Stikkord: sanser

Skjermbilde 2013 02 19 kl 12 03 19Dette var nytt for meg: Fargen magenta finnes ikke! Og likevel kan vi se fargen like tydelig som andre farger. Hjernen vår altså, jeg bare må elske den!

Lys er, som du sikkert vet, elektromagnetisk stråling innenfor et visst spekter av bølgelengder som våre øyne har evolvert til å kunne sanse. Ulike bølgelengder av lys tilsvarer ulike farger. Grønt ligger i området 490-575 nm. Rødt er i området 650-750 nm. Blått er i området 420-490 nm. Og så videre. Alle farger har sine bølgelengder. Men ikke magenta. Det finnes ingen bølgelengde av lys som gir fargen magenta. Likevel kan du se fargen magenta i firkanten oppe til høyre her. Hvordan er det mulig når ingen bølgelengde av lys gir denne fargen?

Se videoen:

Vitenskap

…om hvor fantastisk hjernen vår er:

395891 276989942362017 138006939593652 766231 2039430691 n

Yep.

Humor Skepsis

Her serverer jeg enda en illusjon for å banke inn poenget om hvordan vi ikke sanser verden slik den virkelig er, men derimot at hjernen konstruerer en virkelighet basert på fortolkninger av sanseinntrykk.

Hjernen vår har ikke som mål å vise oss verden slik den objektivt sett er basert på nøytrale sanseinntrykk av lukter, smaker, lys og lyd. Det ville være fullstendig nytteløst. Hjernen har som mål at vi skal overleve. Det er i prinsippet alt vi mennesker er til for. Overleve og reprodusere for å spre genene våre. Dermed har hjernen over millioner av år med evolusjon utviklet ulike filtre og fortolkningsmekanismer som skal fremheve ting som er viktig for oss, for eksempel ansikter, kanter og grenser mellom områder av ulike substanser, spesielle farger, viktige lyder som stemmer og babygråt, interessante lukter og smaker som leder oss mot nyttig mat, og så videre.

Den rent objektive opplevelse av virkeligheten ville være unyttig, til dels farlig, og fryktelig mye kjedeligere. Tenk om ansikter bare var en formasjon på kroppen som ikke ga noen mening for oss? Tenk om søte smaker ikke skilte seg ut fra alle andre smaker, men bare var en… smak? Tenk om skygger og hjørner og kanter ikke ble fortolket av hjernen vår til å symbolisere formasjoner, overganger og strukturer slik at det tredimensjonale rom ga mening? Tenk om lyden av stemmen til kjæresten din ikke fikk det til å bruse i blodet, men bare var en lyd på lik linje med støyen fra trafikken utenfor?

Ta eksemplet med ansikter. Hjernen vår har en egen «modul» som har til oppgave å identifisere ansikter. Vi er ekstremt flinke til dette. Faktisk er vi ofte litt for flinke, og hjernen viser oss ansikter i skyer, steinformasjoner, fjellsider, poteter, gulerøtter, Mars-vulkaner og toast. Ansikter som egentlig ikke er der og som vi neppe hadde sett hadde ikke hjernen vært så innstilt på å koble sammen de vageste indikasjoner på øyne, nese og munn til å representere et ansikt. Denne ansiktsgjenkjenningsmodulen former altså vår opplevelse av virkeligheten. Uten modulen hadde vi bare sett en fjellvegg. Med modulen ser vi et tydelig ansikt i fjellveggen. Vi har konstruert en subjektiv virkelighet som inneholder et element som egentlig ikke er der.

Les resten av denne bloggposten »

Skepsis

En artikkel på Nyhetsspeilet med tittelen Skeptikerens hemningsløse naivitet har skapt stor glede i leiren til alternativtilhengere. I artikkelen finner vi den etterhvert litt utslitte retorikk om at alternativtilhengere og de som tror på paranormale fenomener og store konspirasjonsteorier er «de ekte skeptikerne», fordi de er skeptiske til alle etablerte sannheter og går utenfor «mainstream» i sitt syn på verden rundt seg. Vi som kaller oss skeptikere i tradisjonell forstand er derimot ikke skeptiske nok, fordi vi stoler på autoriteter og forskning.

Eller med artikkelforfatter Gard Gulbrandsens egne ord:

Den ekte skeptikeren er komfortabel og trygg nok på seg selv til at han/hun kan leve med at «alt er sannsynligheter» unntatt det du selv har erfart som 100% sant. Den falske skeptikeren derimot, er så usikker og utrygg på seg selv at han/hun må klamre seg til «kunnskap» fra autoritære kilder for å føle seg «på trygg grunn».

Den feige og falske skeptikeren inntar alltid en ego-posisjon hvor han/hun garantert har flertallet i ryggen. På den måten kan den falske skeptikeren med «hele samfunnet og vitenskapen» i ryggen «lene seg» på den ekte skeptikeren og påklebe ham merkelappen «konspirasjonsteoretiker» med en lett hånlig mine eller et falskt usikkert flir.

Dette er faktisk en god oppsummering av forskjellen på de to ulike tilnærmingene til verden som skeptikere og alternativtilhengerne står for. Jeg har derfor lyst å si noen ord om hva jeg mener definisjonen av en skeptiker er.

Ydmykhet

For meg handler skeptisisme først og fremst om ydmykhet. Det høres kanskje rart ut for mange, for vi skeptikere er ofte plagsomme bedrevitere med en slitsom trang til å knuse myter og korrigere folks feiloppfatninger. Vi er ikke mer ydmyke overfor andre mennesker enn det folk flest er. I oppførsel og personlighet er vi nok like mangfoldige som alle andre. Men en god skeptiker må være usedvanlig ydmyk overfor individets egne begrensninger. En god skeptiker må erkjenne at de metodene vi bruker for å finne ut hva som er riktige beskrivelser av verden alt for lett påvirkes av våre egne ønsker, erfaringer, forutinntatthet, kunnskapsløshet og forvrengte sansebilde av virkeligheten vi er en del av.

Les resten av denne bloggposten »

Alternativ medisin Personlig Religion/overtro Skepsis Vitenskap

I dette lille videoklippet sier Neil deGrasse Tyson mye av det jeg selv prøver å si gang på gang på gang her i bloggen: Menneskelige sanser er IKKE til å stole på! Man kan IKKE bruke øyenvitner og anekdoter som bevis for noe som helst!

Her forklarer han på en utrolig morsom og presis måte hvorfor eksempelvis UFO-observasjoner ikke er bevis for at utenomjordiske vesener har besøkt oss.

Humor Media Skepsis Vitenskap

Spennende artikkel fra Seed Magazine med temaet:

A team of physicists in Vienna has devised experiments that may answer one of the enduring riddles of science: Do we create the world just by looking at it?

Mot slutten står følgende å lese, noe som gir meg frysninger på ryggen av ren ekstase:

Most physicists believe that quantum effects get washed out when there are a large number of particles around. The particles are in constant interaction and their environment serves to «decohere» the quantum world—eliminate superpositions—to create the classical one we observe. Quantum mechanics has within it its own demise, and the process is too rapid to ever see. Zeilinger’s group, which has tested decoherence, does not believe there is a fundamental limit on the size of an object to observe superposition. Superpositions should exist even for objects we see, similar to the infamous example of Schrödinger’s cat. In fact, Gröblacher now spends his nights testing larger-scale quantum mechanics in which a small mirror is humanely substituted for a cat.

Brukner and Kofler had a simple idea. They wanted to find out what would happen if they assumed that a reality similar to the one we experience is true—every large object has only one value for each measurable property that does not change. In other words, you know your couch is blue, and you don’t expect to be able to alter it just by looking. This form of realism, «macrorealism,» was first posited by Leggett in the 1980s.

Late last year Brukner and Kofler showed that it does not matter how many particles are around, or how large an object is, quantum mechanics always holds true. The reason we see our world as we do is because of what we use to observe it. The human body is a just barely adequate measuring device. Quantum mechanics does not always wash itself out, but to observe its effects for larger and larger objects we would need more and more accurate measurement devices. We just do not have the sensitivity to observe the quantum effects around us. In essence we do create the classical world we perceive, and as Brukner said, «There could be other classical worlds completely different from ours.«

Les resten av denne bloggposten »

Media Personlig Vitenskap