den kaffen vi skulle ta
du vet
den invitasjonen jeg aldri sendte deg på SMS over nyttår
fordi det virket som om du hadde det fint
uten min hjelp
fordi jeg trodde det kanskje bare ville være mas
til bry
det gikk bedre med deg nå
trodde jeg
den kaffen
kommer nå til å bli kald
og jeg må drikke den
alene
for alltid
Endelig er den her! Animasjonsfilmen til det fantastiske diktet Storm av Tim Minchin. Selv var jeg så heldig å få se en urpremiere av en nesten ferdig versjon av filmen tilbake i oktober da jeg var på TAM London, men i natt ble altså den endelige versjonen lagt ut offentlig, og her er den til din glede og forlystelse:
Les mer om filmen her.
Jeg fikk lyst til å dele et lite dikt jeg skrev tilbake i april, en dag jeg satt utenfor Kaffebrenneriet i Karl Johans gate og kikket på alle menneskene som ruslet opp og ned i vårsola.
Der
blant alle de
som prøver så hardt
går det plutselig en
som ikke gjør det.
Tenk at
så mange
er så redde for livet
at de må tro
på noe bedre
etterpå
for å overleve
til de dør.
Når døden
ikke lenger skremmer meg
har jeg det da
veldig bra
eller veldig, veldig ille?
et barndoms minne
i en gammel låve
kvisthull i vegger
og det tørreste høy
vi hoppet og lekte
lot høystøvet virvle
selv sauene smilte
når vi hadde det gøy
og dagslyset ropte
fra peprede vegger
som gullkledde korder
skar solen vårt tøy
vi voktet oss meget
for solens antenner
der visste vi alle
at støvet stod tett
men resten av luften
var ren som på fjellet
kun støvstrålens fare
var det som ble sett
i dag vet jeg bedre
det gjør nok de fleste
men støvstråler finnes
i fryktens begjær
vi glemmer at støvet
er inni oss alle
og hater vår neste
for alt det han er
så mange får lide
når de blir til støvkorn
mens mørket får tie
vi gjemmer oss der
Se diktet og tilhørende kommentarer på dikt.no.
Det er vår.
Smeltende snø
gir oss tilbake
parkbenker, hundelorter
og en og annen blåsvart pensjonist med brukket lårhals.
Det er vår.
Solen varmer
mistenkelig mye.
Og hva gjør egentlig
taksvalen her på denne tiden av året?
Det er vår.
En stille vår,
sier Gore og
viser bilder av kølla
pekende oppover mot himmelen som stadig blir svartere.
Det er vår
tid
som er kommet.
Det er litt latterlig
det hele
at det skulle gjøre
mer vondt
å finne kjærligheten
enn å miste den
Et dikt jeg skrev 5. september 2009. Publisert på dikt.no.
Jeg har aldri vært redd for å si hva jeg mener. Enten det har vært i spaltene til lokale aviser, her i bloggen, eller i møte med folk jeg er uenig med. Når jeg skriver, skriver jeg med overbevisning. Hvis jeg ikke tror på det jeg skriver, lar jeg vær å skrive det. Det er mange bloggposter som aldri er blitt skrevet, fordi jeg i researchen min har oppdaget at jeg tok feil. Det jeg trodde var, var ikke likevel. Jeg har lært noe nytt og blitt et lite hakk klokere. Og jeg håper det også gjelder de som deretter leser det jeg har skrevet.
Men jeg møtes i blant av de som mener at måten jeg formulerer meg på indikerer at jeg tror jeg er noe. At jeg tror jeg vet alt og har rett i alt. At jeg tror jeg er bedre enn de andre, de jeg er uenige med. Og kanskje har de rett i det. Men når jeg virkelig tror på noe, så pakker jeg det ikke inn i rosa sløyfer og sukkerspinn. Jeg sier det jeg mener er riktig. Hvis det får meg til å høres ut som en arrogant drittsekk, så kan jeg leve med det, fordi jeg vil ikke gå gjennom livet som en av de som aldri helt turte å mene noe som helst i frykt for at noen skulle la seg støte eller velge å bli min uvenn.
Hadde nesten glemt dette diktet som jeg skrev på videregående skole, vil tippe det var i 1993. Jeg anså meg vel som kristen i den tiden, men ettersom jeg faktisk skrev dette diktet så tidlig må jeg vel ha vært mer kritisk enn jeg i ettertid mener å kunne huske :-)
Å se, men ikke å sanse.
Å skjønne, men ikke forstå.
Å bygge sin egen skanse,
for å verne seg selv mot det grå.
Inspirert av Valentines Day gravde jeg frem et gammelt dikt jeg skrev den gang jeg var ung og full av sorg over håpløs forelskelse. Jeg har skrevet mange kjærlighetsdikt tilbake i mine gymnasdager og et par år etterpå, men jeg liker dette spesielt godt fordi det er så kort og inneholder noen fine bilder som rører ved noe inni meg… (Originalen har en ekstra linje, men jeg har fjernet dem fordi jeg synes diktet egentlig fungerer bedre uten.)
Kanskje en dag vil
solen renne fra hjertet ditt,
dryppe ned på min
lengtende hud som
små, smilende kyss fra
en gudinne.
Ny gåte fra bloggen til den eminente Richard Wiseman. Denne tok det meg et par minutter å løse. Hvor lang tid bruker du uten å google svaret?
Spørsmål: Hva er spesielt med dette diktet?
I often wondered when I cursed,
Often feared where I would be
Wondered where she’d yield her love
When I yield, so will she.
I would her will be pitied!
Cursed be love! She pitied me.
Sitter her og blar gjennom de siste bloggpostene til Stephen Fry, for øvrig en fin blogg som også du burde lese, og kom over denne om Oscar Wilde. Her var det noen sitater som var så fantastiske at jeg bare måtte dele dem med dere.
Hør bare på dette synet på livet:
We are all in the gutter, but some of us are looking at the stars.
Flott, ikke sant? Eller hva med denne observasjonen om forholdet mellom en selv og andre mennesker:
Most people are other people. Their thoughts are someone else’s opinions, their lives a mimicry, their passions a quotation.
Nam. Denne er også fin:
Every saint has a past and every sinner has a future.
Så sant så sant, og det er noe vi alle bør ha i bakhodet når vi vurderer andre mennesker.
Her er en observasjon som jeg kjenner så alt for godt fra tiden da jeg laget og driftet nettstedet dikt.no:
All bad poetry springs from genuine feeling.
Absolutt. De verste diktene kom som regel fra folk som virkelig prøvde å si noe personlig, fra de som virkelig hadde noe de ønsket å få ut og dele. Trist men sant.
Dette naturlige dramaet er verdt å få med seg. Videoen ble kåret til beste øyenvitneskildring på YouTube for 2007.
11 kommentarer