Følgende tekst er hentet fra første manusutkast til min bok «Håndbok i krisemaksimering» (Spartacus forlag, 2016). Det meste av denne teksten ble kuttet da det ble for lite relevant for norske forhold og bokens øvrige kontekst, men i disse dager føles det passende å publisere hele den uredigerte teksten for å kanskje kunne belyse situasjonen i USA noe bedre.
Den amerikanske rasismen
Jeg har debattert innvandring, islam, terror og risikoopplevelse grundig og lenge i sosiale medier og i bloggen min. I den debatten har jeg blant annet hevdet at media burde slutte å oppgi landbakgrunn eller etnisitet til gjerningsperson eller mistenkte i kriminalsaker. Det tjener ingen hensikt annet enn å skape fremmedfrykt.
Ikke alle kjøper det argumentet. De hevder at folk flest skjønner at ikke alle innvandrere er kriminelle selv om media gir oss informasjon om etnisk opprinnelse. Det høres vel og bra ut, men som vi allerede har sett har forskning på risikoopplevelse vist at vi sjelden er så rasjonelle av oss. Hadde mine motdebattanter hatt rett, ville ingen av oss egentlig vært redde for å fly. Og vi ville sett på terror som en liten parantes i historien. Det gjør vi ikke, fordi vårt fryktsenter opererer på et mye mer primitivt nivå.
Kampen mot barneporno har de siste årene nådd nye høyder. Samfunnet aksepterer relativt ukritisk at myndighetene bruker særdeles tvilsomme argumenter og metoder i sin kamp mot dette ondet. De fleste av oss er enige i at misbruk av barn er fryktelig, fryktelig galt. Barn må og skal beskyttes mot voksnes egoistiske lyster, og mennesker som utnytter eller skader barn skal selvsagt straffes hardt for dette. Hardpornografi med barn i hovedrollene er et onde, men likevel er saken så mye, mye mer kompleks enn det folk flest synes å ha tenkt over.
Legg inn en kommentar