Det var i de dager da Sturla og jeg vandret i Oslos gater som «studenter». Et studieår praktisk talt blottet for studier, hvor jeg tilbrakte dagene med å sove, og nettene med å skrive dikt, lage musikk eller sitte på terminalstua og laste ned GIF-filer av en toppløs Cindy Crawford til disketter som jeg kunne ta med hjem til hybelen og kose meg med.
Det er visstnok vanlig at studenter er sosiale. Mange husker studenttilværelsen som den beste tiden i livet. Festing og moro. Helger, og ikke så rent få ukedager, på byen med øl, dansing og intim omgang med det motsatte, eller samme, kjønn.
Sturla og jeg gjorde så godt vi kunne. Og det var ikke noe særlig.
Vi pekte oss ut ett utested, anbefalt av en noe mer sosialt anlagt tidligere klassekamerat, som het Marilyn. Ikke klassekameraten altså, men utestedet. (Senere ble stedet til So What og nå må gudene vite hva stedet i Grensen 9 heter.) Der våget vi oss en og annen lørdagskveld for å sjekke utelivet. Vi gikk ned den lange trappen, snek oss inn i det diskoblinkende og -dunkende lys- og lydinfernoet, lot blikket gli over rommet, og fant et hjørne hvor vi var mest mulig usynlige. Der ble vi stående og henge mens vi fantaserte om hvordan livet hadde vært om vi turte å danse, turte å snakke med jenter eller turte å vedkjenne oss vår egen miserable eksistens.
8 kommentarer