Alice Gudheim har i dag en morsom kronikk i Dagbladet. En kronikk hvor jeg er hovedperson. Jeg er dog litt usikker på om jeg er helt eller skurk. Kanskje er jeg litt begge deler? Det er uansett en tekst verdt å lese. Knasende godt skrevet, med dybde og humor. Og ja, jeg tar teksten som et kompliment, tross alt.
Gudheim peker på et viktig poeng, som jeg fikk lyst til å si noe mer om. Et poeng som ofte plager meg litt. Dette med at folk danner seg et bilde av meg basert på det ordmaleriet de beskuer gjennom det lille nettleservinduet på dataskjermen sin. De som leser bloggpostene mine får følelsen av at denne Tjomlid er så forbasket gjennomført rasjonell. Alt for rasjonell. Eier han ingen glede i livet? Kan han ikke akseptere litt magi og undring, slik vi andre gjør?
Jeg forstår spørsmålet. Jeg er nok over snittet glad i rasjonaliteten. Det gjør meg litt sær. Kanskje litt Sheldon Coopersk. Jeg er rett og slett ganske mongo, på mange vis.
Kronikøren skriver:
Når jeg blogger forsøker jeg å skrive med overbevisning. Hvis ikke jeg er ganske overbevist om at det jeg skriver er rett, så føler jeg liten trang til å skrive om det i det hele tatt. De fleste tema jeg skriver om er saker jeg har tenkt på i lang tid, gjerne årevis, og gradvis samlet informasjon for å gjøre meg opp en mening om.
15 kommentarer