I dag er det ett år siden terroraksjonen mot Norge. En altoppslukende trist dag, med enorme lidelser, og enorme tap. Tilbake sitter foreldre, søsken, besteforeldre, venner og kjærester med et tomrom i sine liv. Et tomrom som aldri kan fylles. Bare forsiktig dekkes over av et skjørt stykke tøy som vil revne om igjen og om igjen, livet ut.
Men la oss ikke glemme at en mor som mistet sitt barn den 25. juli, eller 14. oktober, eller 13. mars har det like vondt. La oss ikke glemme at en far som våknet til beskjeden på telefon om at hans datter er drept, kastet ut gjennom frontruten på en bil, har det like grusomt i dag. La oss ikke glemme at en søster som finner sin kalde bror på rommet etter en overdose har det like tungt i dag. La oss ikke glemme at en mann som mister sin unge kone til brå og plutselig kreft er like fylt av sorg, savn og tomhet.
4 kommentarer