Stikkord: skam

Huk– Det er de lengste ballene jeg noensinne har sett.

Det er fotball-VM, men jeg har ikke sett en eneste kamp. Ballene jeg snakker om henger og dingler mellom bena på en eldre mann som står foroverbøyd og bretter ut sitt håndkle på gresset litt foran meg.

Rundt meg er mennesker i alle fasonger og aldre. Hun som ligger til høyre for meg er så overvektig at hun har valker nedover leggene. Litt lenger borte ligger en modellpen kvinne og lar sola kjærtegne hver kvadratcentimeter på kroppen. Ikke en eneste flekk er tildekket av tøy. Hun er naken. Det samme er den lille barnefamilien som har laget sitt lille reir nede på sanden, med parasoll, kjølebag og Kindle. Jeg ligger selv naken og kikker døsig på han mannen som er mer hårete enn meg selv. Og han litt yngre, bleke som er nesten hårløs.

En eldre mann ser ut som steinaldermannen Ötzi etter å ha slikket sol i mange tiår, sikkert både i vinterhalvåret i Spania, såvel som varme somre i gamlelandet. En ung kvinne er flatbrystet og glattbarbert, mens en eldre kvinne som vasser i vannkanten har bryster som tidvis dekker over navlen der de disser frem og tilbake. Det dingler og slingrer i kjønnslepper, testikler, romper og peniser. Et kjærestepar, hvor hun er av afrikansk opprinnelse og han er asiatisk, griller pølser. Jeg er litt bekymret for at han risikerer å grille en pølse for mye, men det ser ut til å gå bra.

Rynkete, stramme, kvapsete, lyse, fregnede, lave, høye, hårete, små, store, lange, korte, silikon, omskjærte, Prince Albert og Christina.

Jeg elsker menneskekroppen i all sin variasjon. Jeg elsker mennesker som tør vise seg frem slik de er. Uten blygsel. Uten skam. Vi lever i en tid med et enormt kroppspress og hysteri rundt det å være slank, ha fine pupper, stram rompe, flat mage og velformede labia. Og vi får servert rikelige doser av slike mennesker fra avisforsider, magasiner, rosablogger og TV. Vi vet alle hvordan vi burde se ut. Hva som er fint. Hva som er beviset på et vellykket liv. Hva som kan gjøre oss til noe mer enn hva vi er eller føler oss som.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig

Barneporno
Noen kjappe og til dels ustrukturert tanker skrevet under sterk inspirasjon:

Pedofili.info
Jeg fant i dag en webside som virkelig har gått grundig til verks å i studere historien og status på «kampen mot barneporno» i Norge. Det er en lag artikkel, men den viser utviklingen i lovverket over de siste 20 år, og viser uttalelser og hvilken tankegang som ligger bak lovendringene.

[NB: Jeg går IKKE god for pedofili-apologetismen på dette nettstedet! Jeg tar sterk avstand fra deres forsøk på å romantisere seksuelle forhold mellom voksne og unge barn. De har likevel en grundig historisk gjennomgang av lovverket rundt barnepornografi i Norge, og derfor lenker jeg til denne artikkelen her.]

Jeg vil her presentere et svært viktig sitat fra artikkelen. Sitatet oppsummerer på en veldig fin måte hva som er problemet med dagens lovgivning:

Og her er vi fremme ved hva som gjør barnepornografi til en klasse for seg. Dette er det endelige resultatet av en prosess som har tatt 20 år. Det vesentligste er ikke bildet som sådan, men hvem som besitter det. Fordi det er ‘de pedofile’ som seksualiserer barn, vil bilder som pedofile besitter være barnepornografi. Det finnes en seksualpolitisk sannhet om mennesker under 18 år, og den er at mennesker under 18 år ikke er seksuelle. Enhver fremstilling som bryter med denne forestillingen er vranglære. Derfor er ‘fremstilling som seksualiserer barn’ straffbart. Videre: enhver fremstilling som bryter med denne forestillingen må være kunstig frembrakt (ved vold, tvang, dop, etc). Derfor er barnepornografi det samme som fremstilling av seksuelle overgrep mot barn.

Det er de pedofile man vil til livs, og barnepornografiloven er midlet til å oppnå dette. Man kriminaliserer ideen om at barn kan fremstilles og oppfattes som seksuelle individer. Dermed kriminaliserer man også pedofili.

Les resten av denne bloggposten »

Arkiv IT/Internett Media Personlig Politikk Samfunn og verden Seksualitet