Jeg kunne ha valgt en annen tittel på denne bloggposten. Jeg kunne ha brukt:
Gunnar Stavrum bagatelliserer voldtekt og drap av barn
Den tittelen provoserer nok. Men den er helt korrekt. Det er fakta. Jeg leste det nemlig på en Nettavisen-blogg et sted. Kan hende jeg har feilstavet etternavnet i tittelen, men ellers er det et direkte sitat fra originalkilden og må derfor være Sannheten. Min sannhet, i det minste.
Første gang jeg så sitatet var på forsiden av Nettavisen 6. januar 2014. Der lå det i et døgns tid og lyste mot meg. Det virket litt drøyt, men ingen røyk uten ild, antar jeg. Stavrum har nok noe å skjule. Kan hende vi bør holde barn borte fra ham. Kanskje sånne som han burde vært torturert til døde.
OK, nok satire. Redaktør i Nettavisen, Gunnar Stavrum, bagatelliserer selvsagt ikke hverken drap eller voldtekt av barn. Det gjør heller ikke jeg. Men Stavrum vil bruke sin redaksjonelle makt til å sørge for at hvem som helst skal få lov til å hevde dette på forsiden av landets fjerde mest leste nettavis. En påstand basert på feilsitering og dårlig kildesjekk.
Stavrum forsvarer dette med at han ønsker å ivareta ytringsfriheten. Vel la oss prate litt om ytringsfrihet.
Først og fremst kan det være verdt å minne Stavrum på at dette ikke handler om ytringsfrihet. Det handler ikke om en medbloggers rett til å skrive groteske løgner i sin blogg. Det handler ikke om at Nettavisen står i valget mellom å få henne fengslet for sine ytringer, eller å la henne få skrive løgnene sine. Hvis hun kunne risikert å blitt straffet for sine ytringer, så ville Stavrum hatt rett i at han kjempet for ytringsfriheten ved å fronte og spre hennes blogginnlegg.
Men det er altså ikke ytringsfrihet det handler om. Det handler om det som Eirik Newth så glitrende oppsummerte med få ord:
[…] din ytringsfrihet er ikke min publikasjonsplikt […]
Skal pressen publisere alle slags ytringer bare fordi det ikke bryter med loven?
Selvsagt ikke.
158 kommentarer