Oslo Lufthavn Gardermoen. Gate 26. Søndag, 10. februar 2013 kl 16:56.
Jeg sitter fremoverbøyd og ser på min iPhone 5. Oppslukt av en Twitterdialog. Eller kanskje det var noe på Facebook. Eller hadde jeg fått en melding fra en potensiell date på Sukker?
Jeg husker ikke. Men jeg satt fremoverbøyd. I synsfeltet var kun en fire tommers skjerm. Det var egentlig mer der, men hjernen konsentrerte seg om skjermen. Det var også litt gulv, husker jeg. Og noen føtter fra folkene som satt på stolene vendt mot meg. En bag, en koffert.
Rett foran meg manglet det føtter. Flyet til Kristiansand var ferdig boardet og det var mange tomme seter ved gaten nå. Jeg satt der for å vente til flyet var i luften. Flyet med min datter. Min seks år gamle datter som var på sin fjerde flytur alene.
Mens jeg fingret en tweet, eller en statusmelding, eller en potensielt fremtidig date, vandret to føtter inn i synsfeltet mitt. Jeg kikket ikke opp. Mobilen var min verden der og da. Slik den så ofte er.
Et lite minutt gikk, og plutselig ramlet noe inn i sidesynet mitt. Noe lilla. På gulvet. Det trillet litt bortover og slo seg til ro på en arrogant og litt småprovoserende måte. Jeg lot blikket dras fort til side for å fokusere på forstyrrelsen, og så at det var en smokk. En lilla smokk.
En lilla smokk? Så rart.
Vedkommende som mistet den plukker den vel straks opp, tenkte jeg. Det gikk et par sekunder. Ingen bevegelse. Ingen hånd som strakte seg frem for å gripe den lilla provokasjonen. Jeg kikket på smokken igjen. Inni hodet mitt hadde hjernen begynt å analysere situasjonen. Hvorfor plukket ikke noen opp smokken? Burde jeg ta den opp? Men er ikke det teit når den ligger nærmere motstående stol enn min? Hvis jeg begynner å strekke meg etter den nå vil det garantert kræsje med eieren som selv skal plukke den opp. Beste å vente to sekunder til.
Men ingen plukket opp smokken. Jeg får gjøre det.
2 kommentarer