Stikkord: Personlig

Claustrophobia 2

Jeg er 40 år gammel. Snart 41. Jeg kom sent i gang med det meste. Hadde hverken kjæreste eller sex før jeg var 20 år. Smakte ikke alkohol eller tobakk før et par-tre år etter det. Klarte aldri å engasjere meg nok til å gjennomføre en skikkelig utdannelse.

Men jeg har rukket å være samboer i en del år, vært gift en kort periode, skilt meg, og fått verdens beste datter. Jeg har startet et par firmaer, gitt ut bok, skrevet over 1,2 millioner ord i bloggen min, har gode venner, har ivaretatt gode relasjoner til mine ekser, og har det egentlig veldig, veldig bra.

Det kom likevel ikke av seg selv. Før bodde jeg nemlig i feil rom. Det måtte jeg rive, og bygge et nytt. Mitt eget rom. Et rom som passet meg.

Da jeg bodde på Tonstad, hvor jeg vokste opp, var jeg engasjert i mye forskjellig. Jeg har alltid jobbet med musikk. Ledet kor, spilt i band og undervist i musikkskole. Jeg har jobbet med drama og teater, vært kommunal fritidsklubbleder, og vært initiativtaker til og leder av mange arrangementer og forestillinger. Jeg var aktiv i lokalpolitikk, drev (og driver) eget firma, bidro i lokal nærings- og eiendomsutvikling, og hadde generelt sett alltid mange jern i ilden.

Jeg likte alt dette. Det var spennende, lærerikt og inspirerende å engasjere meg i så mye, men det gjorde meg samtidig til en slave for omgivelsene. Det var alltid noen å stå til ansvar for. Noen andres krav jeg måtte innfri. Så mange hensyn å ta.

Sammen med min datters mor bygde jeg hus, kjøpte bil, hadde en liten dachshund og var rimelig godt etablert. Fremtiden var staket ut, og jeg følte meg egentlig tilfreds med tingenes tilstand.

Så raknet forholdet. Hun flyttet hjem til Kristiansand sammen med vår datter, og jeg flyttet kort tid senere til Oslo.

Det var en stor avgjørelse å ta, men det var en riktig avgjørelse. Etter å ha vært pådriver og deltaker i mange aktiviteter helt siden ungdomsskolealder, kuttet jeg ut nesten alt av forpliktelser. Jeg solgte hus og bil, og kvittet meg dermed med all gjeld. Jeg falt naturlig ut av alle aktiviteter knyttet til hjemkommunen.

Les resten av denne bloggposten »

Kortpost Personlig

Unnskyld at jeg må skrive dette, og du trenger slettes ikke lese det. Men jeg har et behov for å skrive ut noen tanker. Noen refleksjoner om meg selv. Det har seg nemlig slik at jeg er mongo.

Det har tatt meg tid å forstå det. Det er ikke en erkjennelse jeg har gjort meg over natten, men gradvis har jeg blitt mer og mer bevisst på det. Jeg er mongo. Det har vært enkelte personer rundt meg som har hjulpet meg til å forstå det, men for det meste har jeg visst og oppdaget det selv. Jeg har kanskje bare trengt at noen turte å si det til meg og likevel være glad i meg.

Så – here goes…

Bymongo

198 13334295860 588 nI går kveld ble jeg bedt med ut på byen av en god venninne. En venninne jeg er glad i og setter veldig pris på. Vi har kjent hverandre i noe som faretruende nærmer seg 18 år, selv om vi ikke har møtt hverandre så fryktelig ofte de siste 15 av disse. Hun vet nok også at jeg er litt mongo. Kanskje derfor inviterte hun meg med ut for å treffe noen av hennes kollegaer, kjæresten sin og venner. Først ville jeg ikke. Jeg vet jo at jeg ikke liker å være sosial på den måten. Ingen vits i å lure seg selv. Møte en gruppe mennesker «ute på byen». Jeg får det nemlig ikke til. Det funker bare ikke. Men så overbeviste jeg meg selv enda en gang om at jeg burde prøve. Herregud, jeg er 37 år, 38 om to uker, og må da for svarte kunne fungere sosialt.

Les resten av denne bloggposten »

Humor Personlig Skepsis

Birthday FiveDen 9. juli 2006 la jeg ut en bloggpost ved navn «En pedofil jævel?«. Det var starten på denne bloggen, og siden den gang er min første bloggpost blitt lest 48.485 ganger. Det er omtrent like mange visninger som Fotballfrue har på sin blogg hver dag.

Oh well.

Da jeg startet bloggen min var det som et slags testamente. Oppvokst, med unntak av fire år i Afrika, på det lille stedet Tonstad med bare noen hundre innbyggere, solid plantet i Bibelbeltet, var det vanskelig å få utløp for tanker på kanten av det trygge og uprovoserende. Jeg har alltid vært en rolig fyr. Lite festing. Lite bøll. Litt tilbaketrukket og stille. Utenpå. Mens inni hodet mitt flommet det av tanker og følelser om så uendelig mye rart. Tanker det ikke fantes noe naturlig arena å dele med andre i, og tanker som mine venner fort ble drittleie av å høre meg snakke om fordi deres interesser lå et helt annet sted en seksualpolitikk, evolusjon og terrorhysteri.

Jeg fikk litt panikk. Tenk om jeg dør i morgen, og ingen vet hvem Gunnar egentlig er? Tenk om jeg dør med et ettermæle om at jeg var en fyr uten særlig meninger, en fyr som ikke stakk seg frem på noe vis, en fyr som var stort sett flink gutt og som sikkert ikke hadde så mye å by på?

Men jeg hadde mye å by på. Jeg trengte bare en talerstol og noen som ville lytte. Jeg ville fucke opp stemingen litt. Fordi det var det jeg var inni meg. En oppfucker. En som tenkte tanker kanskje litt ved siden av de tanker andre tenker. Jeg ville at minneordene på min gravstøtte ikke skulle være:

«Fred over minnet«

men

«Fuck yeah!«

Det var målet med denne bloggen. Så jeg startet med å skrive om de mest kontroversielle temaene jeg kunne komme på: Pedofili og barneporno. Ikke bare for å stikke meg frem, men også fordi det var temaer som symboliserte det engasjementet jeg hadde inni meg. Det handlet om avvikere, rettferdighet, seksualitet, skepsis, jus, media, empati, politikk og logikk alt på en gang. Perfekte temaer for målet jeg hadde med denne bloggen!

Les resten av denne bloggposten »

Blogger Personlig

A Personal God:

It was, of course, a lie what you read about my religious convictions, a lie which is being systematically repeated. I do not believe in a personal God and I have never denied this but have expressed it clearly. If something is in me which can be called religious then it is the unbounded admiration for the structure of the world so far as our science can reveal it.

-Albert Einstein

Religion/overtro Vitenskap