Stikkord: <span>sykehus</span>

BVLCSykCYAAtydo jpg largeJeg ble kjent med Wasim Zahid via Twitter for noen år tilbake. Det er nok der de fleste av oss kjenner ham fra, og han er blitt #twitterlegen i landet.

Jeg oppdaget fort at Wasim hadde alle de kvaliteter jeg liker i et menneske. Han var klok. Ikke bare intelligent, men klok. Klok nok til å kjenne sine begrensninger, til å være ydmyk, men samtidig ha en enorm teoretisk kompetanse innen sitt primære fag, medisinen.

Wasim var også empatisk. Real. Grei. Morsom. Selvironisk. Ikke minst så var han hardcore-skeptiker. Det er nok ikke feil å si at jeg fikk en liten mancrush på ham etter kort tid, og han har inspirert meg både som skeptiker og medmenneske.

Det siste året har jeg vært så heldig å få møte Wasim i egen person flere ganger. Og inntrykket av ham ble ikke noe dårligere av det. Tvert imot fikk jeg da se sider av ham som gjorde ham enda mer interessant, og i dag tør jeg kalle ham en god venn.

Alt dette gjør meg kanskje noe inhabil i vurderingen av hans bok, «På liv og død – En leges bekjennelser», som jeg leste for få dager siden. Men jeg skal være ærlig og si at jeg ikke hadde de aller høyeste forventninger. Ikke fordi jeg betvilte Wasims evne til å skrive. Jeg vet han er en dyktig skribent. Men mer fordi jeg så for meg en rekke historier som sikkert var spennende, men som kanskje ikke ville gripe meg på noe dypere plan. Kanskje jeg trodde jeg var blitt litt herdet fordi jeg har lest så mange slike pasienthistorier før. Kanskje jeg følte jeg har mistet litt av gnisten for slik litteratur ettersom jeg nesten utelukkende har lest faglitteratur og populærvitenskap de siste 15 år.

Jeg vet ikke. Men en ting er helt sikkert: Jeg tok feil.

Allerede fra første historie var jeg grepet. Boken starter med en dramatisk akuttsituasjon som føles som om man leser en spenningsroman, men som samtidig vekker så mye følelser at man tror det er et kjærlighetsdrama. Man får umiddelbart et innblikk i analytikeren, medmennesket og fagpersonen Wasim Zahid gjennom en kort og gripende historie fra akuttmottaket.

Les resten av denne bloggposten »

Diverse Samfunn og verden Skepsis Vitenskap

Den britiske 13-åringen Hannah Jones har valgt å dø. Hun nekter en hjertetransplantasjon og vil derfor mest sannsynlig dø innen et halvt år. Både foreldre og sykehus har akseptert avgjørelsen, på tross av hennes unge alder.

Kan en 13 år gammel jente ta en slik viktig avgjørelse? Ja, hevder fagfolk.

Lederen for den etiske komiteen i den britiske legeforeningen, Tony Calland, sier at et barn på Hannahs alder er i stand til å ta en slik avgjørelse basert på all tilgjengelig informasjon. Han viser også til en avgjørelse fra det engelske overhuset som sier at et barn som forstår både fakta og konsekvenser skal være å anse som juridisk kompetent.

En jente på 13 kan altså anses som juridisk kompetent til å bestemme om hun skal leve eller dø. Men hun kan ikke bestemme om hun skal ha sex med en gutt på 18. Myndighetene i nesten hele den vestlige verden er enige om at et barn på 13 år ikke har noen forutsetninger, uansett hvilken informasjon de besitter og hvilken modenhet de utviser, til å ta en slik avgjørelse.

Når det gjelder liv og død kan man altså vurdere saken fra barn til barn. Når det derimot gjelder deres rett til å ha sex med en voksen, så er de fratatt all myndighet. Barnet kan altså velge å dø, men ikke velge å ha sex.

Sier ikke det litt om vårt anstrengte forhold til seksualitet selv i 2008?

Arkiv Media Politikk Samfunn og verden Seksualitet