Stikkord: svulst

Når uhelbredelige kreftsyke velger å gå til eksempelvis Dr Stanislaw Burzynski i Texas, USA, for å motta hans alternative behandling mot kreft, så forklarer de naturlig nok dette med ulike suksesshistorier knyttet til hans behandling. I det siste har mange håpefulle pekt til den unge britiske kvinnen Laura som via sitt Hope for Laura Fund samler inn penger til å kunne videreføre behandlingen hos Burzynski. De siste rapportene fra hennes nettside viser at hjernesvulsten har krympet med 56%. Det er selvsagt svært gledelig, og jeg krysse fingrene for at dette går bra for henne.

Skjermbilde 2012 01 25 kl 16 56 17

Laura ble diagnostisert med en aggressiv krefttype i hjernen i desember 2010. Det er ikke mulig å operere bort svulsten, men hun fikk strålebehandling og cellegift i våren 2011. Cellegiftkuren ble avbrutt tidlig grunnet en allergisk reaksjon, og siste strålebehandling var 1. juli 2011. Deretter reiste hun sammen med sin mann til Houston for å få behandling hos Burzynski. Nå, et halvt år etter, har altså svulsten blitt mindre. Det viser vel at Burzynskis behandling virker?

Det er dessverre ikke så enkelt. Strålebehandling gir nemlig ikke nødvendigvis synlige resultater med en gang. Strålingen dreper kreftceller, men det tar tid før disse døde cellen brytes ned og får svulsten til å reduseres. I tillegg fører strålingen ofte til en hevelse eller betennelse i vevet, noe som også gjør at det tar tid før en reduksjon blir synlig. Ofte kan det ta flere uker eller måneder fra strålebehandlingen avsluttes til man ser noen reduksjon i svulsten.

Og dette er nøkkelen til Burzynski sin suksess. Han har ikke lov til å tilby behandling til kreftsyke, men kan derimot ta kreftsyke som ikke kan få annen livreddende konvensjonell behandling inn i sine kliniske studier. (Noe de fascinerende nok må betale ham for, selv om det burde vært motsatt.) Så når kreftsyke som er i ferd med å dø har fått sin konvensjonelle kreftbehandling og legene ikke lenger kan gjøre noe mer, er de som regel raske til å oppsøke Burzynski fordi de har liten tid igjen. Det haster, forståelig nok. Og hva skjer så? Jo, Burzynski starter sin behandling, en behandling som han etter 30 år ennå ikke har klart å produsere noen data som tyder på at faktisk virker, og svulsten blir etter noen uker eller måneder mindre. Fantastisk! Behandlingen virker!

Les resten av denne bloggposten »

Alternativ medisin Skepsis Vitenskap

En av de store medisinske utfordringer i vår tid er å finne en kur for kreft. Vel, det er selvsagt en grov forenkling. Kreft er over hundre ulike sykdommer, så man vil neppe finne en kur som helbreder alle krefttyper, men hvert lille bidrag som øker sjansen for helbredelse av en eller flere krefttyper er en stor seier. Vi har kommet et stykke på vei allerede. Flere og flere overlever kreft, og enkelte krefttyper som tidligere var dødsdommer, for eksempel barneleukemi, er i dag en sykdom de fleste blir friske fra. Medisinsk forskning har kommet langt på dette området, men det er fortsatt milevis igjen å gå.

Dette er selvsagt en løgn, sier mange røster fra alternativsiden. Kuren for kreft er allerede funnet, men den undertrykkes av legemiddelindustrien. En av disse mange såkalte kreftkurene er Dr Stanislaw Burzynskis antineoplaston-behandling. Denne opprinnelig polske legen fant på 70-tallet ut at folk med kreft manglet et naturlig stoff som blant annet skilles ut i urinen. De som derimot aldri får kreft hadde mye av dette stoffet i blodet. Stoffet var en type peptider, lange kjeder av aminosyrer, som finnes i blodet, og urinen, hos mennesker. Han startet forsøk med å høste disse peptidene fra sitt eget blod og blodet til familiemedlemmer, så vel som å sanke urin fra offentlige toaletter. Han slet med å skaffe til veie nok råmateriale, men til slutt fant han ut hvordan han kunne fremstille disse peptidene syntetisk, og kalte dem antineoplastoner. Hans hypotese var at ved å tilføre kreftsyke pasienter dette stoffet, så ville kreften kunne bekjempes.

I de etterfølgende 20 år ble han dratt for retten flere ganger av blant annet US Food and Drug Administration (FDA) og National Cancer Institute (NCI) fordi de mente han markedsførte behandlingen ulovlig, solgte antineoplastoner ulovlig, og var ansvarlig for ulike tilfeller av bedrageri, men for det meste vant han sakene. Burzynski har alltid fått bred støtte fra pasienter som mener at hans behandling reddet livet deres, eller til noen i deres familie, der hvor konvensjonell kreftbehandling ikke kunne gjøre noe. Eller hvis den kunne gjøre noe så var behandlingen i seg selv farlig, for eksempel gjennom kraftige stråledoser eller cellegift som kunne gi varige mén like ille som kreften den skulle helbrede.

Les resten av denne bloggposten »

Alternativ medisin Media Skepsis Vitenskap

Alle de store nettavisene klasket i går kveld til med budskapet om at Verdens Helseorganisasjon, WHO, nå har konkludert med at mobilstråling kan gi kreft.

Dagbladet skriver:

Skjermbilde 2011 06 01 kl 02 09 22

VG:

Skjermbilde 2011 06 01 kl 02 10 28

NRK:

Skjermbilde 2011 06 01 kl 02 11 01

Aftenposten:

Skjermbilde 2011 06 01 kl 02 11 30

Nettavisen:

Skjermbilde 2011 06 01 kl 02 12 03

Så da er det vel slått fast da. Bruker man mobiltelefon, kan det føre til kreft i hjernen.

Nettavisen skriver videre:

– Hjernen blir kokt, sier lege.

Bruk av mobiltelefoner og annen trådløs kommunikasjon kan være kreftfremkallende, ifølge forskning fra Verdens helseorganisasjon (WHO), melder NTB.

Organisasjonen definerer nå helsefaren ved mobilbruk i samme kategori som bly, eksos og kloroform når det gjelder kreftfremkallende stoffer, skriver CNN.

Aftenposten skriver:

Etter å ha gjennomgått et titalls publiserte rapporter på området, har et internasjonal ekspertpanel i Verdens Helseorganisasjon konkludert med at mobiltelefonbruk kan være kreftfremkallende.

Konklusjonen ble lagt frem i Lyon i Frankrike tirsdag av WHOs eget kreftpanel, Det internasjonale byrået for kreftforskning (IARC), bestående av i alt 31 forskere fra 14 land.

I uttalelsen blir mobiltelefonbruk oppgradert til samme fareskala som bly, eksos og kloroform, ifølge CNN.

NRK skriver:

Kommunikasjon gjennom mobiltelefoner og andre trådløse apparater «er muligens kreftfremkallende for mennesker», opplyser kreftforskningsavdelingen hos Verdens helseorganisasjon ifølge nyhetsbyrået AFP.

Disse apparatenes radiofrekvens skaper elektromagnetiske felter som kan være kreftfremkallende og gi økt fare for hjernesvulst, en ondartet type hjernekreft, går det fram av uttalelsen fra Det internasjonale byrået for kreftforskning (IARC).

Fra VG:

Helseorganisasjonen lister nå bruk av mobiltelefon på en liste over stoffer og atferd som kan bety kreftfare. På den samme listen står allerede kloroform og eksos, melder CNN.

Det er stråling fra mobiltelefon som muligens kan fremkalle kreft, ifølge WHO.

Mulig, ikke sannsynlig, risiko

Som vanlig i formidling av denne type nyheter finner vi at saken nyanseres når man leser lenger ned i teksten. For WHO sin rapport sier ikke at mobiltelefoner kan føre til kreft. Den sier derimot at man ikke kan utelukke at mobilstråling kan være kreftfremkallende. En ganske liten forskjell i ord, men enorm i betydning.

Les resten av denne bloggposten »

Media Samfunn og verden Skepsis Vitenskap

I’ve been diagnosed with a brain tumour, the op is pretty risky & I’ll have around 6 months if I don’t have it done. I think it’s better to go out with a bang than a whimper & make the most of the time I have left instead of spending it in a hospital bed.

The big question is, where to go & what to see and do

This is post #666 for me, & I always intended for it to be my last one. Seems fairly appropriate that it could have been my last post whether I wanted it to be or not.

It’s been fun.

Slik lyder et innlegg på den litt rare og lugubre nettsiden Sensible Erection som jeg har fulgt i flere år. Svarene fra andre lesere er interessante. Et av de første lyder slik:

My father just 3 years ago was diagnosed with a brain tumor and he went the surgery route and it was ultimately a mistake. My last few moments with him were raddled, confused and seizure ridden.

As for where and what to do:
Southeast asia. The last place on earth that there is still magic.

Eller den motsatte innstilling:

Get the operation. There is only life, and nothing else. Unless you’re a sad sack who really feels like your consciousness is not worth preserving as long as possible, GET THE FUCKING OPERATION.

Når det gjelder å få mest mulig ut av de siste månedene av livet, så har vi folk som tenker stort:

But if I were you and playing for keeps…

Borrow lots of money.
Run away with it to south east Asia.
Hump/Marry a ridiculously hot/young person/peoples.
Write a list of things you want to do but never did…
(sky diving/bungie jumping/Sex/drugs/fights.
Try to smuggle ridiculous amounts of drugs into the US and give the proceeds to people you love. (pay off that loan also!)

If you get caught, maybe you’ll get free healthcare in a white collar prison?
I’d say prison- with a grip of stories, if a good list finisher if you do happen to get caught.

Les resten av denne bloggposten »

IT/Internett Personlig

For et år siden skrev jeg om portugiseren Jose Mestre som har et gigantisk hemangiom (fødselsmerke) på flere kilo i ansiktet. Ettersom han er Jehovas Vitne nektet han å motta blodoverføring, og det var derfor vanskelig å få operert ham uten å risikere at han ville dø av blodtapet. Hans livskvalitet var sterkt forringet av den store «svulsten», men hans religiøse tro gikk foran alt.

I kveld ble jeg tipset av Leisha om en dokumentar på TV2 Zebra om Jose. Dokumentaren var fra en serie kalt The Shocking Truth fra Discovery Channel, og du kan se et klipp fra episoden om The Man With No FaceYouTube.

Episoden slutter i det Jose endelig sier ja til å la seg operere i London, men da bare i en serie av små operasjoner som ikke vil kreve blodoverføring. Disse operasjonene kan fjerne deler av svulsten, men ikke rekonstruere ansiktet hans. Alternativet ville vært en 12 timers operasjon som kunne fjernet det meste av svulsten og rekonstruert hans munn og nese, men det ville kreve blodoverføring, så han nektet et slikt inngrep.

I dokumentaren får man et innblikk i Jose sitt triste liv som sosialt utstøtt og sterkt handicappet på grunn av hemangiomet. Men hvor mye sympati kan man ha for en mann som kan opereres men nekter på grunn av overtro? Det er et vanskelig spørsmål. I min opprinnelige bloggpost om Jose skrev jeg at det først og fremst var hans foreldre (nå vet jeg at det var hans mor som indoktrinerte ham med disse vrangforestillingene om å ikke kunne tillate blodoverføring) som var de skyldige. Det er et overgrep mot barn å tvinge slike tanker inn i hodet på dem, tanker som i dette tilfellet har ødelagt mannens liv.

På den annen side er neppe hans mor heller skyldig, fordi hun ble indoktrinert av sine foreldre, og slik fortsetter vi bakover i historien.

Les resten av denne bloggposten »

Media Personlig Religion/overtro Skepsis