Stikkord: <span>sang</span>

Det hender man blir grepet av stunden og bare må lage en sang. Så derfor gjorde jeg det for et par uker siden.

Et par dager senere spilte jeg den inn fort og gæli. Ett take med kassegitar, ett med vokal og et par gjennomkjøringer med korstemmene. Ingen pussing for å fikse noen småsure toner rundtomkring, men hey – dette skulle være ekte!

Og så på dialekt og greier. Galskap.

EG ELSKE DEG
T/M: Gunnar R Tjomlid

Når eg såg deg smila
på skjermen min i dag
tusen tomme tanke døyde

Det va som å bli heala
lagt alt det vonde bag
kikka ut frå nye høyde

Et sted der framme
ser eg bare to
me går hånd i hånd og eg ser på deg
og seie

Eg elske deg – eg e vel gal
men eg elske deg – du e litt rar
for du ser jo kem eg e
når ingen andre gjør det

Eg elske deg – eg e litt gal
for eg elske deg – du e så rar
for du vil visst ha meg med
på veien din framøve

Der vil nok komma daga
når du vil synka ner
i mørket som du kjempe mod

Men ikkje la deg jaga
du vett at eg e her
når livet ditt e bare rod

Alt det du gi meg
e mere enn du vett
alt du e og alt du seie te meg
e livet

Musikk Personlig

Min bror Peter og jeg fremførte i november 2009 en versjon av Stings vakre «Fields of Gold» i forbindelse med arrangementet Spenstige Dager i Sirdal kulturhus på Tonstad. Mamma filmet fra salen, og jeg legger ut videoen her for moro skyld…

Vokal: Peter Geoffrey Tjomlid
Piano: Gunnar Roland Tjomlid

Kunst Media Musikk Personlig

Musikk betyr mye for meg. Jeg har alltid jobbet med musikk, og når jeg lytter til musikk aktiveres så utrolig mange deler av hjernen samtidig. God musikk injiserer heroin rett i hypofysen slik at kroppen kribler i ekstase. Tårer. Gåsehud. En hals som struper seg i emosjonell ereksjon. Samtidig jobber den analytiske delen konstant med å lete etter mønster, høre hvordan hi-haten spilles, finne finurlige akkordganger og bryte ned arrangementet til de enkelte melodi- og rytmelinjer. Å høre en særegen taktart kamuflert bak en fengende melodi, gir meg livsglede.

Jeg har hatt mange store musikalske øyeblikk i mitt liv. Fantastiske konserter med kjente og mindre kjente artister. Festivalkvelder med helter på scenen og sommerluft i lungene. Ensomme øyeblikk sittende på gulvet mellom to høyttalere mens musikken har løftet meg oppunder taket. Egne fremførelser hvor alt har klaffet og jeg har eid scenen. Ekstatiske gjennomhøringer av egeninnspilt musikk som jeg føler jeg har lykkes med.

Likevel står to hendelser igjen som spesielle for meg. To hendelser hvor musikken overtok alt og jeg ikke levde i noe annet univers enn i toner noen deilige timer.

Lenge leve livet!

Den ene hendelsen var noen dager etter 17. mai i 1984. Utenfor skolen hvor feiringen av nasjonaldagen dengang ble holdt, stod fortsatt talerstolen. Og det var ingen hvilken som helst talerstol. Det var en ganske robust liten scene i tre, med solid gelender rundt. En kraftig talerstol var bygget opp midt på. Den utstrålte autoritet. Omtrent et slikt podie som Hitler ville ha brukt om han fikk lyst til å tale til oss sirdøler. Intet mindre.

Jeg nærmet meg 11 år, og min bestevenn var året yngre. Dollie de Luxe var våre helter. Det var sen ettermiddag på et tomt skoleområde, og vi steg opp på talerstolen og så utover lekeplassen. Vi kunne høre jubelen og kjente blitslysene blende våre indre øyne. Asfalten foran oss var et hav av mennesker, og detvar nå eller aldri. Jeg åpnet hånden min og kjente hans gutteneve fylle min. Vi klemte til og tok et steg opp på podiet, løftet de sammenklaspede hendende mellom oss, fylte de små lungene våre med luft og var Dollie:

Les resten av denne bloggposten »

Musikk Personlig Sirdal

Kunst Musikk

Wow, et mannskor har øvd inn Imogen Heaps sang Hide and Seek. Og de fikser faktisk biffen. Det er godt gjort å treffe de tette harmoniene og få med dynamikken og «filtereffektene» fra originalen.

Tøft!

Kunst Media Musikk

Humor Media Musikk Religion/overtro