Stikkord: sorg

271630 10150321730775861 708905860 9681375 8342783 oI dag er det ett år siden terroraksjonen mot Norge. En altoppslukende trist dag, med enorme lidelser, og enorme tap. Tilbake sitter foreldre, søsken, besteforeldre, venner og kjærester med et tomrom i sine liv. Et tomrom som aldri kan fylles. Bare forsiktig dekkes over av et skjørt stykke tøy som vil revne om igjen og om igjen, livet ut.

Men la oss ikke glemme at en mor som mistet sitt barn den 25. juli, eller 14. oktober, eller 13. mars har det like vondt. La oss ikke glemme at en far som våknet til beskjeden på telefon om at hans datter er drept, kastet ut gjennom frontruten på en bil, har det like grusomt i dag. La oss ikke glemme at en søster som finner sin kalde bror på rommet etter en overdose har det like tungt i dag. La oss ikke glemme at en mann som mister sin unge kone til brå og plutselig kreft er like fylt av sorg, savn og tomhet.

La oss rett og slett ikke glemme at på hver eneste av de 365 dagene som er gått siden terroraksjonen i fjor har det skjedd tragedier som for de involverte er like forferdelige som det Utøya var for de nærmeste pårørende. På hver eneste dag har noen opplevd å få et gapende hull i livet sitt. På hver eneste dag har noens hjerteslag stanset, sakte eller brått, for aldri å starte igjen.

22. juli 2011 var en spesiell dag hvor omfanget av lidelse og sorg var eksepsjonelt stor. Ikke minst fordi denne sorgen var kombinert med så mye sjokk, vantro og sinne. Og den rammet oss alle. Men hver eneste dag i året som har gått har noen opplevd sitt eget lille 22. juli. En dag med tap, overveldende smerte, og starten på resten av et liv med et hull i hjertet. Et hull i livet.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig Samfunn og verden

Da elefantbabyen Lola ble født i Hellabrunn dyrehage i München for tre måneder siden, var det stor glede hos de ansatte og publikum. Det lille sjarmtrollet var et populært skue:

Men Lola ble dessverre fort syk med lungebetennelse og magebetennelse, og etter å ha blitt undersøkt av en rekke spesialister ble konstatert en hjertefeil. Lola måtte opereres snarest for å ha mulighet til å overleve. Den unike operasjonen ble gjennomført for noen dager siden, men dessverre døde Lola på operasjonsbordet av en massiv blodpropp i lungene den 21. januar.

Dagbladet forteller videre:

Etter at Lola ble konstatert død ble hun brakt tilbake igjen til flokken i dyrehagen. Her ble hun møtt av de andre elefantene som sørget åpenlyst.

Bildet av seansen ble tatt av dyrehagen, og viser at en elefant i flokken tar farvel med babyen ved å klappe den døde kroppen.

Dette bildet, av den sørgende elefantflokken, går nå verden rundt og er blitt et symbol på elefantenes samhold og empati.

Forskning viser at elefanten er et dyr som ofte knytter seg til andre dyr i flokken. Det skal heller ikke være uvanlig at elefanter holder vakt over sine døde unger i flere dager, gjerne stående over ungen med slapp snabel og bøyd hode.

Her er en video fra den rørende seansen:

Men er dette virkelig elefantenes måte å vise sorg og å ta farvel på? Jeg er skeptisk. I fjor blogget jeg om den kinesiske brunbjørnen som rømte fra buret sitt og klemte sin unge til døde for å redde det fra et liv i fangenskap og tortur. Og som i den historien mener jeg også her at vi antropomorfiserer dyrene det gjelder. Vi tillegger dem menneskelige egenskaper de ikke har, og tolker oppførselen inn i en menneskelig, psykologisk kontekst.

Les resten av denne bloggposten »

Media Skepsis Vitenskap

Det er 16. mai. Jeg står utenfor hotellet mitt i Oslo. Kjeder meg. På andre siden av gaten dunker teknomusikken fra et utested i foten av «Hotell Cæsar». Jeg rusler bortover mot Karl Johan. Må se hva folk i hovedstaden bedriver kvelden før Dagen.

Utenfor Herr Nilsen står en lang limousin. Malplassert, tenker jeg. Passer ikke med en limo utenfor en jazzbule. Tipper det er noen pappagutter som leker storkarer i russetiden. På Harrys ser folk på storskjerm og jubler over et eller annet. Sikkert noe fotballdrit. Jeg ankommer norges hovedgate og tusler nedover. To dårlige entertainere synger og spiller kassegitar i Saras telt. Det er surt og jævlig, men publikum elsker dem. Tåper. Utestedene yrer av liv og politiet sitter i sine varme biler og passer på. Godt innpakkede kvinner med skaut går rundt med roser som de prøver å selge. Sydlandske menn prøver å prakke på meg blinkende duppeditter. Nei takk. Jeg trenger ikke en slik nå. Eller noensinne.

Det er kaldt. Jeg passerer Stortinget. Har intet mål eller mening. Går bare for å gå. For å se. Sanse. Mennesker overalt. Fulle. Støyende. Glade. Alle sammen. Nesten. Jeg blir svimmel. Stopper opp. Alt går plutselig saktere. De glade menneskene blir gjennomsiktige. Fader bort. Ubetydelige. Ugress. Jeg ser bare sorg. Lar blikket feie nedover gaten. Der er en. Og der. Sorte roser vokser opp av asfalten. Der står to sammen. Mørke. Nydelige. Triste. Farlige. Alt rundt meg kollapser ned i jorden. Bygningene forsvinner. Himmelen åpner seg. Alt blir hvitt. Lyset blender meg.

Jeg er på savannen. Alene. Det er varmt, tørt, flatt og åpent. Ingen gjemmesteder. Bare noen sporadiske paraplytrær i det fjerne. Jeg bøyer halsen og river av noen blader fra en tornete busk. Hever hodet fort og skuer utover landskapet mens jeg tygger bladene sakte. Solen freser mot meg. Det er stille. Bare lyden av vinden som leker i de tørre buskbladene kiler i ørene mine. Jeg går videre. Stiger over en smal kolonne med soldatmaur. Plutselig ser jeg en bevegelse i hvitøyet. Bak meg og litt til siden. Jeg vrir litt på hodet og ser solen glinse i noen gulhvite, syskarpe tennene. En løvinne kryper sammen og sparker fra med bakbena. Hvor kom hun fra? Hun lander noen meter fra meg. Jeg setter opp farten. Ser etter en utvei men skjønner at jeg ikke kan slippe unna. Hun er like ved meg. Jeg skifter retning i håp om å riste henne av, men for sent. Løvinnen gjør et nytt sprang og jeg kjenner et kraftig dunk i siden.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig Samfunn og verden Seksualitet