Stikkord: <span>søvn</span>

Skjermbilde 2011 10 20 kl 01 35 01På nettstedet Klikk.no – Foreldre & Barn var det i dag en artikkel om tre familier som hadde hatt problemer med å få sine barn til å sove rolig, men som alle fant løsninger på dette til slutt.

Den første familien lyktes gjennom en kombinasjon av en allergimedisin med trøtthet som bivirkning, og faste rutiner. De andre to familiene derimot…

Det første paret hadde en sønn som de fikk til å sove ved å bruke «skrikekuren». Men så fikk de en datter:

Med Erika var det annerledes. Hun våknet hyppig om natta og krevde da både mat og oppmerksomhet.

Erika ble født med en skjevhet i ryggen. Selv om en fysioterapeut korrigerte skjevheten da hun var 2–3 måneder, og både lege og kiropraktor konkluderte med at hun var frisk og fin, fortsatte hun med hyppige oppvåkninger.

De prøvde mye forskjellig, også skrikekuren, men ingenting hjalp. Så begynte de med allergimedisinen, og den virket ganske bra, men de var ikke fornøyde:

De bestemte seg for å teste det eneste de ennå ikke hadde prøvd, nemlig alternativ medisin. Først gikk de til homeopat.

– Vi fikk noen hvite piller som hadde en kortvarig effekt, sier Kurt.

Da Erika var 19 måneder, kontaktet de en healer de ble anbefalt av bekjente.

– Han gjorde noe vi ikke kan forklare, sier Kurt.

Mannen tok imot dem hjemme hos seg selv. Han kjente på Erika og sa han merket at hun hadde mye uro i seg. Så falt hun plutselig helt til ro, mens hun satt på fanget til faren sin. Også pappa sier han kjente noe uforklarlig.

I følge foreldrene hjalp healingen. Den hadde i følge artikkelen «like god effekt som Vallergan«, altså allergimedisinen de egentlig ikke var fornøyd med… Og selv om Erika sover roligere nå, må de fortsatt ty til Vallergan når hun blir litt ekstra urolig.

Greit. Litt vanskelig å vite om healingen egentlig hjalp eller ikke, men foreldrene virker hvertfall fornøyde.

Hva så med familie nummer tre? Deres datter Melia sov dårlig fra starten av, og foreldrene prøvde fortvilet alt. Listen over det de forsøkte ser slik ut:

Les resten av denne bloggposten »

Alternativ medisin Media Skepsis

Amityville Horror 20050408051830152 000Det er nesten helt mørkt i rommet. Jeg ligger i sengen, dyna halvveis over meg. Føttene mine iser. Ved siden av meg ligger Eirin, min daværende samboer, og sover tungt. Jeg hører hennes rolige åndedrag i polyrytmisk kamp mot min egen tunge, raske pusting. Gardinene er trukket for, men svakt lys fra sommernatten skinner gjennom og gjør at jeg kan skimte konturene av henne liggende på siden med ryggen mot meg. Jeg er våken, livredd, og vet at vi er tre personer i rommet.

Hårene på armene mine stritter. Det sitrer i huden. Så hører jeg det igjen, barnelatteren som vekket meg fra den tunge søvnen. En liten fremmed jente står ved siden av sengen min og ler. Jeg har ryggen til henne, men føler at hun stirrer på meg. Latteren hennes får isfjell til å rase ned langs ryggraden min. Jeg blir grepet av panikk og prøver å rope på Eirin for å vekke henne, men jeg får ikke ut en lyd. Den lille jenta står bare en halvmeter fra senga, rett ved bena mine, og hun ler igjen. En barnslig, men hånlig, latter som vekker en frykt i meg jeg sjelden har kjent før. Stum som jeg er, forsøker jeg å strekke ut en arm for å riste i Eirin, men armene lystrer ikke. Jeg er både stum og lam. Jeg roper inni meg, igjen og igjen: «Eirin! Eirin! Eirin!». Gradvis får jeg ut lyd, og jeg hører meg selv si «Mm… mm… mmmaa… mm… mmaamm… mamma! Mamma», nesten uhørlig. Mamma? Hvorfor sier jeg mamma? Hjernen sier «Eirin», munnen sier «Mamma». Jeg er forvirret og redd. Til slutt får jeg presset ut «Eirin» i et slags klynkende stønn. Det fremmede jentebarnet står rett ved siden av meg, og jeg prøver igjen å riste i min samboer mens jeg venter på at den lille jenta hvert øyeblikk skal krype opp i senga. Kroppen begynner sakte å lystre hjernen min, og jeg klarer å kravle meg nærmere Eirin og legge en arm rundt henne. «Eirin! Eirin!», klynker jeg, og hun våkner halvveis. Jeg ligger i fosterstilling, bena tett trukket opp under meg, og klamrer meg til henne. Forsiktig snur jeg meg, pulsen dunker i ørene mine, men jenta er borte. Det er igjen stille i rommet. Jeg svetter, jager etter pusten, har gåsehud og er livredd.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig Skepsis Vitenskap