Stikkord: RCT

Skjermbilde 2018 10 02 23 24 10

NRK kan i kveld melde at honning i følge britiske helsemyndigheter har en medisinsk effekt som demper hoste.

Det er det anerkjente National Institute for health and care excellence (NICE) i England som nå anbefaler honning. Og NICE er ikke hvem som helst. Deres vitenskapelige konklusjoner blir lyttet til internasjonalt, også av norske helsemyndigheter.

Helsedirektoratet har likevel valgt å avvente å endre sine retningslinjer for behandling av akutt hoste til det foreligger mer forskning. Og det virker fornuftig, for la oss se litt på hva NICE og forskningen egentlig sier.

Forskningen

Studiene som ligger til grunn for NICE sine nye anbefalinger er tre kontrollerte studier (RCTer) oppsummert i en systematisk litteraturgjennomgang og metaanalyse. Deltakerne i studiene omfattet 568 barn i alderen 1 til 18 år med akutt hoste forårsaket av infeksjon i øvre luftveier.

Barna fikk én dose med honning. I den ene studien var dosen på 10 gram, mens i de to andre var det ingen informasjon om dose. I to av studiene ble det rapportert at honningen ble gitt før leggetid, mens tidspunkt ikke kom frem i den siste studien. Det ble brukt ulike typer honning i de ulike studiene.

To av studiene ble gjort med honning sammenlignet med ingen behandling. I den ene RCTen fikk alle deltakerne (barna) beskjed om å benytte seg av støttebehandling etter behov. Dette kunne være nesedråper, vanndamp, å rense nesen/snyte seg, og paracetamol om nødvendig.

Her er det viktig å skyte inn at studier gjort med en behandlingsmetode sammenlignet med ingen behandling, i praksis bare demonstrerer en eventuell effekt som like gjerne kan være placeboeffekt. Slike studier forteller oss fryktelig lite og er egentlig meningsløse. Men la oss likevel se på resultatet av de to første RCTene:

Les resten av denne bloggposten »

  • Honning ga en statistisk signifikant reduksjon i hyppigheten av hosten.
  • Alvorlighetsgraden av hostingen hadde også en statistisk signifikant reduksjon.
  • Det var ingen forskjell i graden av den udefinerte klassifiseringen «brysom hoste» mellom gruppen som fikk honning og gruppen som ikke fikk noen behandling.
  • Søvnkvaliteten viste også en statistisk signifikant bedring hos både barna selv og foreldrene deres.

Alternativ medisin Media Skepsis Vitenskap

Skjermbilde 2017 12 12 kl 12 05 13

En sak som går igjen i nesten enhver debatt jeg har hatt om statistikk for innvandring og kriminalitet de siste årene, er en manglede forståelse hos motdebattanter for hvorfor det er viktig å bruke tall som er justert for sosiodemografiske faktorer.

Som jeg skrev i gårsdagens bloggpost kan man argumentere med at sosioøkonomiske faktorer er mindre interessante enn de kjønn og alder. De slår også vesentlig mindre ut på tallene enn hva kjønn og alder gjør. Så la oss fokusere på dette.

M1 og M2

Dette er et bilde fra den nyeste SSB-rapporten om innvandring og kriminalitet:

Skjermbilde 2017 12 12 kl 11 32 56

Med utgangspunkt i dette skrev jeg blant annet følgende tweet:

Skjermbilde 2017 12 12 kl 11 35 44

Hvordan fikk jeg disse tallene? Jo, som man ser i tabellen var 44,9 per tusen norske bosatte, 15 år eller eldre, siktet i en kriminalsak i løpet av perioden 2010-2013. Det betyr at 955,1 per 1000 ikke var siktet, ergo 95,5 % av befolkningen.

Samme øvelse kan man gjøre med innvandrere. Men her oppstår debatten, fordi noen mener jeg burde brukt tallet 67 per 1000, kalt M1 i tabellen, heller enn 58,4, kalt M2. M2 er det tallet hvor man har justert for kjønn og alder, og bruker man det finner man at 94,2 % av innvandrere totalt ikke var siktet i løpet av de aktuelle årene.

Men hvorfor brukes ikke M1? Det viser jo hvor mange som faktisk var siktet?

Vel, det kommer an på hvilket spørsmål man ønsker å besvare. Hvis spørsmålet er:

Hva betyr innvandring for kriminalitetsbildet?

– da er M1 interessant. Det sier oss noe om hvor mange som faktisk ble siktet. Hvor mange som har utøvd kriminalitet.

Men hvem er dette interessant for? Hva kan vi gjøre med dette tallet? Ikke mye. Det sier ikke noe om risiko. Det sier ikke noe om hvor man må rette tiltak for å bekjempe kriminalitet. Det eneste det sier noe om er hvem politiet identifiserte og siktet. Det er bare tall, men kan ikke brukes til noe konstruktivt.

Et spørsmål som derfor er mer interessant, er:

Les resten av denne bloggposten »

Politikk Samfunn og verden Vitenskap

Aspartame packets

Myten om at det kunstige søtningsstoffet aspartam er farlig ser aldri ut til å dø.

Jeg har blogget om det mange ganger, og det blir stadig vekk gjort nye gjennomganger av forskningen som alltid konkluderer med det samme: Alt tyder på at det er fullstendig trygt å innta aspartam i doser under anbefalt daglig inntak (ADI) – en grenseverdi de færreste er i nærheten av, og som uansett er satt med enormt romslig margin.

Likevel dukker det opp anekdoter i kommentarfeltet mitt hele tiden. Folk som mener at de selv reagerer veldig på aspartam. De vet at aspartam er skadelig, fordi de har opplevd det selv.

* Les også: Søte løgner om aspartam

Om å lure seg selv

Vel, et budskap som er vanskelig for de fleste å svelge er at selv om man har opplevd noe selv, så betyr ikke det at fenomenet er reellt. Dette er hovedtemaet i noen av mine foredrag og i boken min, Placebodefekten.

Vi kan ikke stole blindt på egne opplevelser, fordi vi har en hjerne som konstruerer falske årsakssammenhenger hele tiden, dag ut og dag inn. Alle er ofre for dette, og det krever en del aktivt tenkearbeid å gjennomskue selvbedraget.

Det kanskje mest vanlige fenomenet hvor folk bare vet at de reagerer på noe, er nok de såkalte «el-overfølsomme». De bare vet at mobilstråling er skadelig, fordi de opplever selv å bli syke av det.

Likevel klarer man aldri å demonstrere dette i blindede studier. Når de selvdiagnostiserte «el-overfølsomme» ikke vet om de utsettes for mobilstråling eller ikke, opptrer symptomene helt tilfeldig.

Mange av dem vil hevde at de likevel har opplevd å bli dårlige i hverdagen og først senere fått vite at det var en strålingskilde i nærheten, derfor kan det ikke være noceboeffekt. Hevder de. Men da er vi over på bekreftelsesskjevhet. Man tilpasser minner, komprimerer tidsaspektet, og husker kun de gangene man følte det var noe galt. Alle de tusenvis av gangene de uvitende passerer strålingskilder uten å ha blitt dårlige, noenlunde sammenfallende i tid, vet de ikke om, og dermed tas ikke disse med i regnestykket.

Les resten av denne bloggposten »

Skepsis Vitenskap

En påstand som stadig vekk dukker opp i debatter rundt alternativ behandling er at heller ikke innen «skolemedisinen» er det særlig mye behandling som egentlig har god dokumentert effekt.

Kommentatoren Arne Skjærvik som den siste tiden har herjet mitt kommentarfelt med en tirade av faktafeil og vrangforestillinger skrev blant annet:

Har legemiddelindustrien dokumentert effekt? Det er gjort 2 store undersøkelser. Den ene fra Office of Technology Assesment i 1978, og den andre fra National Academy of Science i 1985, hvor begge viser at:

80-90% av behandlinger som legevitenskapen brukte, ikke var klinisk, kontrollerte undersøkelser.

Med andre ord: Bare 10-20% av medisinsk behandling har dokumentert effekt. En kraftig påstand som har sitt utspring i en femti år gammel studie som er feiltolket. Bob Imrie har forklart hvor Arne Skjærvik har sine tall fra, og hvorfor Skjærvik feiltolker dette grovt:

The original claim that ‘It has been estimated that only 10 to 20% of all procedures currently used in medical practice have been shown to be efficacious by controlled trial’ first appeared in print in a document published by the U.S. Congressional Office of Technology Assessment (OTA) in 1979 and was repeated in 1983. The claim stems from the comments of OTA advisory panel member and noted epidemiologist, Kerr White.

Dr White based his informal ’10-20%’ estimate on a 1963 paper that reported on two surveys of the prescribing practices of 19 family doctors in a northern British town for 2 weeks (one conducted in December 1960, and another in March 1961). Interestingly, the paper was never intended to evaluate the science of medical practice, rather its purpose was to look toward controlling prescribing costs in terms of standard (i.e., ‘generic’) versus ‘proprietary’ drugs. The ‘intent’ of each prescription was analyzed according to how specific it was for the condition. Intent was ‘specific’ for the condition for which it was pre-scribed only about 10% of the time; ‘probable’ in about 22%; ‘possible’ in 26%; ‘hopeful’ in 28%; ‘placebo’ in 10%; and, ‘not stated’ in 3.6%. From these data White estimated that ‘specific measures’ accounted for 10-20% of the benefits of patient care, that the combined placebo and other non-specific effects accounted for another 20-40%; and the rest (which he referred to as a ‘mystery’) accounts for 40-70%.

Les resten av denne bloggposten »

Alternativ medisin Skepsis Vitenskap

Kan tilskudd av omega-3 påvirke krigsveteraners mentale helse og forhindre selvmord? Dette spørsmålet stiller nå amerikanske myndigheter seg etter at antallet veteraner som tar sitt liv er blitt skremmende høyt. For å finne ut av dette skal de sette i gang en stor studie med amerikanske soldater som skal drikke en fruktjuice tilsatt omega-3.

Jeg er skeptisk til om denne studien virkelig kan gi de sikre resultater som forskerne ønsker, og problemet finner vi her i Norge.

Skjermbilde 2012 11 19 kl 01 07 12

Som skeptiker og tilhenger av den vitenskapelige metode hamrer jeg gang på gang inn hvor viktig et er med randomiserte, kontrollerte studier, såkalte RCTer (Randomized Controlled Trial), og at disse er skikkelig gjennomført. Hensikten med en RCT er at personene som tester en behandlingsmetode eller medisin er delt i to (eller flere) grupper. Én gruppe får ekte behandling, og én gruppe får et placebo, altså en falsk medisin eller behandling. Hvem som havner i hvilken gruppe skjer tilfeldig, derav randomisert, som regel ved å bruke et dataprogram som genererer tilfeldige verdier som brukes til å velge om en person skal i den ene eller andre gruppen.

For at bruken av kontrollgruppe skal ha noen hensikt er det viktig at studien også er blindet. Det betyr at forsøkspersonene ikke selv vet om de er i gruppen som får ekte behandling eller om de får et placebo. Hvis de vet det kan denne kunnskap påvirke både deres opplevelse og oppførsel på en måte som påvirker utfallet av studien.

Enda bedre er det om studien er dobbeltblindet. Da vet hverken testpersonene eller de som utfører studien, altså forskerne selv og/eller de som utfører behandlingen, hvem som får ekte behandling eller medisin, og hvem som får placebo.

Hvis både randomisering gjøres skikkelig og blindingen er godt gjennomført slik at ingen vet hvilken gruppe de tilhører, så vil man kunne få nyttige resultater ut av studien. Måleverdier, såkalte endepunkter, som er bestemt i forkant av studien kan da sammenlignes mellom de to gruppene for å se om det er noen forskjell utover den placeboeffekten eller andre statistiske endringer vi forventer å se i begge gruppene.

Les resten av denne bloggposten »

Media Skepsis Vitenskap