Jeg har alltid sett på meg selv som en nerd. Helt fra familien vår kjøpte vår første datamaskin, en Commodore 64, tilbake i 1983 eller noe sånt, har jeg elsket datamaskiner. Allerede i 4. klasse satt jeg og tastet inn Basic-kode på vår C=64. Det var en enkel flysimulator på over 1000 linjer kode som jeg skrev møysommelig inn, tegn for tegn, fra en brukerveiledning som fulgte med datamaskinen. Jeg følte meg som en hardcore hacker.
Likevel nådde det ikke helt opp mot følgende enkle, men særdeles morsomme, kodesnutt:
10 PRINT «Robert er en idiot!»
20 GOTO 10
Når skjermen ble fylt av tekst eksploderte jeg i gledesrus. Min bror Robert syntes nok ikke det var fullt så tøft.
I niende klasse fikk jeg min første «ordentlige» PC. En norskprodusert sådan. Merket var Brick, et selskap som for øvrig gikk konkurs kort tid senere. Maskinen hadde en 286-prosessor, 1MB RAM (hvorav de øverste 384kB var uhyre vriene å få MS-DOS til å bruke), og 40MB harddisk. Skjermkortet supporterte (ja, vi nerder sier ikke «støttet») hele 256 farger i en oppløsning på 640 piksler bortover og 480 piksler nedover. Sammen med PCen kjøpte vi også en 24-nålers matriseskriver. «Wow, 24 nåler? Det er jo nesten like bra som en laserskriver!«, sa min nerdevenn Roy. Han tok skammelig feil.
9 kommentarer