, med sine kanskje fem-seks hundre innbyggere, så ned på dem og lo lett hånlig av disse utkantsfolkene fra Øksendal når de etter barneskolen måtte busses inn til sivilisasjonen for å gå på ungdomsskolen. Det er alltid godt å vite at noen har det litt verre.

Å slippe oss to inngrodde sirdøler løs i villeste Oslo, var som å slippe fri mink fra en pelsdyrfarm. Vi ante ikke hvordan vi skulle overleve. Vi hadde så langt i våre korte liv blitt dullet med av mødre som sørget for både mat, klær og at vi fungerte sånn noenlunde normalt i samfunnet.

Nå stod vi plutselig på egne ben, og vi gjorde absolutt ikke det. Hadde vi vært innesperret på Gaustad i mange år, og dette var vår første perm, ville vi sporenstreks blitt hanket inn igjen, lagt i tvangstrøye og blitt foreskrevet flere nye år med psykiatrisk behandling. Men vi kom ikke fra Gaustad. Vi kom fra Tonstad. Og ingen overvåket oss. Det er nesten rart at det er lov. At det ikke finnes lover mot sånt. At ingen setter ned foten og sier at her må det regulering til. Slike mennesker kan ikke slippes løs i samfunnet blant normale folk. Men slik er det altså ikke. Så der var vi, to rådville gnagere på frifot etter et liv med regelmessig mating i trange bur. Vi ante ikke hvordan vi skulle være mink.

Les resten av denne bloggposten »

Humor Personlig Sirdal

Jeg var så heldig å bli invitert som gjest til showet med Dag Sørås og svenske Magnus Betnér førstkommende lørdag (2. mai). Dette er to komikere som ikke bare er morsomme, men som også har et budskap og intelligente tanker bak det de fremfører. (Sørås kikker forresten innom bloggen min i ny og ne, og hans sammenfallende tanker om mye av det jeg skriver om her var grunnen til at jeg ble invitert.)

Dette tror jeg blir en veldig morsom kveld, og jeg oppfordrer alle som har muligheten til å komme!

Magnus Betnèr fra Sverige og nordlendingen Dag Sørås følger opp fjorårets suksess ”Svar på tiltale” med et splitter nytt show! ”Ukomfortabelt” tar for seg alt fra Gud og Midtøsten til aktiv dødshjelp og narkotikapolitikk, og alt leveres med komikernes sedvanlig utfordrende og nådeløse stil.

Magnus Betnèr er en av Sveriges aller mest populære og respekterte komikere, med utallige show og tv-opptredener bak seg. Hans siste forestilling ”Tal til nationen” gikk sin seiersgang i fjor, og han har tilbrakt første del av 2009 som komiker i New York. Med en unik evne til å gjøre selv de mørkeste temaer morsomme, har han ved gjentatte Norgesbesøk også opparbeidet seg en stor fanbase her til lands.

Nordlendingen Dag Sørås begynner å få seg et navn i Norge, og hans hardtslående humor har allerede skaffet han en Komipris for ”årets nykommer”, og to nominasjoner som ”årets stand-up” under Stå Opp Prisen. Han er en av landets mest produktive komikere, og han er ikke redd for å utfordre publikum med brutal ærlighet og bastante synspunkter.

Disse to komikerne ville vært verdt inngangspengene hver for seg, så ikke gå glipp av sjansen til å få med deg nordisk stand-up som vil tilfredsstille enhver fan av Bill Hicks, Doug Stanhope og George Carlin!

Her er et lite klipp av Magnus Betnér:

Du finner mye mer på YouTube.

Og her er et klipp av Dag Sørås:

Du finner også mer av han på YouTube.

Billetter får du på Billettservice.

Du finner eventen også på Facebook.

Les resten av denne bloggposten »

Humor Personlig Politikk Religion/overtro Samfunn og verden Skepsis

brave.jpgJeg er nettopp tilbake på hotellrommet etter å ha vært på konsert med Marillion på Rockefeller her i Oslo. Det var en svært blandet opplevelse.

Jeg er en stor Marillion-fan og synes albumet Brave er blant de 10 beste album jeg har hørt noensinne. Men jeg har dessverre ikke engasjert meg nok i de siste 3-4 albumene, og skal man like Marillion sin musikk må man engasjere seg og lytte aktivt. De har nettopp sluppet et nytt dobbeltalbum, Happiness is the Road, og naturlig nok var derfor de aller fleste sangene de fremførte hentet fra dette albumet. Når man da ikke kjenner sangene, blir det vanskelig å få den helt store gløden over konsertopplevelsen.

Men før jeg forteller mer bør du unne deg litt reklame for det nye dobbeltalbumet:

I tillegg til at det meste av materialet var ukjent for meg, var det en konsert med så mye tekniske problemer at det var et under de kom seg gjennom hele settet. Konserten startet med at bandet rett og slett gikk av scenen ca ett minutt uti første sang. Bassisten ga seg først og sa i mikrofonen, relativt forbannet, «I can’t play to this«, og forsvant. Deretter forsvant resten av bandet hoderistende en etter en. Gitaristen reddet stemningen med noen morsomme fraser før han gikk, men det var en rar opplevelse, og publikum ble stående nokså forvirret tilbake.

Etter noen minutter fylt av teknikere som vandret rundt på scenen og fiklet med saker og ting, kom de inn igjen. Vokalist Steve Hogarth var i godt humør og fortalte at problemet lå i at han halvveis uti første sang hadde oppdaget at han ikke hadde på seg noe undertøy. Og som den sensitive vokalisten han er, gjorde det at han ikke helt klarte å få den rette feelingen. Men nå hadde de vært på bakrommet og pratet litt om det, og kommet frem til at det aldri skulle gjenta seg. Han hadde nå fått på seg truse, så nå kunne de starte.

Well, guess you’d have to be there… ;-)

Les resten av denne bloggposten »

Kunst Media Musikk Personlig

AHA_bio07.jpgDen 27. august 2005 holdt a-ha en, etter norske standarder, gigantkonsert i Frognerparken. Hele 120.000 tilskuere var til stede, og jeg var en av dem. Det var en fantastisk opplevelse og a-ha innfridde til de grader.

Men denne bloggposten handler ikke først og fremst om denne konserten, men noe som skjedde tidligere på dagen.

Og når vi først kryper bakover i tid, la oss like gjerne gå enda en dag tilbake, til fredag 26. august, dagen før konserten.

Jeg var i Oslo sammen med min daværende samboer, en kamerat, min bror og hans samboer. Som seg hør og bør for oss bygdetullinger som har forvillet oss inn i storbyen, endte jeg og kompisen min opp inne i Oslo City. Vi pratet om konserten som skulle være dagen etter, og diskuterte de fantastiske musikerne a-ha skulle ha med seg. Jeg har lenge vært enorm fan av a-ha sitt backingband med svenske Per Lindvall på slagverk som selve motoren. Helt fra jeg oppdaget hans prestasjoner på Morten Harkets soloalbum «Wild Seed» har jeg vært fan av Lindvall (se ham på YouTube her og her). Det er få trommeslagere som er så tight og minimalistiske i spillestilen som han er, samtidig som det groover noe så helt vanvittig. Med seg hadde de også hans bror, Sven Lindvall, på bass, og Christer Karlsson på tangenter.

Gutta i a-ha troner vel nesten på toppen av kjendislisten i dette landet, og de kan neppe vise seg noe sted uten å omringes av fans. Backingbandet derimot, de som tross alt skaper en stor del av godlyden, er tilnærmet ukjente. Så mens vi gikk og kikket i butikkene i kjøpesenteret snakket vi om hvor tøft det ville vært om vi plutselig hadde sett de svenske musikerne, fordi vi da kunne ha sagt noe til dem for å vise at vi visste hvem de var. De ville sikkert finne det passe spesielt ettersom de nok ikke opplevde slikt ofte her i Norge.

Les resten av denne bloggposten »

Musikk Personlig

Aftenposten skrev forleden om de to kristne forkynnerne som ble vist bort fra 17. mai-toget i Oslo sentrum etter å ha skapt uro og provosert mange tilstedeværende.

På nasjonaldagen hadde de på seg regnjakke påskrevet «Frykt Gud» og «Jesus redder deg fra helvete.» Budskapet var skrevet på engelsk.

I tillegg hadde de med seg ropert og plakater, mens de gikk på religiøs frierferd oppover mot Slottsplassen. Hele ferden ble filmet av en av predikantene.

Retten fikk se en 30 minutters film av opptrinnet, og den viser blant annet at de to roper «Pris Herren, »«om du bekjenner dine synder kan du bli født på ny,» og «vi er her for å advare om at dommedag er nær,» mens de går oppover langs barnetoget.

Noen mennesker bryr seg ikke om de to mennenes roping, mens andre mener det er feil sted og tid for kristen misjonering.

[…]

I retten forklarte politibetjenten at han ba dem fjerne seg, siden mange mennesker reagerte negativt på at de to forkynte det kristne budskap med ropert, like foran barnetoget på nasjonaldagen. Flere mente de opptrådte på en provoserende og støtende måte.

[…]

Men en time senere blir de påtruffet i krysset Kongens gate-Karl Johans gate, der de er i gang med forkynnelse. Flere personer på stedet reagerer på oppførselen til mennene, og kontakter en politipatrulje. Ellers ville de ta saken i egne hender.

Den ene av forkynnerne forsvarer seg overfor Aftenposten på følgende måte:

– Etter min mening hører det kristne budskap hjemme på 17.mai. Norge er et kristent land og Gud og Jesus hører like mye hjemme på nasjonaldagen som alle andre dager, mener han.

Eller like lite.

Det er interessant å se hvordan folk i hovedstaden reagerer så tydelig negativt på denne offentlige forkynnelsen foran barna, og at både politi og rettsvesen er enige i at deres opptreden er upassende. Her i min hjemkommune Sirdal er det derimot slik helvetesforkynnelse er en programfestet del av den offisielle feiringen. Pinsevennene har de siste årene fått en fast post i programmet hvor de får stå og synge og spille, med trekkspill og gitarer, bare avbrutt av noen koselige formaninger til alle tilhørerne om hvordan de vil brenne i helvete om de ikke vender om før det er for sent. Ingenting skaper go’følelsen på 17. mai som å se for seg at de bunadskledde barna med pølser og brus tortureres i flammer og pinsler i all evighet.

Les resten av denne bloggposten »

Media Personlig Politikk Religion/overtro Samfunn og verden Sirdal Skepsis

Sist jeg var i Oslo var det Nick Cave som dukket opp i resepsjonen. Nå var jeg nettopp nede for å handle noe snacks, og der henger og slenger plutselig Bon Jovi i hotellets foaje.

Skal det aldri være fred å få?

Diverse Humor Musikk Personlig

Det er 16. mai. Jeg står utenfor hotellet mitt i Oslo. Kjeder meg. På andre siden av gaten dunker teknomusikken fra et utested i foten av «Hotell Cæsar». Jeg rusler bortover mot Karl Johan. Må se hva folk i hovedstaden bedriver kvelden før Dagen.

Utenfor Herr Nilsen står en lang limousin. Malplassert, tenker jeg. Passer ikke med en limo utenfor en jazzbule. Tipper det er noen pappagutter som leker storkarer i russetiden. På Harrys ser folk på storskjerm og jubler over et eller annet. Sikkert noe fotballdrit. Jeg ankommer norges hovedgate og tusler nedover. To dårlige entertainere synger og spiller kassegitar i Saras telt. Det er surt og jævlig, men publikum elsker dem. Tåper. Utestedene yrer av liv og politiet sitter i sine varme biler og passer på. Godt innpakkede kvinner med skaut går rundt med roser som de prøver å selge. Sydlandske menn prøver å prakke på meg blinkende duppeditter. Nei takk. Jeg trenger ikke en slik nå. Eller noensinne.

Det er kaldt. Jeg passerer Stortinget. Har intet mål eller mening. Går bare for å gå. For å se. Sanse. Mennesker overalt. Fulle. Støyende. Glade. Alle sammen. Nesten. Jeg blir svimmel. Stopper opp. Alt går plutselig saktere. De glade menneskene blir gjennomsiktige. Fader bort. Ubetydelige. Ugress. Jeg ser bare sorg. Lar blikket feie nedover gaten. Der er en. Og der. Sorte roser vokser opp av asfalten. Der står to sammen. Mørke. Nydelige. Triste. Farlige. Alt rundt meg kollapser ned i jorden. Bygningene forsvinner. Himmelen åpner seg. Alt blir hvitt. Lyset blender meg.

Jeg er på savannen. Alene. Det er varmt, tørt, flatt og åpent. Ingen gjemmesteder. Bare noen sporadiske paraplytrær i det fjerne. Jeg bøyer halsen og river av noen blader fra en tornete busk. Hever hodet fort og skuer utover landskapet mens jeg tygger bladene sakte. Solen freser mot meg. Det er stille. Bare lyden av vinden som leker i de tørre buskbladene kiler i ørene mine. Jeg går videre. Stiger over en smal kolonne med soldatmaur. Plutselig ser jeg en bevegelse i hvitøyet. Bak meg og litt til siden. Jeg vrir litt på hodet og ser solen glinse i noen gulhvite, syskarpe tennene. En løvinne kryper sammen og sparker fra med bakbena. Hvor kom hun fra? Hun lander noen meter fra meg. Jeg setter opp farten. Ser etter en utvei men skjønner at jeg ikke kan slippe unna. Hun er like ved meg. Jeg skifter retning i håp om å riste henne av, men for sent. Løvinnen gjør et nytt sprang og jeg kjenner et kraftig dunk i siden.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig Samfunn og verden Seksualitet

NIckCave.jpgEr for tiden i Oslo på et HP ProCurve-kurs og bor da på et Thon-hotell her i sentrum. Etter å ha hengt litt på hotellrommet etter kurset i dag, tenkte jeg meg en liten tur ut for å sample Oslolivet i kveldingen.

Jeg kler på meg, tar heisen ned fra sjette etasje, stiger ut av heisen og der, ved resepsjonen, ser jeg et kjent ansikt. Resepsjonisten ser stresset ut, stakkars jente, og jeg over hører noe om «wrong hotel«. Lettere forfjamset tenker jeg: «Var ikke det…?» Jeg stopper ikke, for slikt gjør man jo ikke. Man er da verdensvant. Men da jeg kommer ut hovedinngangen og ser en sort, blankpolert Mercedes på utsiden, konkluderer jeg: «Jo, det var det nok.«

Like bak meg kommer en gråhåret, dresskledd mann ut og åpner bildøren bak, og i det jeg snur meg stiger selveste Nick Cave ut rett bak meg og setter seg inn i baksetet på bilen. Jeg måtte bare ringe min venn Jan Trygve for å fortelle det, og står derfor tilsynelatende uaffektert et par meter fra bilen mens en av hans musikere, langt skjegg og langt hår – seriøs hippielook, sannsynligvis Warren Ellis, kommer ut av hotellet og setter seg ved siden av Cave, før de kjører sakte bort i Oslokvelden. Sannsynligvis for å finne riktig hotell. Neppe et Thon-hotell antar jeg.

Alt det rare man opplever på en helt ordinær dag.

Diverse Musikk Personlig

rape.jpgJeg så nettopp på TV2-nyhetene at bare 1 av 10 anmeldte voldtekstsaker ender i tiltale. Dette rapporteres i sammenheng med at Oslo-politiet i dag slapp rapporten «Voldtekt i Oslo 2007» som bl.a. viste en økning i antall anmeldte voldtekter i Oslo i fjor. På TV2.no skriver de:

Av de sakene som ble anmeldt i fjor endte kun en av ti med tiltale ifølge en fersk rapport fra Oslo politidistrikt.

TV2s påstand gir inntrykk av at voldtektsofre vært sjelden oppnår at gjerningsmannen blir tatt. Men dette er en sannhet med store modifikasjoner. La oss se litt på tallene.

Først og fremst blander TV2 kortene når de gjengir statistikken. Det er nemlig voldtektsforsøk som har en oppklaringsprosent på 11,4. Dette fordi et voldtektsforsøk normalt vil etterlate færre spor og mindre opplysninger om gjerningsmannen enn enn fullbyrdet voldtekt. Når det derimot gjelder anmeldte voldtekter, så oppklares faktisk hele 43,8% av sakene. Nesten halvparten av alle anmeldte voldtekter ender altså i en tiltale. Dette er en helt annen virkelighet enn hva TV2 fremstiller.

Av de anmeldte sakene henlegges mer enn 8 av 10 saker, noe som ofte fremstilles som et hån mot ofrene og som et resultat av at voldtektsofre ikke tas tilstrekkelig på alvor. Så langt er bare noe under halvparten av saker fra 2007 henlagt, men dette tallet kan øke med tiden. En gjennomgang av alle voldtekstssakene i 2006 og første halvdel av 2007 viste at svært mange av henleggelsene var korrekte, noe politiadvokat Thomas Utne Pettersen bl.a. skrev om i en kronikk i Dagbladet i desember 2007:

I sum maler kritikken et bilde av en virkelighet der rundt 8 av 10 voldtektsforbrytere går fri – i hovedsak på grunn av politiets dårlige etterforskning. Dette er en skjev, forenklet og unyansert framstilling av et komplisert saksfelt som det etter undertegnedes mening er nødvendig å kommentere.

Det er nok dessverre slik at en del voldtektsforbrytere går fri fordi politiet ikke klarer å framskaffe tilstrekkelig bevis. Dette forklarer ikke alene den høye henleggelsesprosenten. Voldtektssaker fremstilles i media som om alle voldtektsanmeldelser er sanne/riktige og at det eneste som står mellom overgrepet og domfellelse er en god politietterforskning. Dette er langt fra sannheten. Mange anmeldte saker skal henlegges fordi de er uriktige og/eller falske.

Les resten av denne bloggposten »

Arkiv Diverse Media Samfunn og verden Seksualitet Skepsis

Sitter på toget fra Oslo til Kristiansand og irriterer meg over verdens mest værmediske kvinnfolk i setet ovenfor meg. I utgangspunktet en flott jente i slutten av tyveårene. Høy, slank, mørk, velskapt og iført et kort miniskjørt som gjør at hennes lange, flotte ben fanger de fleste mannlige passasjerers oppmerksomhet når hun går i midtgangen. I skjønnhetskonkurransen mellom kroppen og ansiktet når ikke sistnevnte helt opp, men hun hadde nok definitivt fått den, som man så fint sier. Likevel, flere elementer av klassisk værmeding trekker betydelig ned helhetsinntrykket.

1) Hun har to mobiltelefoner. Visstnok fordi hun har byttet telefonnummer og ikke vil gå glipp av meldinger/telefoner fra folk som ikke har hennes nye nummer. Desperat værmeding.

2) Hun snakker kontinuerlig i en av mobilene. Utdrag fra samtaler:

…vet ikke hva han typen feiler asså…

…jeg var på afterparty med de gutta i [uforståelig bandnavn] og det var høy champisfaktor…

…jeg skal jo bli Holmenkolljente…

…kan vi ikke planlegge en London-weekend til sommeren en gang…

…så kan vi ta et par øl og kuule’n…

…og mer svada i den duren.

3) Grunnet linjefeil ble vi stående på stasjonen i Hokksund i 45 min. Her går hun ut for å «røyke». I praksis vil det si at hun suger røyk inn i munnen, holder den der i 2 sekunder og blåser ut. Dyr værmeding, men hun slipper hvertfall lungekreft.

4) Hun skal ta spaterapeutskole i Gjøvik men reagerer på at det ikke er så mye hudpleie i pensum. Samtidig er det veldig fint at det bare er en uke undervisning hver måned, men målet er ål bli autorisert så hun kan etablere et lite hjemmespa og drive med aromaterapi… Alternativ værmeding.

5) Hun sier lissom tre ganger i hver setning, lissom.

6) Straks vi er utenfor Oslo er vi «langt ute i bushen et sted«.

7) Hun har en tillært falsk søtlys pusestemme som hun bruker når hun snakker med konduktøren og trendy veninner på telefonen (noe hun gjør hele tiden). Ellers går det i den vanlige, noe grovere og mer likegyldige stemmen.

Les resten av denne bloggposten »

Diverse Humor Personlig

1205599364576_35.jpgLindesnes Trekkspillklubb har inntatt hotellet jeg bor på. Etter å ha demonstrert foran Operaen i protest mot at de ikke får spille der, har de nå valgt å terrorisere hotellets gjester.

Jeg møtte dem tidligere i dag etter å ha vært ute en tur for å slappe av sammen med en kompis på cafe. Utenfor hotellet stod en buss, og inne i resepsjonen så jeg en sambygding som jeg slo av en liten prat med. Vedkommende har spilt i Lindesnes Trekkspillklubb i mange år, og han fortalte meg at de i dag hadde protestert foran Operaen med stor pressedekning. Både NRK, TV2 og de store avisene hadde vært der. Dette var selvsagt stas og musikantene var i hundre.

Jeg har kjørt lyd for trekkspillklubben ved et par anledninger når de har spilt på ulike tilstelninger i Sirdal, og det finnes ikke triveligere folk. Likevel blir det i overkant når de setter i gang med trekkspillmusikk på hotellrommet i etasjen over meg. Når 10 joviale musikanter tramper takten, så høres det. Det garanterer jeg.

Selv om musikken er fra helvete, så er det noe eget ved trekkspillmusikanter. De er alltid blid og fornøyde. Ikke en sorg i livet. Jeg ser for meg at når turnebussen kjører over en gammel dame som prøvde å krysse veien, så benytter de anledningen til å spille en lystig trall mens de venter på ambulansen. Ingen anledning er uegnet for litt svingende trekkspilltoner. Og trekkspillene har de på seg overalt. I bussen. I resepsjonen. I heisen. På do. Ingen plass er for liten til å spille en trudelutt. Jeg ser for meg hvor vanskelig det må være å pusse tennene med trekkspillet på seg. For ikke å snakke om når trekkspillektepar har sex. Eneste som funker da er doggystyle. I 3/4 takt.

Denne natta kan bli slitsom.

Humor Media Musikk Personlig Seksualitet

Loneliness

Det er så mange nydelige jenter i Oslo.

Jeg har nå vært en uke i Oslo. Kursing i Windows Vista. På vei til en Microsoft-sertifisering som jeg trenger i jobben min. Så da bor jeg her. På hotell. Alene. Det tar på. Heldigvis har jeg god trening i å trives i mitt eget selskap. Midt på nittitallet presterte jeg å bo i Oslo i et år uten å bli kjent med eller en gang føre en samtale med en eneste fremmed person.

Første halvåret bodde jeg på Bjerke studentheim. Syvende etasje. Der delte jeg kjøkken med 8-10 andre rom, og jeg delte inngangsparti og bad med ett annet rom. I et halvt år klarte jeg å unngå å møte min nabo. Det krever nøye planlegging og årvåkenhet, men belønningen er at man slipper å forholde seg til andre mennesker. Samtidig er det unektelig litt upraktisk. Lage middag etter midnatt når ingen andre bruker kjøkkenet. Spise frokost midt på dagen når alle andre er på Blindern. Lytte før man går ut døra for å være sikker på at ikke noen andre er i gangen. Planlegge skrittlengden slik at man akkurat ikke når den heisen som den andre personenn nettopp gikk inn i. Bedre å ha heisen for seg selv. Slippe 30 sekunder i helvete. Sånn levde jeg. Behagelig. Stressende. Ubehagelig. Avslappende.

Det neste halve året bodde jeg i en hybel på Diakonhjemmet. Samme prosedyre der. I blant gjorde jeg noen leie feilberegninger og endte dermed opp med å måtte si hei til noen medbeboere, men som regel klarte jeg å holde meg usynlig. Sove på dagen. Sitte på terminalstua på Blindern hele natta. Dette var året WWW ble sluppet løs på verden, og hele min nerdete kropp skrek i ekstase. Jeg hadde ikke behov for andre mennesker.

Annet enn en jente.

Det er så mange nydelige jenter i Oslo. Så sykt mange nydelige jenter. Så sykt nydelige. Jentene. Her i Oslo.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig

I helgen har jeg vært i Oslo i forbindelse med jobben. På lørdag hadde bedriften min et lite “julebord” på en fin restaurant i byen, og på vei tilbake til hotellet gikk vi forbi en stand midt i Karl Johan. Rundt standen var det plassert store skilt med teksten “GRATIS STRESS TEST” og det var en del nysgjerrige folk som stod rundt standen. Det tok meg ikke mange øyeblikkene å forstå hva dette var for noe, og jeg kjente straks at blodet rushet opp i skallen i et anfall av avsky og harme.

Da jeg studerte i Oslo midt på 90-tallet ble jeg en gang ble stoppet på gaten av en søt jente som vill invitere meg inn på et kontor for å foreta en gratis “personlighetstest” av meg. Jeg var 19 år, kvasikristen, UFO-freak og altså langt i fra noen skeptiker. Likevel ringte alarmbjellene bakerst i hodet mitt da jeg så navnet L. Ron Hubbard oppe i et hjørne på test-skjemaet hun viste meg. Uten helt å vite hvorfor takket jeg nei til personlighetstesten og skyndet meg derfra. Da jeg fikk sjekket opp Hubbard-navnet litt senere, fikk jeg fastslått at min mistanke hadde vært betimelig. L. Ron Hubbard er nemlig grunnleggeren, eller skal vi si oppdikteren, av Scientologikirken.

Scientology kills

I de mange år som har gått siden den gang, har jeg lest en del om Scientologi og vet nå mye mer om hva de står for. Deres motbydelige og skitne taktikker er godt dokumentert. Bruk av vold, trusler, sensur og sjikane er dagligdags i scientologenes kamp mot kritiske røster. Sektens metoder har til og med resultert i dødsfall som de i ettertid benekter og prøver å dekke over. På XenuTV kan du selv se intervjuer og vitnesbyrd fra tidligere medlemmer av denne groteske sekten.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig Religion/overtro Skepsis

Dette er et fyrverkeri! Pianosoloen og ikke minst trommespillingen de siste par minuttene er så usedvanlig bra at det nesten er smertefullt å høre på.

Jeg og min bror så faktisk dette live på Rockefeller tidlig på nittitallet en gang da Steve Lukather og Los Lobotomys var i Oslo. Mulig det var samme turne som denne videoen er hentet fra. Det jeg husker best fra konserten er at hele gulvet i Rockefeller svaiet da alle i salen hoppet i takt gjennom hele denne sangen…

Se video: Party in Simons Pants

(Får dessverre ikke embedde denne videoen, men klikk på linken for å se den direkte på YouTube.)

Musikk Personlig