Jeg er 40 år gammel. Snart 41. Jeg kom sent i gang med det meste. Hadde hverken kjæreste eller sex før jeg var 20 år. Smakte ikke alkohol eller tobakk før et par-tre år etter det. Klarte aldri å engasjere meg nok til å gjennomføre en skikkelig utdannelse.
Men jeg har rukket å være samboer i en del år, vært gift en kort periode, skilt meg, og fått verdens beste datter. Jeg har startet et par firmaer, gitt ut bok, skrevet over 1,2 millioner ord i bloggen min, har gode venner, har ivaretatt gode relasjoner til mine ekser, og har det egentlig veldig, veldig bra.
Det kom likevel ikke av seg selv. Før bodde jeg nemlig i feil rom. Det måtte jeg rive, og bygge et nytt. Mitt eget rom. Et rom som passet meg.
Da jeg bodde på Tonstad, hvor jeg vokste opp, var jeg engasjert i mye forskjellig. Jeg har alltid jobbet med musikk. Ledet kor, spilt i band og undervist i musikkskole. Jeg har jobbet med drama og teater, vært kommunal fritidsklubbleder, og vært initiativtaker til og leder av mange arrangementer og forestillinger. Jeg var aktiv i lokalpolitikk, drev (og driver) eget firma, bidro i lokal nærings- og eiendomsutvikling, og hadde generelt sett alltid mange jern i ilden.
Jeg likte alt dette. Det var spennende, lærerikt og inspirerende å engasjere meg i så mye, men det gjorde meg samtidig til en slave for omgivelsene. Det var alltid noen å stå til ansvar for. Noen andres krav jeg måtte innfri. Så mange hensyn å ta.
Sammen med min datters mor bygde jeg hus, kjøpte bil, hadde en liten dachshund og var rimelig godt etablert. Fremtiden var staket ut, og jeg følte meg egentlig tilfreds med tingenes tilstand.
Så raknet forholdet. Hun flyttet hjem til Kristiansand sammen med vår datter, og jeg flyttet kort tid senere til Oslo.
Det var en stor avgjørelse å ta, men det var en riktig avgjørelse. Etter å ha vært pådriver og deltaker i mange aktiviteter helt siden ungdomsskolealder, kuttet jeg ut nesten alt av forpliktelser. Jeg solgte hus og bil, og kvittet meg dermed med all gjeld. Jeg falt naturlig ut av alle aktiviteter knyttet til hjemkommunen.
I går kveld ble jeg bedt med ut på byen av en god venninne. En venninne jeg er glad i og setter veldig pris på. Vi har kjent hverandre i noe som faretruende nærmer seg 18 år, selv om vi ikke har møtt hverandre så fryktelig ofte de siste 15 av disse. Hun vet nok også at jeg er litt mongo. Kanskje derfor inviterte hun meg med ut for å treffe noen av hennes kollegaer, kjæresten sin og venner. Først ville jeg ikke. Jeg vet jo at jeg ikke liker å være sosial på den måten. Ingen vits i å lure seg selv. Møte en gruppe mennesker «ute på byen». Jeg får det nemlig ikke til. Det funker bare ikke. Men så overbeviste jeg meg selv enda en gang om at jeg burde prøve. Herregud, jeg er 37 år, 38 om to uker, og må da for svarte kunne fungere sosialt. 
60 kommentarer