Politiet og tollere beslagla nylig en rekke «sexdukker» utformet som barn. Kripos gikk umiddelbart til aksjon mot en rekke adresser på grunnlag av at de mente dukkene bryter med straffelovens § 311 som omhandler «Fremstilling av seksuelle overgrep mot barn eller fremstilling som seksualiserer barn».
Dette er interessant, og jeg har skrevet og problematisert dette loverket i over ti år her i bloggen. Derfor skremmer deg meg å se at den utvikling jeg fryktet i 2006 nå ser ut til å ha blitt en realitet. For hva er egentlig konsekvensene av å straffe folk for handlinger som ikke er begått? Hvordan kan vi tillate forbud mot folks private tanker og følelser? Hva slags samfunn skaper vi når vi straffer folks fantasier og lyster?
Tankekriminalitet
Det kanskje største overgrepet mot individets frihet jeg har sett i moderne tid er at enkelte i senere tid er blitt dømt for å ha lest eller chattet om sex med barn med andre voksne:
Både Høgberg og politiadvokat Anne Merete Evenrud i Kripos sier at seksualiserende fremstillinger av barn ikke trenger å publiseres for å være straffbare.
Kampen mot barneporno har de siste årene nådd nye høyder. Samfunnet aksepterer relativt ukritisk at myndighetene bruker særdeles tvilsomme argumenter og metoder i sin kamp mot dette ondet. De fleste av oss er enige i at misbruk av barn er fryktelig, fryktelig galt. Barn må og skal beskyttes mot voksnes egoistiske lyster, og mennesker som utnytter eller skader barn skal selvsagt straffes hardt for dette. Hardpornografi med barn i hovedrollene er et onde, men likevel er saken så mye, mye mer kompleks enn det folk flest synes å ha tenkt over.
134 kommentarer