Stikkord: <span>Tanzania</span>

77443 10151211734715861 2075002293 o

Det er så mye prat om nasjonalfølelse i disse dager. «Nasjonalfølelse.» Jeg smaker på ordet, men merker at det minner mer om en Paracet som smelter på tungen enn et nyplukket jordbær. Og jeg er usikker på om jeg har det. Nasjonalfølelse altså, ikke jordbær. Jordbær kan jeg kjøpe i butikken. Nasjonalfølelse vet jeg egentlig ikke hvor jeg kjøper. Hvordan jeg anskaffer. Jeg forstår ikke konseptet. Jeg tror ikke jeg helt kjenner følelsen.

Er jeg glad i landet mitt? Ja, om man med «landet mitt» mener det landet jeg bor i nå, Norge, så er jeg jo det. Det er et flott land, og vi har mye å være stolte av. Men Kenya er også landet mitt. Jeg er stolt av Kenya hvor jeg bodde og gikk på skole i fjerde og femte klasse. Og jeg er glad i Tanzania, landet jeg ble født i og bodde mine første to leveår på denne kloden. En del av mitt hjerte hører Øst-Afrika til. Kanskje det vakreste sted på jord, med de vakreste menneskene som har gitt meg de vakreste minner.

Likevel, jeg heier på Norge i landskamper, og jeg synes det er stas om Norge vinner Melodi Grand Prix. Det er kult når New York Times skriver fint om Norge, eller en europeisk statsleder roser oss for våre politiske veivalg. Betyr det at jeg har nasjonalfølelse? Er nasjonalfølelse bare det at man foretrekker at det landet man tilfeldigvis bor i utmerker seg på ulike måter?

Kanskje det. Det er i så fall ikke noen egenskap verdt å pryde seg med. Eller opphøye. Det bare er.

Nasjonalfølelse er kanskje litt som musikksmak. Jeg har et spesielt forhold til hardrock-bandet Def Leppard fordi jeg begynte å høre på dem i ung alder. Anbefalt av en venn. Det er egentlig en tilfeldighet. Jeg kunne kanskje like gjerne følt noe spesielt for KISS eller AC/DC, men det gjør jeg ikke.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig Samfunn og verden

Minaki2Min far Steinar er fra Sirdal og min mor Kate er fra London, og de møttes i en landsby ute i bushen i Zambia i 1969. Der ble de gift, fikk min bror Robert i 1971, hadde et pauseår i Norge, og dro så til Tanzania hvor jeg ble født i 1974. Pappa har skrevet en bok om oppholdet i Zambia (1969-73), en bok om oppholdet i Tanzania (1974-76), og nå nylig en liten bok om årene vi bodde i Kenya (1984-86).

For moro skyld fikk jeg lyst å dele et kapittel fra bok nr 2, hvor han skriver om min noe spesielle fødsel i Dar es Salaam. Kanskje det forklarer hvorfor jeg ble litt rar ;-)

(Den omtalte Kerstin var en svensk kvinne som også bodde i Kisarawe, Tanzania, og som senere ble min gudmor. Min yngre bror Peter ble født i Flekkefjord i 1976.)

Gunnar kommer til verden.

Da Robert ble født i Zambia, hadde vi ikke noe valg når det gjaldt sykehus. Her, i Dar es Salaam, hadde vi flere sykehus vi kunne velge mellom når vårt neste barn skulle bli født. De som var aktuelle for oss var Muhumbili General Hospital og Ocean Road Hospital. Muhumbili var det største, med ca 800 senger og sikkert det best utstyrte. Men det var mange åpenlyse problemer med sykehuset, mellom annet mangelen på hygiene. Dessuten tillot de ikke faren å være tilstede under fødselen. Kate, som ikke hadde altfor gode minner fra forrige fødsel, der jeg måtte vente utenfor døren til fødestuen, insisterte på at hun ikke ville føde uten meg ved siden av sengen. Så da var valget lett, det måtte bli Ocean Road.

Dette var et sykehus som opprinnelig ble bygget av tyskerne på Zanzibar i 1877, men noen år senere flyttet til Dar es Salaam. Nå ble det drevet av staten, med den følge at sykehuset hadde meget dårlig økonomi, noe vi siden fikk merke. Ingen som må legges inn på sykehus i Afrika gjør dette i full tillit til god behandling. Mest, kanskje, på grunn av faren for infeksjoner, men også fordi en vet at dersom det skulle bli komplikasjoner så mangler legene som oftest det meste av moderne livreddende utstyr.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig

Mats Uldal og TFT Norwy fortsetter sin kyniske kampanje med desinformasjon, løgner og unnvikenhet. I kveld har jeg kikket litt på de offisielle nettsidene til Uldal og TFT Norway, og her er en del å pirke i. Det starter ganske uskyldig, men etterhvert vil du forstå hvor kynisk og motbydelig TFT-bevegelsen faktisk er.

Først registrerer jeg en artikkel som er lagt ut for få dager siden. Her skriver de:

Mats J Uldal var invitert som en av hovedtalerne ved den nasjonale smertekonferansen i 2008!

Mats J Uldal var invitert som taler ved den nasjonale smertekonferansen på Rikshospitalet, 10.jan-2008. Dette var et resultat av de meget sterke resultatene man har hatt ved smerteklinikken ved TromsøUniversitetssykehus.

Men som jeg har dokumentert tidligere er dette en sterk overdrivelse. Rikshospitalet har ingenting med konferansen å gjøre, annet enn at de leide ut et auditorium til konferansen. På hjemmesidene til konferansens arrangør, Norsk Smerteforening, ligger det ute en del presentasjoner, men Uldals presentasjon mangler. En kikk i programmet for konferansen viser også at Uldals foredrag om TFT er en av de parallelle sesjonene på konferansen, og ikke et av hovedtemaene. Likevel skryter Uldal på seg at han var invitert som en av hovedtalerne…?

Jeg har for øvrig mailet styret i Norsk Smerteforening to ganger for å spørre om en statusrapport fra Uldals foredrag, men uten å motta svar. Ikke en eneste person i styret vil altså svare meg på dette uksyldige spørsmålet. Hvorfor er dette så hemmelig?

I følge Uldals egne nettsider var hans foredrag en stor suksess:

Foredraget ble tatt vel imot av et 50 talls interesserte spesialister innen smertebehandling og det førte til at 3 sykehus nå har sagt seg interessert i vitenskapelige studier med TFT og behandling av kroniske smerter.

Det er vel i utgangspunktet positivt at sykehusene vil delta i vitenskapelige studier, men det undrer meg at de tar Uldals anekdotiske «bevis» for god fisk? Burde ikke sykehusene studere litt mer bakgrunnsmateriale før de bruker mye penger på dette? Er de klar over TFT sitt lurvete rykte og totale mangel på vitenskapelig holdbar dokumentasjon, på tross av at flere studier har vært publisert (uten peer-reviewing) og blitt totalt gruset av andre fagpersoner? Men hva skal man med vitenskapelig dokumentasjon når man kan slå i bordet med dette:

Tankefelt Terapi (TFT) er en revolusjonerende Metoden er fra USA og er vist på NRK TV, TV2 samt i en rekke artikler i bl.a. Hjemmet, Mental Helse og aviser over hele landet.

La oss se bort fra at setningen er grammatisk på trynet og heller fokusere på de imponerende referansene TFT-metoden kan vise til: Hjemmet, NRK, TV2 og mange norske aviser! Wow! Bedre dokumentasjon på at TFT har noe å komme med finnes vel ikke. Uldal nevner ikke en eneste vitenskapelig studie som viser effekt, for hva skal man vel med det når man har blitt omtalt i det tunge vitenskapelige magasinet Hjemmet?

Les resten av denne bloggposten »

Alternativ medisin Personlig Samfunn og verden Skepsis Vitenskap