Stikkord: tanker

Miss denti lilla str 2Oslo Lufthavn Gardermoen. Gate 26. Søndag, 10. februar 2013 kl 16:56.

Jeg sitter fremoverbøyd og ser på min iPhone 5. Oppslukt av en Twitterdialog. Eller kanskje det var noe på Facebook. Eller hadde jeg fått en melding fra en potensiell date på Sukker?

Jeg husker ikke. Men jeg satt fremoverbøyd. I synsfeltet var kun en fire tommers skjerm. Det var egentlig mer der, men hjernen konsentrerte seg om skjermen. Det var også litt gulv, husker jeg. Og noen føtter fra folkene som satt på stolene vendt mot meg. En bag, en koffert.

Rett foran meg manglet det føtter. Flyet til Kristiansand var ferdig boardet og det var mange tomme seter ved gaten nå. Jeg satt der for å vente til flyet var i luften. Flyet med min datter. Min seks år gamle datter som var på sin fjerde flytur alene.

Mens jeg fingret en tweet, eller en statusmelding, eller en potensielt fremtidig date, vandret to føtter inn i synsfeltet mitt. Jeg kikket ikke opp. Mobilen var min verden der og da. Slik den så ofte er.

Et lite minutt gikk, og plutselig ramlet noe inn i sidesynet mitt. Noe lilla. På gulvet. Det trillet litt bortover og slo seg til ro på en arrogant og litt småprovoserende måte. Jeg lot blikket dras fort til side for å fokusere på forstyrrelsen, og så at det var en smokk. En lilla smokk.

En lilla smokk? Så rart.

Vedkommende som mistet den plukker den vel straks opp, tenkte jeg. Det gikk et par sekunder. Ingen bevegelse. Ingen hånd som strakte seg frem for å gripe den lilla provokasjonen. Jeg kikket på smokken igjen. Inni hodet mitt hadde hjernen begynt å analysere situasjonen. Hvorfor plukket ikke noen opp smokken? Burde jeg ta den opp? Men er ikke det teit når den ligger nærmere motstående stol enn min? Hvis jeg begynner å strekke meg etter den nå vil det garantert kræsje med eieren som selv skal plukke den opp. Beste å vente to sekunder til.

Men ingen plukket opp smokken. Jeg får gjøre det.

Les resten av denne bloggposten »

Humor Personlig

(En liten spontan «rant» skrablet ned i full fart mens jeg hadde disse tankene i hodet. Ta det for hva det er.)


Jeg har alltid ansett meg selv som et godt menneske. Det gjør nok de aller fleste av oss. Vi ser på oss selv om gode mennesker. Vi ser på oss selv som over gjennomsnittet mer opptatt av rettferdighet enn vår neste. Over gjennomsnittet mer godhjertet enn vår neste. Over gjennomsnittet mer empatisk enn vår neste.

Det er derfor horoskoper og spådommer av typen «du er normalt en sindig person, men når du opplever at noen blir urettferdig behandlet reagerer du kraftig» resonnerer hos de fleste av oss. Fordi det er sånn vi ser på oss selv. Som forkjempere for rettferdighet. Vi er alle på det gode laget i kampen mot det onde. Uansett hvilket lag vi er på.

Dette så vi veldig tydelig i den såkalte «sjokogate» tidligere i år. Folk så den lille mann bli forsøkt sparket av den store kjempen, og det tåler vi ikke. Folk reagerte ved å retweete og dele min bloggpost hvor saken ble avslørt. Og som folk retweetet og delte! Dette er den moderne versjon av fakkeltog og protestaksjoner. Vi trykker retweet og deler på Facebook. Det er vårt bidrag til rettferdigheten.

Og det er vel og bra. Engasjement er bra. Men det gjør oss ikke til gode mennesker. Det å tenke godt, og ville godt, gjør oss ikke gode.

Det slo meg plutselig i dag at avstanden mellom likegyldighet og de gode hensikter er uendelig mye kortere enn avstanden fra de gode hensikter til de gode gjerninger. Ja, avstanden fra ren ondskap til de gode hensikter er faktisk kortere enn fra de gode hensikter til de gode gjerninger.

Det er ikke nok å ville vel. Man må gjøre vel.

Dette har slått meg ekstra kraftig det siste året. Et år som for min egen del har vært svært turbulent i de sosiale medier.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig Religion/overtro Samfunn og verden

Er det mulig å tenke seg fri fra sykdom, spurte NRKs populærvitenskapelige program Schrödingers Katt for noen dager siden. Du kan se programmet i sin helhet her.

Programmet så ut til å vekke interesse hos mange, og flere personer har spurt meg om jeg så programmet. En medtvitrer skrev følgende:

Skjermbilde 2011 05 09 kl 20 19 02

Jeg svarte og fikk til svar:

Skjermbilde 2011 05 09 kl 20 19 09

Jeg ble nysgjerrig på disse «oppsiktsvekkende resultatene» og fikk derfor endelig somlet meg til å se programmet (på nett). Inntrykket jeg hadde av reaksjonene til folk som hadde sett det før, og som ville jeg skulle se det, var at her var endelig masse dokumentasjon på at det finnes noe mer enn bare «biologi» og «medisiner» når det gjelder å helbrede kroppen. Her var endelig en slags legitimering av at alt vi skeptikere ser på som «tull», fra healing til bønn, kanskje kunne være effektivt mot sykdommer. Og nå hadde til og med vitenskapen bevist det også!

Vel, her er min analyse av de «oppsiktsvekkende resultatene» og «helseffektene ved tankekraft».

Kan tankene påvirke vårt DNA?

Det hele starter med professor i medisin ved Harvard University, Herbert Benson. Han grunnla «Mind/Body-instituttet» og mener at 60 til 90 prosent av alle legebesøk i den vestlige verden skyldes lidelser forårsaket av stress, såkalte uspesifikke lidelser. Av denne grunn har han forsket mye på stress, og i 2008 publiserte hans forskerteam en studie hvor de hadde undersøkt hvordan ulike former for meditasjon, yoga og avslappingsøvelser påvirket genene. Studien viste at en gruppe på 19 personer som hadde meditert jevnlig over lengre tid hadde 2209 gener som var annerledes enn hos en gruppe på 19 personer som fungerte som kontrollgruppe og altså ikke hadde meditert. En annen gruppe på 19 personer utførte meditasjonsøvelser i bare 8 uker, og selv hos dem fant de endringer i 1561 gener, hvorav 433 av genene overlappet med langtidsgruppen.

(Jeg tviler ikke på resultatet av studien da den ser ut til å være godt mottatt, men man skal likevel merke seg at dette er en ikke-replikert studie som er relativt liten, og forskerne påpeker selv, som seg hør og bør, at den bør gjentas med større grupper.)

Les resten av denne bloggposten »

Alternativ medisin Media Samfunn og verden Skepsis Vitenskap

I’ve been diagnosed with a brain tumour, the op is pretty risky & I’ll have around 6 months if I don’t have it done. I think it’s better to go out with a bang than a whimper & make the most of the time I have left instead of spending it in a hospital bed.

The big question is, where to go & what to see and do

This is post #666 for me, & I always intended for it to be my last one. Seems fairly appropriate that it could have been my last post whether I wanted it to be or not.

It’s been fun.

Slik lyder et innlegg på den litt rare og lugubre nettsiden Sensible Erection som jeg har fulgt i flere år. Svarene fra andre lesere er interessante. Et av de første lyder slik:

My father just 3 years ago was diagnosed with a brain tumor and he went the surgery route and it was ultimately a mistake. My last few moments with him were raddled, confused and seizure ridden.

As for where and what to do:
Southeast asia. The last place on earth that there is still magic.

Eller den motsatte innstilling:

Get the operation. There is only life, and nothing else. Unless you’re a sad sack who really feels like your consciousness is not worth preserving as long as possible, GET THE FUCKING OPERATION.

Når det gjelder å få mest mulig ut av de siste månedene av livet, så har vi folk som tenker stort:

But if I were you and playing for keeps…

Borrow lots of money.
Run away with it to south east Asia.
Hump/Marry a ridiculously hot/young person/peoples.
Write a list of things you want to do but never did…
(sky diving/bungie jumping/Sex/drugs/fights.
Try to smuggle ridiculous amounts of drugs into the US and give the proceeds to people you love. (pay off that loan also!)

If you get caught, maybe you’ll get free healthcare in a white collar prison?
I’d say prison- with a grip of stories, if a good list finisher if you do happen to get caught.

Les resten av denne bloggposten »

IT/Internett Personlig

I blant leser man en setning som fanger og beskriver en tanke og en følelse som man selv ikke har klart å finne ordene til. Dette var en slik setning for meg:

He’d had friends who’d made good second marriages, and they always talked about the relief they’d felt when they realized that the first had gone wrong because of the dynamic, rather than any inherent failing in them.

Fra «Juliet, Naked» av Nick Hornby.

Personlig

For et års tid siden skrev jeg en bloggpost om «Problemet med positiv tenkning«, og jeg har ikke blitt mindre skeptisk til denne holdningen siden den gang. Jeg vil si man kan dele denne filosofien i to hovedretninger:

1) De som mener at om man smiler til verden så smiler verden tilbake, dvs at en positiv innstilling gjør folk rundt deg mer positivt innstilt til deg og at det igjen vil ha en positiv innvikning på din hverdag. Dette kan praktiseres i ulike grader, fra en sunn positiv livsanskuelse og oppførsel, til en mer ekstrem holdning hvor man ender opp med å ikke tørre å møte problemer fordi disse assosieres med negative tanker, noe man vil unngå for enhver pris.

2) De som mener at man kan forme universet med tankene.

Punkt 2 er den retning som bl.a. boka The Secret forkynner. Jeg skal ikke gå videre inn på absurditeten av denne tro, men heller bare gi en liten anekdote relatert til punkt 1. En anekdote som synliggjør kjernen i problemet med Positiv Tenkning-bevegelsen.

Kort tid før jeg skrev bloggposten om positiv tenkning i fjor, og ikke helt uten sammenheng, hadde jeg tilbrakt en helg sammen med en jente som var stor tilhenger av The Secret. Hun hadde virkelig gjort dette til sin livsfilosofi; reiste på The Secret-kurs i USA og hadde en personlig amerikansk The Secret-coach. Hun la opp hele sitt liv etter denne tankegangen. Et eksempel var at hun hadde Post-It-lapper hvor hun hadde skrevet målsetninger og positive meldinger til seg selv. Disse var klistret opp over hele leiligheten hennes. Ettersom en av hennes store drømmer var å bli gift med en fantastisk mann, hadde hun også klippet ut brudebilder som hang på veggene. Dette var måten å nå sine mål. Alltid ha drømmene i fokus, så ville universet tilpasse seg og gi henne det hun ville ha.

Les resten av denne bloggposten »

Humor Kunst Media Politikk Samfunn og verden Skepsis

Jeg er sterk i troen. Sterk i troen på mennesket, men svak i troen på meg selv.

Det finnes så mange gode mennesker. Så mange gode handlinger. Så mye kjærlighet der ute. Så mange mennesker som er så uendelig mye bedre enn meg selv.

Det kan jeg leve med.

Men jeg får en følelse av at religiøse mennesker ikke kan det. De må i sin utilstrekkelighet projisere enhver god tanke, handling eller hendelse til noe større enn dem selv, fordi de ikke klarer å akseptere at de ikke selv alltid strekker til.

Jeg blir selv rørt til tårer av å se eller oppleve en god menneskelig handling. Noen som gir noe til andre. Noen som ofrer seg selv for andre. Og jeg elsker mennesker for denne evnen til å være gode mot hverandre. Jeg vil ikke ta æren bort fra individet og tilegne det en upersonlig, abstrakt og usynlig entitet bare fordi jeg ikke selv er stor nok til å omfavne andres storhet.

Det at jeg selv ikke strekker til, betyr ikke at andre ikke kan være så mye større enn meg. Det aksepterer jeg. Derfor trenger jeg ingen gud å stifte andre menneskers godhet fast til.

Mennesket i seg selv er godt nok for meg.

Personlig Religion/overtro

De fleste menn har vel opplevd dette med en god veninne eller kjæreste når de sitter på et spisested:

Mannen: Jeg går og kjøper noe å spise. Skal du ha noe?

Kvinnen: Nei takk.

Mannen: Er du sikker?

Kvinnen: Ja, jeg skal ikke ha noe.

Mannen: Sikker på du ikke er sulten? Det er lenge siden vi spiste.

Kvinnen: Ja, jeg er mett. Har ikke lyst på noe.

Og hva skjer når man kommer tilbake til bordet med en tallerken med godsaker? Jo, dama blir sittende å småspise fra din tallerkenen hele fuckings tiden.

Dæven det er irriterende.

Diverse Humor Personlig

Som relativt nysingel slenger jeg innom en såkalt «datingside» på nettet i tide og utide. Her kan man sitte i timesvis å klikke på profiler og lese om jenter i alle aldre og fasonger. Etter å ha kikket på hundrevis av profiler oppdager jeg til min store sorg at den største fritidsinteressen norske jenter har er…

trening.

Jeg mener det. Dette er hva et flertall av jentene trekker frem som sin viktigste interesse i livet. Det som definerer dem som person. Det som gjør at en potensiell partner skal fatte interesse. Ikke at de leser spennende bøker, ser bra film, hekler, strikker, maler, skriver, driver med hagearbeid, mekker på bil, driver jordbruk, er engasjert i en ideell organisasjon eller spiller klassisk piano. Nei, de driver med spinning. De trener styrke eller jogger 2t hver dag. Det er dette de har å tilby. De er veltrente. Jippi.

Blæh. Jeg kan vanskelig tenke meg noe mer intetsigende. Ja, trening er viktig og positivt for helsa sin skyld, men når det blir hovedinteressen i livet, hverdagens viktigste ingrediens, et mål i seg selv, så synes jeg jenta plutselig reduseres til et tomt skall. Oppblåsbare Barbara har mer å tilby.

Heldigvis finnes det de som er mer oppegående. En jente har skrevet følgende fantastiske profiltekst (min utheving):

Her tenker folk om hvem de være intime med, bli aller best kjent med, avle barn med, føre samfunnet videre med, gjøre seg selv lykkelige med, gjøre lykkelige – den slags spørsmål og problematikk som fører et samfunn videre.

Jeg lurer på om mange tanker kanskje visner under slike møter? Hvor begrenser én valgene i det hundretallet av folk som potesiellt «matcher»? I form av ren nysgjerrighet? Det må jo ligge langt over antallet mennesker én møter i løpet av en vanlig uke? Bildene er riktignok en begrensning i seg selv. Men hva betyr de? Det meste, tror jeg. Sannheten er at folk flest heller vil dø enn å tenke. I virkeligheten er det da også det de gjør. Folk snører livene sine fast i rutiner og tvangshandlinger. Noe av grunnen til at idrett er grenseløst populært blant nordmenn, består formodentlig i at det er uforenlig med tankearbeid, hva enten man er utøver eller publikummer: Livet er så kort at de fleste bare rekker å gjøre det unødvendige. Personlig har jeg store deler av livet trodd at det går ann å smugle tanker inn i mennesker ved hjelp av humor. Er det en illusjon?

Les resten av denne bloggposten »

IT/Internett Personlig

Tror du på en gud? Hvis du gjør det, uansett hviken gud det måtte være, hva ville konsekvensen for din tro bli om denne guden en dag snakket til deg og sa at han ikke eksisterte?

Personlig Religion/overtro Skepsis

Desktop_Overhead_Projector.jpgDet er rart å tenke på at det svarte i en overhead-projeksjon egentlig er nøyaktig like hvitt som veggen/lerretet var før du skrudde på overheaden…

Diverse Personlig

Preview_D.jpg0a2f15d8-dbb1-4bc8-b208-b5e69b902e45Large.jpgHvorfor går gelenderet på rulletrapper alltid ørlite grann fortere enn trappen selv slik at man hele tiden må reposisjonere seg litt bakover hvis man lener seg til gelenderet?

Er det bevisst for å hindre folk i å lene seg til gelenderet over lang tid? Er det en konstruksjonsfeil? Matematisk glipp? Tilfeldigheter? Eller gjøres det av rulletrapp-produsenten bare for å være ufordragelig?

Anyone?

Diverse Humor Personlig