Stikkord: Sirdal

Screenshot 2015 02 28 12 05 24Jeg hadde forleden dag gleden av å bli intervjuet av avisen Vårt Land for deres faste spalte kalt «Min tro» hvor «kjendiser snakker om sin tro».

I dag stod saken på trykk, og jeg har fått tillatelse til å legge ut intervjuet til de som ønsker å lese det i sin helhet.

Du kan se en liten teaser-video hvor jeg veldig kort forsøker å si hva jeg mener er meningen med livet.

Her er PDFer av de tre sidene fra avisen:

Del 1
Del 2
Del 3

Her er sidene i bildeversjon (png). Klikk på miniatyrene for å åpne fullversjon av bildene i ny fane:

Side26 thumbSide27 thumbSide28 thumb

Oppdatering 02.03.2015:
Nå ligger saken også åpent ute i Vårt Lands nettavis: Skeptisk til sin egen skepsis

Media Personlig Religion/overtro Skepsis

Mizz Nokia phone logos

Jeg har en innrømmelse å komme med. Dere kommer ikke til å like det, men vis raushet, vis omtanke, vis forståelse.

Jeg har nemlig sannsynligvis vært en person du virkelig, virkelig hatet. En person du skulle ønske du kunne ha dyppet i tjære og rullet i fjær. En person som plaget deg dag ut og dag inn, uten at du engang vsste hvem jeg var.

Musikalsk fortid

La oss skru tiden tilbake til høsten 2002. På den tiden bodde jeg i Sirdal med min kjæreste Eirin og drev datafirmaet mitt SirCon i det små. Jeg laget litt hjemmesider og hjalp folk med PCene sine, men det var ikke de travleste tider.

Jeg har alltid jobbet med musikk. Begynte å spille piano da jeg var 8 år. Ble etterhvert fast pianist for både barnekor og blandakor, og satt mang en søndag år etter år i Tonstad kirke for å vente på at koret skulle synge slik at jeg kunne akkompagnere.

621365 10151211745510861 658823263 o

Etter et par turer innom skolekorps, både på Tonstad og på den norske skolen i Nairobi, begynte jeg i ungdomsskolealder å spille i band. Bandet var ledet av min eldre bror Robert, og vi kalte oss The Electrodes. Jeg spilte primært synth og koret litt.

199240 10151211744615861 1149846215 nSå ble det startet et Ten Sing-kor på slutten av åttitallet, og jeg ble fort veldig involvert i det, både som leder og pianist. Etter noen år ble jeg selv leder for koret, og holdt det gående i flere år. I tillegg til å ha ansvar for selve koret, spilte jeg piano, ledet bandet og arrangerte mye populærmusikk for flerstemt kor.

Vi skriver nå tidlig nittitall, og jeg brukte mesteparten av fritiden min på musikk. Jeg laget mye elektronisk musikk på PCen min, arrangerte og fremførte musikk til ulike teaterstykker som ble fremført av den lokale dramagruppen, og var involvert i det meste av forestillinger som skjedde i kommunen.

Les også: TEKNO featuring «The Sound of CiViX»

Les resten av denne bloggposten »

Musikk Personlig

Vi er mange mennesker på jorden. Snart 7 milliarder av oss. Men hvor mye plass tar vi egentlig?

Dette filosoferte jeg litt over en dag for mange år siden. Og etter å ha fått samlet tankene litt oppdaget jeg at vårt plassbehov, rent fysisk, var vesentlig mindre enn jeg først hadde tenkt.

Tankene mine startet med å lure på om alle mennesker på Jorden kunne få plass i lille Norge? Kan vi det? Ja, jeg innså fort at spørsmålet var latterlig. Oppreiste mennesker tar ikke så veldig mye plass. Vårt fysiske fotavtrykk er vesentlig mindre enn vårt miljømessige fotavtrykk. Så jeg kokte fort problemstillingen ned til om alle kunne få plass i min hjemkommune, Sirdal.

La oss se.

Sirdal kommune har et areal på 1379,5 km2. I dag regner man med at det bor 6,79 milliarder mennesker på jorden. La oss regne litt. En kvadratkilometer er en million kvadratmeter. 1380 kvadratkilometer gir da 1,38 milliarder kvadratmeter. 6,79 dividert på 1,38 gir oss rett i underkant av fem. Fem personer per kvadratmeter.

Tenk så hyggelig da? Alle verdens mennesker samlet i Sirdal kommune i en lokalt-global gruppeklem! Det er faktisk mulig!

Humor Personlig Samfunn og verden

Jeg bor i de en av de trangeste daler i dalstroka innafor. I blant må jeg ut for å trekke litt luft, og da reiser jeg til Oslo. Fra den friske fjelluft som man sakte men sikkert kveles av, til den eksosfylte hovedstadsluften som fyller lungene med frihet og ro.

Nå for tiden blir det i snitt en langhelg i måneden her i hovedstaden, men skoleåret 93-94 latet jeg som om jeg studerte et år på Universitetet i Oslo. Jeg kom rett fra videregående, og eneste bekjente i byen var en kamerat fra klassen min. En kamerat som kom fra en forgård til den landsbygda jeg selv kommer fra. Et sted så lite at vi på Tonstad, med sine kanskje fem-seks hundre innbyggere, så ned på dem og lo lett hånlig av disse utkantsfolkene fra Øksendal når de etter barneskolen måtte busses inn til sivilisasjonen for å gå på ungdomsskolen. Det er alltid godt å vite at noen har det litt verre.

Å slippe oss to inngrodde sirdøler løs i villeste Oslo, var som å slippe fri mink fra en pelsdyrfarm. Vi ante ikke hvordan vi skulle overleve. Vi hadde så langt i våre korte liv blitt dullet med av mødre som sørget for både mat, klær og at vi fungerte sånn noenlunde normalt i samfunnet.

Nå stod vi plutselig på egne ben, og vi gjorde absolutt ikke det. Hadde vi vært innesperret på Gaustad i mange år, og dette var vår første perm, ville vi sporenstreks blitt hanket inn igjen, lagt i tvangstrøye og blitt foreskrevet flere nye år med psykiatrisk behandling. Men vi kom ikke fra Gaustad. Vi kom fra Tonstad. Og ingen overvåket oss. Det er nesten rart at det er lov. At det ikke finnes lover mot sånt. At ingen setter ned foten og sier at her må det regulering til. Slike mennesker kan ikke slippes løs i samfunnet blant normale folk. Men slik er det altså ikke. Så der var vi, to rådville gnagere på frifot etter et liv med regelmessig mating i trange bur. Vi ante ikke hvordan vi skulle være mink.

Les resten av denne bloggposten »

Humor Personlig Sirdal

Aftenposten skrev forleden om de to kristne forkynnerne som ble vist bort fra 17. mai-toget i Oslo sentrum etter å ha skapt uro og provosert mange tilstedeværende.

På nasjonaldagen hadde de på seg regnjakke påskrevet «Frykt Gud» og «Jesus redder deg fra helvete.» Budskapet var skrevet på engelsk.

I tillegg hadde de med seg ropert og plakater, mens de gikk på religiøs frierferd oppover mot Slottsplassen. Hele ferden ble filmet av en av predikantene.

Retten fikk se en 30 minutters film av opptrinnet, og den viser blant annet at de to roper «Pris Herren, »«om du bekjenner dine synder kan du bli født på ny,» og «vi er her for å advare om at dommedag er nær,» mens de går oppover langs barnetoget.

Noen mennesker bryr seg ikke om de to mennenes roping, mens andre mener det er feil sted og tid for kristen misjonering.

[…]

I retten forklarte politibetjenten at han ba dem fjerne seg, siden mange mennesker reagerte negativt på at de to forkynte det kristne budskap med ropert, like foran barnetoget på nasjonaldagen. Flere mente de opptrådte på en provoserende og støtende måte.

[…]

Men en time senere blir de påtruffet i krysset Kongens gate-Karl Johans gate, der de er i gang med forkynnelse. Flere personer på stedet reagerer på oppførselen til mennene, og kontakter en politipatrulje. Ellers ville de ta saken i egne hender.

Den ene av forkynnerne forsvarer seg overfor Aftenposten på følgende måte:

– Etter min mening hører det kristne budskap hjemme på 17.mai. Norge er et kristent land og Gud og Jesus hører like mye hjemme på nasjonaldagen som alle andre dager, mener han.

Eller like lite.

Det er interessant å se hvordan folk i hovedstaden reagerer så tydelig negativt på denne offentlige forkynnelsen foran barna, og at både politi og rettsvesen er enige i at deres opptreden er upassende. Her i min hjemkommune Sirdal er det derimot slik helvetesforkynnelse er en programfestet del av den offisielle feiringen. Pinsevennene har de siste årene fått en fast post i programmet hvor de får stå og synge og spille, med trekkspill og gitarer, bare avbrutt av noen koselige formaninger til alle tilhørerne om hvordan de vil brenne i helvete om de ikke vender om før det er for sent. Ingenting skaper go’følelsen på 17. mai som å se for seg at de bunadskledde barna med pølser og brus tortureres i flammer og pinsler i all evighet.

Les resten av denne bloggposten »

Media Personlig Politikk Religion/overtro Samfunn og verden Sirdal Skepsis

I går skrev jeg om «Reiselivsløgner eller kreativ markedsføring«, og følte vel kanskje at jeg satte ting veldig på spissen. Men i dag får jeg bekreftet av Stavanger Aftenblad at mine mistanker var berettiget.

I en artikkel i dag skriver de bl.a:

Sirdal Alpint AS tapte over fem millioner kroner i 2007.

Nå er selskapet vedtatt refinansiert med tanke på å skille ut felles driftsselskap med Ålsheia der Sirdal kommune eier 66,2 prosent av aksjene.

Brorparten av kapitalutvidelsen i Sirdal Alpint AS står Tjørhomfjellet AS for. Dette selskapet er igjen eid av sju grunneiere.

[…]

Hvor har så Tjørhomfjellet AS fått pengene fra?

Svar: Hyttebygging i det samme området.

[…]

Ålsheia Skisenter AS ble aksjeselskap i 1973. Med unntak av tap på et politisk spill om Fjellstua klarte driftsleder Odd Inge Sinnes å bygge sten på sten.

Sinnes sa opp i protest etter konflikt med den nye styrelederen Per Kverneland våren 2004. Under Kvernelands ledelse økte driftsutgiftene i takt med vekstambisjonene. Men mildvær skylte som regel bort forsøkene på å dekke Ålsheia med kunstsnø før jul.

Likevel trør politikerne til med en «alpin redningspakke» for å sikre fortsatt rikdom hos de nevnte grunneiere og hytteutbyggere. Er det virkelig lokalsamfunnets oppgave å skape lokale millionærer? Tenk hva disse pengene kunne vært brukt til innen kultur, skole og barnehage?

Men denne kampen er ingen reell kamp. Alpin-næringen vil alltid få tilført tilnærmet ubegrensede kommunale midler så lenge politikerne aner trusselen om å miste våre siste alibi som vinterperle, med tilhørende redusert hyttesalg. Hytter som skremmer lokale innbyggere bort fra stedet, som krever enorme kommunale investeringer på infrastruktur og som truer dyreliv og ødelegger våre naturperler.

Selv om kommunestyret i Sirdal består nesten utelukkende av menn, er det skremmende lite baller å spore…

Diverse Media Politikk Samfunn og verden Sirdal

Syden.jpgReiselivsnæringen i Seljord vil nå ta lærdom av Loch Ness og markedsføre Seljordormen for å trekke flere turister til bygda. Innenfor de fleste næringer vil det å lyve for å selge sitt produkt bli ansett som uetisk, mens innen reiselivsnæringen blir det bare ansett som «kreativ markedsføring».

Her i min egen kommune, Sirdal, er ikke situasjonen så mye bedre. La meg først nevne et litt enkelt og konkret eksempel, før jeg går løs på de noe mer innfløkte markedsføringsløgnene. På de fleste brosjyrer som utgis av Sirdalsferie vil man se bilde av Kjeragbolten. Men Kjerag ligger ikke i Sirdal. Sirdalsferie lister til og med Kjerag som den fremste severdigheten i Sirdal på sine nettsider! Kreativ markedsføring!

Sirdal liker også å fremstille seg selv som en uovertruffen vinterdestinasjon og tilnærmet skisportens krybbe. Problemet er at vi ikke har snø. Feed skiarena er et flott anlegg for skiskyting og ønsker å bli ansett som et av de beste skianlegg i Norge, men egner seg dessverre best til rulleski og joggeturer på asfalt. Skiarenaen har så lite snø at man nå vurderer å investere over 3 millioner i snøkanoner for å i det minste kunne late som om vi har vinter her i nedre Sirdal.

Men snøkanonene kan visstnok bare produsere snø når temperaturen er lavere enn 3 minusgrader, og oppnår full produksjon først ved -5 grader. Feed skiarena ligger snaue 200 meter over havet. Til sammenligning ligger Tjørhom 500 meter over havet, og selv her oppnår man så lave gjennomsnittlige minimumstemperaturer kun i desember, januar og februar – i spesielt kalde år. Likevel oppnår forslaget halleluja-stemning i det lokale kommunestyret, fordi illusjonen av å være en vinterdestinasjon er så innbakt i gamle sirdøler at man er villig til å betale nesten hva som helst for å ivareta denne myten.

La meg i den sammenheng kaste frempå forslaget om å plante plastpalmer langs Sirdalsvannet for å kunne selge turistene illusjonen om at Tonstad er en solvarm sydendestinasjon! Jeg synes jeg hører halleluja-ropene fra Rådhuset allerede…

Les resten av denne bloggposten »

Humor Media Personlig Politikk Samfunn og verden Sirdal

Litt tilfeldig kom jeg over dette da jeg googlet litt på måfå. På formannsskapsmøte den 1. juni 2006 ble det behandlet en søknad fra Tonstad Bedehus om økonomisk støtte til å dekke kostnader med en oppvaskmaskin som var kjøpt til kjøkkenet i forbindelse med en større oppussing. Formannskapet vedtok enstemmig å bevilge kr 20.000, med følgende påminnelse til bedehuset:

For fremtidige tilskudd skal det søkes kommunen om tilskudd før investeringen foretas.

Fornuftig nok det. Det er vanlig at man søker om kommunal støtte før en investering gjøres, ikke i etterkant, men en slik tabbe kan skje selv den beste. Det er tross alt ikke så lett å vite hvordan slike søknadsprosesser skal gjøres på riktig vis.

Men sammen med søketreffet var det et annet treff som virket mistenkelig likt. Den 15. januar 2004, altså mer enn to år tidligere, søkte Tonstad Bedehus nemlig om støtte til oppussing av kjøkkenet, da bl.a. med installasjon av en brukt oppvaskmaskin. Man må anta at denne ikke varte så lenge ettersom de måtte kjøpe en splitter ny to år senere. Det interessante er likevel formannskapets kommentar til tilskuddet som ble innvilget i 2004:

For framtida må slike søknader sendes i forkant.

Humor Politikk Religion/overtro Samfunn og verden Sirdal

The Internet Archive Wayback Machine kan brukes til å grave frem mye greit – og ikke minst ugreit. Forleden fant jeg en av mine gamle websider som hadde en cachet versjon fra 1999. Her hadde jeg lagt inn en kopi av en artikkel fra avisen Stavanger Aftenblad som omhandlet meg, og det var både morsomt og litt deprimerende å lese igjen.

Forhistorien var at jeg i perioden ca 1988-1996 (?) var leder for Sirdal Ten-Sing, et kristent ungdomskor som jeg også var med på å etablere. I starten var jeg med mest som pianist/instruktør men fikk etterhvert større ansvar og var mot slutten den egentlige lederen av koret og det tilhørende bandet. I 1995 ble jeg sammen med en jente som også sang i koret, og i 1996 ønsket vi av praktiske årsaker å flytte sammen i en liten leilighet.

Etter å ha bodd sammen en liten stund ble jeg en morgen vekket av en telefon fra journalist Hans E. H. Jacobsen. Han begynte å spørre meg ut om hvilken kommentar jeg hadde til menighetsrådets reaksjon på mitt samboerskap. Jeg ante ikke hva har pratet om fordi jeg hadde ikke hørt noe som helst om dette, men på sparket svarte jeg så godt jeg kunne etter at han fortalte litt om bakgrunnen for hans oppringning. Først da jeg leste nedenforstående artikkel i avisen noen dager senere fant jeg ut hva som hadde skjedd i kulissene, med diskusjoner i menighetsrådet, en leder i menighetens undervisningsutvalg som trakk seg i protest og mye annet moro.

Her er artikkelen:

SAMBOER UØNSKET SOM TEN SING-LEDER

Stavanger Aftenblad 30/10-96

Sokneprest Sigurd Flydal og Tonstad menighetsråd erklærer dirigent Gunnar Tjomlid uønsket som frivillig “åndelig leder” i menighetens Ten Sing-kor. Tjomlids store synd er at han er samboer.

av Hans E. H. Jacobsen

SIRDAL: Gunnar Tjomlid får likevel fortsette som dirigent i koret. Men utad er det menighetsarbeider Ole Lilleheim, som i neste uke avløses av Mona Testad, som troner på toppen av Ten Sing-styret.

Les resten av denne bloggposten »

Media Musikk Personlig Religion/overtro Sirdal

I Sirdal kulturhus står følgende opplysning klistret på alle holdere for tørkepapir på toalettene:

torkepapir.jpg

Vi har alle vært på offentlige toaletter, og de fleste av oss vasker gjerne hendene etter et slikt besøk. Ikke så mye fordi hendene våre blir urene av å holde og riste og melke penis etter at vi har tømt oss – jeg mener, enhver mann med respekt for seg selv hilser på junior flere ganger i løpet av dagen for å justere, klø og kose, uten at man vasker hendene hver gang av den grunn – nei, vi vasker hendene fordi hendene blir urene av å ha vært i kontakt med dørhåndtak og andre gjenstander på det offentlige toalettet. Strengt tatt burde vi vasket hendene før vi i det hele tatt åpnet splitten, for på den måten å verne vår kjæreste eiendel mot alle basillene hendene våre har dratt med seg fra de lugubre omgivelsene… Vel, nok om det.

Etter å ha vasket hendene, må de tørkes. På enkelte toaletter er det montert luft-tørkere. Disse virker omtrent like godt som å tørke klesvask ved å fjerte i vaskemaskinen. Ubrukelig. Man ender som regel opp med å tørke de hendene på buksene når man har gått lei av ventingen og bråket. Tørkepapir er en mye bedre løsning. En solid klump med papir er beste måten å tørke hendene på. Men byggets eier ønsker selvsagt ikke at papiret brukes opp så fort, papir er dyrt må vite, så derfor brukes snedige taktikker for å overbevise brukeren om at det ikke trengs så mye papir til hvert tørk.

Så hvordan gjør man det? Jo, tilby magisk tørkepapir! Vi vet alle at et ark ikke er nok til å tørke hendene. Ærlig talt. Men det gjelder bare vanlig papir. Sirdal er tross alt en kraftkommune, så her har vi råd til et mye mer eksklusivt papir, nemlig perforert tørkepapir. Med perforert tørkepapir holder det med bare et ark. Påstår de. Med denne lille, tynne, perforerte papirbiten skal altså to store mannehender tørkes. All fuktigheten skal overføres fra hårete hender til en kvadratdesimeter småhull med litt papir rundt.

Les resten av denne bloggposten »

Diverse Humor Personlig Sirdal

1205599364576_35.jpgLindesnes Trekkspillklubb har inntatt hotellet jeg bor på. Etter å ha demonstrert foran Operaen i protest mot at de ikke får spille der, har de nå valgt å terrorisere hotellets gjester.

Jeg møtte dem tidligere i dag etter å ha vært ute en tur for å slappe av sammen med en kompis på cafe. Utenfor hotellet stod en buss, og inne i resepsjonen så jeg en sambygding som jeg slo av en liten prat med. Vedkommende har spilt i Lindesnes Trekkspillklubb i mange år, og han fortalte meg at de i dag hadde protestert foran Operaen med stor pressedekning. Både NRK, TV2 og de store avisene hadde vært der. Dette var selvsagt stas og musikantene var i hundre.

Jeg har kjørt lyd for trekkspillklubben ved et par anledninger når de har spilt på ulike tilstelninger i Sirdal, og det finnes ikke triveligere folk. Likevel blir det i overkant når de setter i gang med trekkspillmusikk på hotellrommet i etasjen over meg. Når 10 joviale musikanter tramper takten, så høres det. Det garanterer jeg.

Selv om musikken er fra helvete, så er det noe eget ved trekkspillmusikanter. De er alltid blid og fornøyde. Ikke en sorg i livet. Jeg ser for meg at når turnebussen kjører over en gammel dame som prøvde å krysse veien, så benytter de anledningen til å spille en lystig trall mens de venter på ambulansen. Ingen anledning er uegnet for litt svingende trekkspilltoner. Og trekkspillene har de på seg overalt. I bussen. I resepsjonen. I heisen. På do. Ingen plass er for liten til å spille en trudelutt. Jeg ser for meg hvor vanskelig det må være å pusse tennene med trekkspillet på seg. For ikke å snakke om når trekkspillektepar har sex. Eneste som funker da er doggystyle. I 3/4 takt.

Denne natta kan bli slitsom.

Humor Media Musikk Personlig Seksualitet

Følgende innlegg postet jeg i dag på sirdolen.no:


Etter mitt innlegg om den unødvendige og påtrengte kristne dommedagsforkynnelse på 17. mai («Malplassert forkynnelse«, 18.05.2007), har jeg fått mange hyggelige tilbakemeldinger fra ulike hold. Det er tydeligvis svært mange som er enige med mitt innlegg og som deler min oppfatning om at slik forkynnelse ikke hører hjemme som en naturlig del av fellesprogrammet for nasjonaldagsfeiringen. Dessverre råder en frykt for å si dette offentlig, som om religion er noe som har krav på et spesielt vern mot kritikk, og derfor ser man få som tør gi sin støtte skriftlig. Jeg deler ikke denne frykt eller meningsløse religionsrespekt, og tar gjerne ordet for å motsi flere religiøse provokasjoner. Religion må holdes opp i lyset for kritisk granskning på samme måte som enhver annen offentlig sak.

I den sammenheng har jeg lyst å trekke frem noen andre områder hvor jeg reagerer på grove overtramp fra kirkens side. Jeg kommer i farten på tre helt konkrete selvopplevde eksempler som påvirket min egen oppvekst i større eller mindre grad, men det finnes så mange, mange flere:

Les resten av denne bloggposten »

Personlig Religion/overtro Samfunn og verden

De siste ukene har jeg og en kjent lokal kreasjonist og fundamentalist, Hallvard Kvæven, debattert Bibelen og kreasjonisme i kommunens lokale nettavis, sirdolen.no. Det vil si, debatt er vel feil betegnelse, da det stort sett er enveiskjøring. Jeg svarer for meg og stiller spørsmål og motargumenter, som Kvæven glatt overser og bare fyrer løs med nye usammenhengende, inkonsekvente og udokumenterbare påstander.

Debatten kan i hovedtrekk leses her (fra bunnen og oppover).

Nylig kom Kvæven med følgende innlegg:

I innlegg 27.05. skriv Gunnar Tjomlid «—at mennesker og dinosaurer har levd samtidig—«. Det er tydeleg at han dreg det i tvil.

Les vi kapitla 40 og 41 i Jobs bok i Bibelen er det heilt tydeleg at det ikkje er flodhestar og krokodillar vi les om. Dyra Herren ber Job sjå kan ikkje vere anna enn dinosaurar.

I går, 28.mai 2007, vart det opna eit museum i staten Kentucky, USA. Museet heiter CREATION MUSEUM. Den som går inn på www.kommentar-avisa.no vil finne ein presentasjon av museet. Frå den presentasjonsartikkelen er det linkar til utfyllande lesing.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig Religion/overtro Samfunn og verden Sirdal Vitenskap

Bandet mitt, slickerball, spilte på en jubileumskonsert for Sirdal kulturhus i november 2006. Her fremførte vi bl.a. en låt jeg skrev tidligere i år som heter Wonderscared. Min bror Peter synger, mens Sindre spiller gitar, Marius spiller bass og Frode spiller slagverk. Jeg spiller piano og korer.

Lyden er ikke mye å skryte av da det bare er tatt opp med mikrofon i salen, men man får vel et visst inntrykk av sangen…

Teksten finner du her.

Enjoy!

Musikk Personlig Sirdal

Johan Granderdet er bedre å spise linser og proteinrik mat enn å stappe i seg fastfood og cola», som om dette var revolusjonerende innsikt.

La oss se litt på hva annet Meberg promoterer. Hennes hovedattraksjon er «energistaven» som har vært i kontakt med en spesiell vannkilde i Østerrike. Når hun rører i «naturlig vann» (finnes det unaturlig vann?) med denne staven, så skjer det noe med vannet, noe konkret som man kan smake og kjenne. Vannet får tilbake sin «livskraft». Selv kaffe brygget på behandlet vann smaker visstnok mye bedre, ifølge Meberg.

Meberg har ikke selv kokt sammen dette tullet, men reiser rundt og promoterer ideene til Østerrikeren Johann Grander som bl.a. mente at ved å røre i vannet med energistaven ville det oppnå en «permanent resonans med universet«, noe som igjen ville medføre «bedre sirkulasjon og blodtrykk, samt rense kroppen for giftstoffer og redusere allergier«. Ikke verst. Så hva slags dokumentasjon finnes for disse påstandene? Ingen. Absolutt null. Nada. Niks. Uten skam reiser likevel Meberg rundt og promoterer disse ideene, og får dessverre i ny og ne oppmerksomhet fra media og en og annen uoppmerksom ordfører.

Les resten av denne bloggposten »

Alternativ medisin Media Sirdal Vitenskap

Takk for ditt innspill Vegard. Jeg føler for å oppklare et par mulige misforståelser i tilfelle jeg har uttrykt meg uklart. Jeg må også utdype noen punkter jeg er veldig uenig med deg i.

Du sier at det er feil å sammenligne kirken med slaveri, kvinneundertrykking osv. Det var ikke min hensikt å trekke paralleller melom de eksemplene jeg nevnte og kirken, selv om jeg nå i ettertid ser at enkelte av mine eksempler er saker kirken rent historisk har vært innblandet i. Jeg mente bare på generelt grunnlag å si at argumentet med at alt vi har drevet over en viss tid ikke bør endres så lenge flertallet har det godt, ikke er et holdbart argument.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig Politikk Religion/overtro

(Dette innlegget skrev jeg i Sirdølen avis etter stortingsvalget i 2005.)

Valget er over. Jeg er glad over resultatet, samtidig som jeg får lyst til å flytte ut av landet og gjemme meg. Det er flaut å være nordmann. Vi er for femte år på rad kåret til verdens beste land å bo i, og likevel mener hver femte nordmann vi har det så fælt at vi må stramme inn hjelp til andre og tenke enda litt mer på oss selv.

«De andre» kan være så mange. Her i Sirdal er «de andre» som regel turister. Rogalendinger og det som verre er. FrP passer godt på at ikke en krone av kommunebudsjettet går til disse folkene som bor på andre siden av kommunegrensen. For grenser er noe en ekte FrP-mann, eller kvinne, vet å holde kontroll på. Allerede her ser vi hvordan frykten for å ikke få ha alt det gode for oss selv begynner å gjøre seg synlig.

«De andre» er selvsagt også innvandrere. FrP har brukt store deler av sin valgkamp på å fortelle det norske folk hvor farlig det er for oss med alle disse innvandrerne. Og mange lar seg lure. Sannheten er at mens 97% av innvandrere er lovlydige så er 98.5% av etnisk norske det. FrP pleier derimot å presentere tall som får det til å virke som om nesten 50% av innvandrere er kriminelle. Dette gjør de ved å ta en spesiell forbrytelse, gjerne voldtekter i Oslo, og utbasunerer at innvandrere utgjør en uforholdsvismessig stor del av forbryterne her. Noe som også er korrekt. Men man kan ikke ta en utvalgt kriminalitet hvor innvandrere er spesielt høyt representert og så si at innvandrere jevnt over er mer kriminelle! FrP sitt favorittriks er å bruke overrepresentering innen visse typer kriminalitet til å prøve å skape inntrykk av at innvandrere generelt er ekstremt mer kriminelle. Det er feil, ufint og passe motbydelig.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig Politikk Sirdal