Kjetil Rolness fikk nylig mange delinger og likes for sin kronikk i Dagbladet: «Godhet for de få». Her gjentar han det samme mantra som vi har hørt i månedsvis fra blant annet Frp om å «hjelpe dem der de er». Dessverre er denne strategien minst like korttenkt som strategien til de han kritiserer.
Et sentralt poeng i kronikken er at UNCHR bruker rundt 293 millioner svenske kroner på sine 2,5 millioner flyktninger i Pakistan. Dette tilsvarer kostnadene ved 300 asylbarn (enslig mindreårig asylsøker) i Sverige, hevder Rolness.
Det er ikke så langt unna sannheten, selv om de nøyaktige kostnadene varierer litt avhengig av kilde. Sveriges justisdepartement sier at det koster 800 000 i året for ett asylbarn. Da vil 300 asylbarn koste 240 millioner.
Tar man utgangspunkt i Rolness sitt poeng om at private aktører får inntil 2000 kroner per asylbarn de huser, vil det gi en årlig pris på 219 millioner for 300 barn.
Uansett er kjernen i hans poeng korrekt i rent økonomisk perspektiv. Det koster omtrent like mye å ta vare på 300 asylbarn i Sverige som det UNCHR mottar til 2,5 millioner flyktninger i Pakistan.
Argumentet til Rolness er derfor at kronene vi bruker på asylbarn i Norge og Sverige ville hatt vesentlig større effekt brukt «for å hjelpe dem der de er», for å bruke Frp-retorikk.
Sykler og luksusbiler
For å understreke sitt poeng, siterer Rolness APs Sylo Taraku som har sagt:
Det er bedre å kjøpe sykler til mange, enn Rolls-Royce til få.
De som her kalles for en Rolls Royce, er å gi disse barna de samme grunnleggende goder som alle barn skal ha rett til: Trygghet. Tak over hodet. Mat. Skole. Det er kort sagt de rettigheter som er nedfelt i FNs Barnekonvensjon.
Og her er det egentlige problemet som ser ut til å glemmes hos de som argumenterer slik Rolness og Frp gjør: Det å sette kostnadene ved å ta imot flyktninger opp mot å hjelpe dem der de er, er at man ender opp med å sammenligne helt ulike størrelser.
195 kommentarer