Stikkord: <span>Skeptoid</span>

Skjermbilde 2013 06 09 kl 11 31 45

Jeg liker podcaster, men jeg har ikke all verdens tid til å høre på dem. Det blir stort sett når jeg går frem og tilbake til jobb, og på en og annen togtur. Derfor begrenser det seg hvor mange jeg kan følge med på. I praksis er det egentlig bare The Skeptics Guide to the Universe som har episoder på ofte litt over en time, og den kortere Skeptoid som har 10-minutters episoder om spesifikke tema. Innimellom hører jeg på de lange og fantastiske intervjuene i Point of Inquiry, men det er egentlig alt jeg rekker.

(I et par år var jeg selv med i en podcast som heter Saltklypa. Den ligger nå død, men du kan fortsatt lytte til alle episodene her.)

Jeg har i lang tid blitt tipset om en amerikansk podcast som heter Radiolab, og for ikke så veldig lenge siden fikk jeg endelig summet meg til å sjekke den ut. Og jammen meg var det verdt det. Jeg har foreløpig ikke rukket å høre så mye, men det jeg har hørt har vært ren magi.

Denne podcasten har en ekstremt høy produksjonskvalitet. Hver sending er redigert og klippet så presist og intenst sammen at man blir dratt rett inn i hver episode. En setning kan starte med at en person snakker, før neste person fyller inn ordene i midten, og så avsluttes den av en tredje person. Det er lydeffekter og stemningsmusikk, og lydkvaliteten er svært høy. Hører man på den med headset er det som om de snakker rett inn i hjernen din.

I dag er det søndag, og mange har litt tid til å gjøre noe de ellers ikke ville gjort. Jeg vil derfor oppfordre deg til å sette av en time til å lytte til den kanskje mest fantastiske podcast-episoden jeg noensinne har hørt. Det er ren magi, det er kunst, det er historiefortelling på sitt ypperste, det er emosjonelt gripende, det er spennende, det er intellektuelt stimulerende, og det får deg virkelig til å tenke.

Denne Radiolab-episoden heter «Are you sure?» og tar for seg tre fantastiske historier:

Les resten av denne bloggposten »

Media Skepsis Vitenskap

Vågsbygd Karateklubb driter seg ut.

Vågsbygd Karateklubb (VKK) hadde i helgen besøk av japanske Soke Yamaue. Den anerkjente 66-åringen, som er bosatt i Danmark, innehar 10. Dan (høyeste nivå) i stilarten Aiki Jutsu, og er ekspert på nervepunkter, kast og låsninger.

– Det er veldig inspirerende å ha ham her. Vi får nye impulser, og det har vært veldig lærerikt, sier Erik Olsen i VKK.

Yamaue har trent kampsport siden han var fire år gammel, og er en av få personer i verden som aktivt kan bruke ki, noe som betyr at han aktivt angriper med sin ki-energi. Det innebærer at han overfører energien fra seg selv og motstander, og sender alt tilbake til sistnevnte.

– Han får min og sin egen energi tilbake, sier Yamaue til fvn.no .

[…]

Motstanderne som opplever dette mister ofte kontrollen over egen kropp, og kan bli helt paralysert. Vanskeligheter med å puste og bevege seg, samt smerter, er også veldig vanlig.

Artikkelen har en liten video som viser gamlingen i aksjon. Huff, dette er pinlig å se på, men gjør det likevel. Eller bare se denne videoen av samme mann som demonstrerer sin teknikk i Sverige for 4 år siden:

Alvar Wattne, som har vært elev hos Yamaue i 12 år, var en av de som fikk gjennomgå av gamlingens pekefinger.

Oppvisningen til Yamaue var nesten surrealistisk, og man skulle nesten tro at det var skuespill som foregikk ute på dojoen til karateklubben.

– Mange tror det er ”fake”, men dette er ikke avtalt spill. At en som har holdt på med dette i 62 år, skal drive med skuespill er helt uvirkelig, sier Wattne.

*stillhet*

*stillhet*

*stillhet*

Det er kanskje ikke avtalt spill på et bevisst plan, men kan vel i stor grad sammenlignes med show-hypnose hvor lett påvirkelige mennesker gjør det som forventes av dem. Man vil jo helst ikke skuffe. Spesielt ikke en slik gammel autoritet og helt som endelig har kommet på besøk til lille Vågsbygd.

Les resten av denne bloggposten »

Skepsis

CERN_LHC_t2030shigh.jpeg.jpgEnkelte bekymrer seg for at eksperimentene ved LHC skal gå galt:

Dypt under bakken, noen mil utenfor Genève, har europeiske og amerikanske forskere bygget en 27 km lang tunnel. Konstruksjonen går under navnet Large Hadron Collider (LHC) og vil være åstedet for tidenes heftigste partikkelkollisjon. I august skal protoner sendes mot hverandre med enorm kraft i den mektige generatoren. Etter planen. Men det finnes krefter som ønsker å stoppe det gigantiske eksperimentet. De hevder at risikoen forbundet ved å la protoner kollidere med så stor intensitet, ikke er skikkelig utredet. I verste fall kan verden bli slukt opp av et stadig voksende og menneskeskapt svart hull, hevdes det.

Den pensjonerte stråleinspektøren Walter Wagner og vitenskapsjournalisten Luis Sancho står bak et søksmål anlagt mot amerikanske myndigheter. De vil at USA skal stoppe sin finansielle støtte til forskningsinstitusjonen CERN som står bak LHC. I klagen beskylder de institusjonen for å ha skjult risikoene forbundet med forsøket, og for at de ikke har maktet å dokumentere at partikkelkollisjonen er trygg.

Først må det sies at LHC er noe av det mest spennende jeg kan tenke meg. Resultatene av de forsøk som gjøres der vil kunne gi oss ny kunnskap som er uhyre verdifull. Et av målene er blant annet å påvise det hypotiserte Higgs-bosonet som er årsaken til at legemer har masse og treghet. Higgs-bosonet er den siste elementærpartikkel de fysiske teorier har sagt må eksistere men som vi ennå ikke har påvist direkte.

Men er det verdt å finne ut dette for enhver pris? Spesielt når risikoen er at hele vår klode og solsystem kan forsvinne i et sort hull? Vel, personlig kan jeg ikke tenke meg noe mindre skummelt enn nettopp dette. Hvis hele kloden vår ganske spontant skulle slukes av et raskt ekspanderende sort hull ville vi ganske umiddelbart dø og forsvinne for evig og alltid. Dette vil ikke ha noe som helst å si til eller fra for resten av universet, og det ville ikke være noen levende intelligente organismer som ville savne oss, hvertfall ikke av samme art som oss selv. For meg er det en helt absurd tanke å bekymre seg over at vi alle skulle forsvinne ganske spontant, uten lidelse eller noen til å savne oss. Det vil ikke bety noe som helst. Vi vil bare slutte å eksistere om organisk komplekse vesener og that’s it.

Les resten av denne bloggposten »

Media Personlig Religion/overtro Skepsis Vitenskap