Stikkord: selvmord

621674 10151211743030861 1434574627 o

I dag har jeg lest om Odin i VG. Han ble bare 13 år. Tidligere i år tok han sitt eget liv etter en skolegang fylt med mobbing. Det er umulig å lese den artikkelen uten å grine. Men det er viktig at du leser den artikkelen likevel. Gjør det for Odin. Gjør det for hans familie. Gjør det for oss alle.

Da jeg leste Odins historie kjente jeg meg igjen. I hvert fall litt. Jeg hadde det aldri så ille som Odin må ha hatt det. Jeg ville aldri ta mitt eget liv. Langt i fra. Tanken slo meg aldri. Men det var mange dager jeg ikke ville gå på skolen. Det var mange, mange dager jeg ikke ville møte andre mennesker.

277620 10151211738325861 5166972 oDet er rart med det. Vi som er blitt mobbet er ofte de flinkeste til å fornekte at vi er blitt mobbet. Jeg har aldri tenkt så mye på at jeg ble mobbet før en venn av meg fortalte at søstra hans, ei jente som gikk i klassen min gjennom hele grunnskolen, hadde sagt til ham at jeg ble mobbet. Jøss, tenkte jeg da jeg hørte det. Opplevde hun det som at jeg ble mobbet?

Og når jeg er helt ærlig med meg selv, så ble jeg nok det. Litt av og på. Det var gode og dårlige perioder på skolen. Men jeg ble mobbet.

Det startet i barneskolen. Et av de klareste minner jeg har fra skolegården var en periode en klassekamerat insisterte på å ri meg som en hest. Ja, du kan le, men dette gjorde han. Gang på gang. Tvang meg til å stille meg på alle fire så han kunne sitte på ryggen min mens jeg gikk bortover skolegården. Gjerne på ruglete is dekket med grus. Jeg husker hvor vondt det var. Grus og is skar inn i knær og håndflater. Men jeg smilte, tror jeg. Latet som ingenting.

Det var vondt i knær og hender, men det var likevel milevis vondere inni meg. Ydmykelsen var det verste. Det å krype på alle fire mens jentene i klassen så på. Blir harselert med på den måten. Bli tråkket på. Fornedret.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig Samfunn og verden

det er så uendelig trist
at vi våkner
først når lyset er slukket
i et rom som allerede var mørkt

RIP Robin Williams (1951-2014)


Rådet for psykisk helse: Hjelpetelefoner og nettsteder

Diverse Media Personlig

den kaffen vi skulle ta
du vet
den invitasjonen jeg aldri sendte deg på SMS over nyttår
fordi det virket som om du hadde det fint
uten min hjelp
fordi jeg trodde det kanskje bare ville være mas
til bry
det gikk bedre med deg nå
trodde jeg

den kaffen
kommer nå til å bli kald

og jeg må drikke den
alene
for alltid

Kunst Personlig

I forbindelse med min bloggpost hvor jeg gjorde noen etiske refleksjoner rundt riktigheten av å dele kritisk informasjon om en dyr og sannsynligvis uvirksom behandlingsmetode med en dødssyk som ønsker å prøve, kom det noen reaksjoner fra alternativt hold. Alternativistene var selvsagt utelukkende negative til at jeg hadde kommentert hos denne kreftsyke kvinnen, og mente det var fullstendig uetisk.

Noen eksempler fra Facebookgruppen deres:

Lyskilden2

Det er to momenter å ta tak i her. Det ene handler om ordet «respekt». Hva betyr det å respektere noen? Er det å aldri motsi dem? Viser man en syk person respekt ved å betrakte dem som ikke lenger i stand til å vurdere informasjon kritisk og at de derfor må skjermes for alt som kan gå i mot deres synspunkter? Er ikke det det nøyaktig motsatte av respekt? Er det ikke usedvanlig respektløst å frata et individ retten til å tenke selv fordi de er syke?

Den første kommentaren fra Facebook sier på en måte det samme som meg, men likevel det helt motsatte. Hun sier i praksis at det alltid er feil å dele informasjon med andre mennesker, fordi hvis de er syke så er de fortsatt i like stor stand til å tenke og vurdere selv, men da må nødvendigvis det også gjelde friske mennesker. Hvis det er manglende respekt å dele informasjon med syke, så må det også være det med friske, ergo blir argumentet helt meningsløst. Tvert i mot er det slik at hvis man skal ta hennes argument på alvor, så blir det som jeg skrev i forrige avsnitt en naturlig konsekvens at man behandler en dødssyk på samme måte som en frisk, altså at man vil bidra til at de kan foreta informerte valg. Merkelig nok kommer hun likevel til den motsatte konklusjon.

Lyskilden1

Les resten av denne bloggposten »

Alternativ medisin Blogger Personlig Skepsis Vitenskap

Dagbladet.no melder følgende skremmende historie:

Den franske arbeidsministeren har bedt om et møte med ledelsen i France Telecom etter at 23 ansatte har tatt sitt eget liv i løpet av de siste 18 månedene.

Wow! 23 ansatte har tatt livet sitt i løpet av halvannet år i samme selskap! Det er ganske drastisk. Dette selskapet må virkelig være plaget av en tragisk bølge av selvmord. Hva skyldes det? Elendige arbeidsforhold? Høyt arbeidspress? Har de ansatte igjen? Hvordan klarer de seg når hele 23 ansatte har blitt borte? For noen skremmende tall… Skulle man kanskje tro.

Men vent litt.

Fagforeningene setter selvmordene i sammenheng med effektiviseringskrav, mens selskapet, som har 100.000 ansatte, hevder at selvmordsraten i France Telecom ikke er mye høyere enn i det franske samfunnet for øvrig […].

Så i løpet av 18 måneder har altså 23 av 100.000 ansatte tatt livet sitt. Hva er selvmordsraten i Frankrike? I følge Wikipedia tar 26,4 per 100.000 franske menn sitt liv per år, mens tallet for kvinner er 9,2. Snittet er da 17,6 selvmord per 100.000 av den franske befolkning per år.

23 personer på 18 måneder utgjør litt over 15 personer per år, altså lavere enn gjennomsnittet for den øvrige befolkning (med forbehold om at kjønnssammensetningen hos de ansatte er som normalen for resten av befolkningen).

Fagforeningene burde altså hylle ledelsen i France Telecom for å klare å skape så lykkelige og fornøyde ansatte!


TV2 Nettavisen har også saken i dag.

Media Skepsis

Da jeg «studerte» informatikk på Universitetet i Oslo i 93/94 bodde jeg et halvt år på en liten hybel i 7. etasje på Bjerke studentheim. Boforholdene inspirerte meg til å skrive en liten novelle som jeg nesten hadde glemt helt bort, men som jeg ble minnet på i går i en samtale med noen venner. Jeg synes det er litt morsomt å hente frem ting jeg skrev for så lenge siden at om jeg hadde vært tiendeklassing hadde det vært et helt liv siden.

Here goes:

Selvmordsplanen som feilet (med døden til følge)

Oskar Trake kikket bak seg og så seg inn i øynene. De fascinerte ham. Øynene var hans egne, men likevel fulgte de hver eneste bevegelse han gjorde fra fugleperspektiv. De så ham se seg selv. Av og til var det noe i blikket som gjorde at han fikk lyst til å lukke øynene og ikke se mer. Kunne han se seg ikke se mer? Kanskje ville han alltid være et objekt for egen kritikk. Kanskje burde han likegodt lukke øynene en gang for alle.

Han så klarere nå. Rundt ham var bare noen kubikk med en blanding nitrogen, oksygen, karbondioksid og noen andre klosser, men de var alle inne i samme rom. Døren var låst. Han kjente nøkkelen i lommen gnage mot låret. Pusten gikk rolig, bare avbrutt av noen tanker nå og da. Hodet hans jobbet med å holde pusten stabil. Pusten jobbet med å jobbe uavhengig av hodet. Rommet var tett. Planen gikk lett.

Atten minutter var gått siden han hadde satt seg på sengen. Atten minutter med omtrent 15 åndedrag i minuttet.

Hybelen han bodde i var knøttliten, hadde han alltid ment. Nå var den plutselig uhyre stor. Altfor stor. Gulvarealet var på 12 kvadrat. Han anslo takhøyden til tre meter. Altså hadde han 36 kubikkmeter å boltre seg i hver dag. Trettisekstusen liter luft å leve av. Tallet var til å miste pusten av. Nylig hadde han lest at de i England hadde begynt å selge sveitsisk luft på flasker. I artikkelen stod det at en åtte liters luftflaske holdt til ti minutters pusting. Åtte liter. Ti minutter. Her hadde han seksogtredvetusen liter.

Les resten av denne bloggposten »

Humor Kunst Personlig

Scientologene er i medias kritiske søkelys for tiden etter det tragiske selvmordet til Kaja Bordevich Ballo. I dag skriver Dagbladet om scientologi-kjendisers frykt for å bryte ut av organisasjonen (sekten) fordi all den svært private informasjonen Scientologikirken har tilegnet seg om kjendisene gjennom personlighetstesting vil kunne brukes mot dem.

Andreas Heldal-Lund, en av verdens fremste kritikere og aktive motstandere av Scientologi-kirken, omtaler bl.a. E-meteret, et apparat jeg selv har testet og beskrevet i min bloggpost om møtet med Scientologene på Karl-Johan. Hvis du er nysgjerrig på Scientologi og deres personlighetstester, vil jeg anbefale at du leser min bloggpost slik at du får se hvor latterlig E-meteret faktisk er – noe som også burde sette resten av troverdigheten til kirkens tester i et uhyre tvilsomt søkelys.

Media Personlig Religion/overtro Samfunn og verden Skepsis