Det er i dag tre år siden jeg satt i en blokk på Grünerløkka og hørte et smell som fikk hele bygningen til å svaie. Tre år siden det som nok er det mest intense døgnet i mitt liv, hvor jeg ikke fikk gjort annet enn å følge med på Twitter, Facebook og TV imens sirenene i Jens Bjelkes gate ulte kontinuerlig som en flerstemt klagesang over den ulykke som hadde rammet landet. Tre år siden jeg tvitret det som i ettertid skulle bli kjent som den første omtale av terroraksjonen i offentligheten, skrevet bare 23 sekunder etter at bomben smalt:
Da jeg våknet neste morgen og oppdaget de høye dødstallene fra Utøya ble jeg sint. Så sint at jeg skrev denne bloggposten: Jeg er sint!
Her er et noen små utdrag:
Jeg blir så uendelig trist. Men jeg blir også veldig sint.
Jeg blir sint på såkalte «synske» som later som om dere kan se inn i fremtiden, men som ikke en eneste gang er i stand til å se noe dere kan rapportere før det faktisk skjer. […]
Jeg blir sint på alle som umiddelbart etter bomben i sentrum la skylden på muslimer og innvandring. […]
346 kommentarer