Stikkord: <span>pandemivaksine</span>

I følge en spørreundersøkelse utført av Ipsos globalt i oktober 2020 var den viktigste årsaken til at folk ikke ønsket å ta vaksine mot koronaviruset at de var redde for bivirkninger. Det er kanskje forståelig med tanke på all skremselsinformasjon som florerer på internett, men ser man analytisk på det gir denne frykten ingen mening.

Ja, med enkel matematikk skal vi se at om man er redd for bivirkninger så burde frykten faktisk være større for å ikke ta koronavaksinen.

Skjermbilde 2021 01 17 kl 18 27 36

Først og fremst er det viktig å påpeke at de aller fleste, minst 80%, sier de ønsker å ta vaksinen. Siden denne spørreundersøkelsen tilbake i oktober 2020 har to korona-vaksiner blitt godkjent i EU, og mange millioner har nå allerede fått disse og andre koronavaksiner globalt.

Risikoen for bivirkninger fra vaksiner er svært lav, men ikke null. Å ta en vaksine medfører altså en liten risiko. Men risikoen ved et valg eller handling må alltid veies opp mot risikoen ved alternative valg og handlinger. Å tro at man minimaliserer risiko ved å styre unna et bestemt valg eller en bestemt handling som man vet er knyttet til risiko kan være å lure seg selv, fordi man alltid må vurdere risikoen på den andre siden.

Vanlige (bi)virkninger fra vaksiner

Dette skal ikke bli en alt for lang bloggpost hvor jeg ser på vaksiners fordeler og risiko. Det har jeg gjort i mange lange bloggposter tidligere. Men kort sagt er det slik at når det dukker opp bivirkninger fra vaksiner, så oppstår de som regel etter veldig kort tid, fra minutter til dager.

* Les også: 31 løgner om vaksiner

De mildeste bivirkningene som en del vaksiner gir er strengt tatt virkninger, altså effekten av en ønsket immunrespons i kroppen. Dette er helt ufarlig, og selv om man kan føle seg småsyk, så er man ikke smittet eller syk. Disse symptomene vil som regel være for eksempel ømhet ved stikkstedet, kuldefølelse, muskelsmerter, slapphet, mild hodepine og liknende.

Les resten av denne bloggposten »

Skepsis Vitenskap

Det jobbes nå på spreng for å utvikle en effektiv og trygg vaksine mot SARS-CoV-2, og en del legemiddelselskaper er nå i gang med fase-3-studier på sine vaksiner. Men hvordan lages disse vaksinene, og hvordan virker de? Og kan vi føle oss trygge på at vaksinene vil være frie for alvorlige bivirkninger og beskytte oss mot covid-19?

Dette er del 2 av en serie på 3 bloggposter om korona og vaksiner.
Les del 1: Noen tanker sett i lys av svineinfluensavaksinen
Les del 3: Bør vi ha obligatorisk vaksinering?

Placebodefekten squareNye legemidler testes grundig. I min bok «Placebodefekten – Hvorfor alternativ behandling virker som det virker» har jeg et kapittel om utprøving av legemidler og kliniske studier, hvor jeg skriver:

Det første trinnet i en klinisk studie kalles fase 0. Her gir man en lav dose av medikamentet til 10−15 personer for å se hvordan det oppfører seg i menneskekroppen. Basert på disse dataene kan man gå til fase 1, hvor medikamentet gis i en terapeutisk dose til 20−80 mennesker. Her forsøker man å finne ut hvilken dose som har terapeutisk effekt, og hvilke bivirkninger som oppstår i ulike doseringer.

Etter at man i fase 1 har fått en forståelse av hvilke doser som kan brukes trygt og effektivt, kommer en enda større utprøving på 100−300 mennesker. Dette kaller vi fase 2, og det er svært ofte her medikamenter feiler. Dette er den første fasen hvor man virkelig tester om medikamentet har den medisinske effekten vi ønsker, uten at det er for store bivirkninger. Hvis fase 2 viser seg å være positiv, så kommer den endelige testfasen, fase 3.

Det er kliniske studier i fase 3 som virkelig dokumenterer at et medikament virker som ønsket. Her tester man den gjerne på ti ganger så mange mennesker, ofte fra 1000 til 3000 personer, for å samle enda mer data om hvordan effekten er sammenlignet med eksisterende legemidler, og eventuelle bivirkninger som er så sjeldne at man bare ser dem når medikamentet testes på mange.

Les resten av denne bloggposten »

Samfunn og verden Vitenskap

Screenshot 2015 02 14 16 59 55

Det har vært et enormt oppstyr rundt vaksiner de siste dagene. Jeg har kanskje vært påfallende taus, og noe av grunnen til det er vel at jeg føler jeg har sagt det som er å si om saken. Jeg har blogget aktivt om vaksiner i flere år, og sitter litt med en trist «hva var det jeg sa»-følelse når vi nå ser utbrudd av både meslinger og kikhoste i inn- og utland.

Dessverre gjør denne debatten at også vaksinemotstanderne får sine femten minutter i rampelyset, fordi media selvsagt må skape «balanse» i debatten. Men å skape balanse i en sak som ikke er en reell faglig debatt, har lite for seg. Å sette skrotinger som drar løgner ut av egen rompe for å forsvare sitt syn, opp mot medisinsk konsensus, gjør mer skade enn nytte, frykter jeg.

Disse pro-sykdom-folkene er immune mot fakta, logikk og vitenskapelig metode, så heller enn å skrive atter en bloggpost hvor jeg hamrer inn at vaksinene vi gir våre barn både er trygge, effektive og svært så nødvendige for folkehelsa, tenkte jeg å se litt på den manglende forståelse for risikovurdering disse menneskene utviser.

* Les også: 31 løgner om vaksiner

Pandemrix/narkolepsi vs meslinger

La oss starte med svineinfluensavaksinen og narkolepsi. En del mennesker utviklet dessverre narkolepsi etter å ha fått Pandemrix-vaksinen i 2009. Vaksinemotstandere ynder derfor å bruke pandemivaksinen som bevis for at vaksiner er farlige.

Ja, de har rett i at denne ene vaksinen var et sjeldent unntak i en ellers fantastisk historie av trygge vaksiner som har reddet millioner av menneskeliv.

Vi kan selvsagt kverulere og påpeke at det ser ut til å være H1N1-viruset som egentlig trigger narkolepsien, sannsynligvis godt hjulpet av adjuvansen i Pandemrix og genetikk, slik at å bruke Pandemrix som bevis for at vaksineingrediensene i seg selv er farlige, rett og slett er en bommert.

For ikke å snakke om hvor tåpelig det er å sammenligne en hurtigutviklet pandemivaksine med vaksiner i barnevaksinasjonsprogrammet som kun godkjennes etter å kunne vise til solide og langvarige data for sikkerhet og virkning.

Les resten av denne bloggposten »

Alternativ medisin Konspirasjonsteorier Media Skepsis Vitenskap

For rundt halvannet år siden skrev jeg bloggposten «Ting jeg har endret mening om». Der tok jeg for meg flere saker hvor jeg hadde endret standpunkt etter å ha fått ny informasjon.

Det synes jeg er helt sentralt som skeptiker. Det skal alltid være dataene som leder oss. Får vi nye data som ut fra vitenskapelige prinsipper og kvalitet gjør at vi bør endre standpunkt, ja så endrer vi standpunkt. Og vi innrømmer det.

Siden forrige bloggpost har jeg prøvd å notere ned ting jeg kom på at jeg har endret mening om, og her vil jeg gjennomgå noen av disse.

Jesus Kristus er en kopi

Screenshot 2014 01 22 16 30 58I min tidlige fase som skeptiker og nyerklært ateist oppdaget jeg noen artikler på internett hvor jeg kunne lese at Jesus Kristus var en kopi av mange andre gudefigurer. Det fantes nemlig et utall tidligere guder, blant annet fra egyptisk, gresk og indisk mytologi, som hadde påfallende mange likheter med den kristne guden.

Den egyptiske guden Horus skal for eksempel ha blitt født 25. desember av en kvinne som var jomfru. Tre konger/vismenn skal ha fulgt en stjerne i øst til fødestedet, hvor de tilba gudebabyen. Han skal ha blitt anerkjent som religiøs lærer i en alder av 12 år, døpt i en alder av 30, og hadde 12 disipler. Alt dette høres vel mistenkelig kjent ut?

Eller hva med den greske guden Attis som også ble født av en jomfru den 25. desember, ble korsfestet og stod opp igjen tredje dagen. Eller den persiske guden Mithra som også ble født av en jomfru den 25. desember, hadde 12 disipler, og var død i 3 dager før han gjenoppstod? Eller den indiske guden Krishna som ble født av en jomfru, utførte mirakler og stod opp igjen fra de døde? Eller den greske guden Dionysos som ble født av en jomfru den 25. desember, utførte mirakler, ble kalt «Kongenes konge», «Alfa og Omega» og stod opp igjen fra de døde?

Les resten av denne bloggposten »

Skepsis Vitenskap