Stikkord: <span>overbevisning</span>

Min Twitter-dialogpartner ble eitrende forbannet av min bloggpost hvor jeg gjenga dialogen med henne i min bloggpost om LifeLine og skeptisisme. Det er klart hun vil føle seg «latterliggjort» av at jeg bruker henne som eksempel på en naiv troende med dårlige argumenter, men jeg gjenga kun det hun sa, i full kontekst, og brukte det som et påskudd til å skrive om noe mye mer omfattende som dialogen med henne kun bare var et lite fragment i.

Jeg anser Twitter som en offentlig dialog, og ser få problemer med å gjengi samtaler derfra så lenge dialogpartner gjøres oppmerksom på det (jeg sa fra til henne med en gang bloggposten lå ute på nett) og de har full mulighet til å komme med tilbakemelding via kommentarfunksjonen. Om de vil bryte anonymiteten. Fordi selv om det kanskje ikke burde være nødvendig, gjenga jeg også hennes tvitring anonymt av respekt for at hun ikke skulle føle seg direkte uthengt. Det gjør at kun de som allerede fulgte dialogen vår på Twitter mens den foregikk, eller tok seg bryet til å søke i min Twitter-feed, ville kunne vite hvem vedkommende var. Jeg vil tippe av bare en håndfull av bloggpostens lesere vet hvem jeg diskuterte med, og det er folk som allerede hadde sett diskusjonen utspille seg i real time.

Hvis man ikke kan stå for det man tvitrer, bør man kanskje heller ikke tvitre.

Jeg gjenga hennes tweets ordrett og fullstendig, og likevel var en av hennes kommentarer til meg privat:

Du får meg til å fremstå som en idiot!

Nei, kjære eks-følger. Det klarte du fullstendig på egen hånd.

Hun reagerte også på at jeg omtalte meg selv som ydmyk i en av mine kommentarer til bloggposten. Det er kanskje lett å forstå at hun ikke oppfatter meg som ydmyk, fordi man i dette begrepet ofte legger til grunn at man underkaster seg andres synspunkter, at man fremfører sine argumenter med store forbehold og uten noen som helst bakenforliggende hensikt om å tro at man kan ha rett eller på noen som helst måte ønsker å overbevise meningsmotstanderen.

Les resten av denne bloggposten »

Kunst Personlig Skepsis

Jeg har aldri vært redd for å si hva jeg mener. Enten det har vært i spaltene til lokale aviser, her i bloggen, eller i møte med folk jeg er uenig med. Når jeg skriver, skriver jeg med overbevisning. Hvis jeg ikke tror på det jeg skriver, lar jeg vær å skrive det. Det er mange bloggposter som aldri er blitt skrevet, fordi jeg i researchen min har oppdaget at jeg tok feil. Det jeg trodde var, var ikke likevel. Jeg har lært noe nytt og blitt et lite hakk klokere. Og jeg håper det også gjelder de som deretter leser det jeg har skrevet.

Men jeg møtes i blant av de som mener at måten jeg formulerer meg på indikerer at jeg tror jeg er noe. At jeg tror jeg vet alt og har rett i alt. At jeg tror jeg er bedre enn de andre, de jeg er uenige med. Og kanskje har de rett i det. Men når jeg virkelig tror på noe, så pakker jeg det ikke inn i rosa sløyfer og sukkerspinn. Jeg sier det jeg mener er riktig. Hvis det får meg til å høres ut som en arrogant drittsekk, så kan jeg leve med det, fordi jeg vil ikke gå gjennom livet som en av de som aldri helt turte å mene noe som helst i frykt for at noen skulle la seg støte eller velge å bli min uvenn.

Det er meningene som definerer et menneske. Meningene som ligger som en sky utenpå når man går i gatene. Meningene som er skrevet over hele ansiktet, eller t-skjorten, din. Meningene som gjør at folk vet hvor de har deg og hvem de snakker med.

Man skal bære sine overbevisninger med stolthet – men være rede til å kaste dem i søppeldynga straks man finner informasjon som viser at man tok feil. Man kan alltid ta feil. Men det man mener akkurat her og akkurat nå, skal man utbasunere rakrygget og med overbevisning. Det forsøker hvertfall jeg å gjøre.

Blogger Kunst Media Personlig Skepsis