Stikkord: <span>tonstad</span>

Tumblr muhxnuyzDM1rcj0uqo2 500Da Humanist Forlag holdt lanseringsfest for boken min «Placebodefekten» på Litteraturhuset 9. oktober, dukket en gammel bekjent opp. Torkel Magne Liland bor i Sirdal hvor jeg er oppvokst, og kom til Oslo for å delta på lanseringsfesten. Det satte jeg veldig pris på.

Torkel Magne og jeg har hatt våre disputter de siste årene fordi han har mer og mer bikket over i alternativ-verdenen, etter mitt syn, og jeg var derfor overrasket over at han viste slik interesse for boken min. Men han dukket altså opp, og kjøpte med seg to eksemplarer som han fikk signert av meg.

Jeg var selvsagt ekstra nysgjerrig på hva Torkel Magne syntes om boken. Ville han bli provosert? Ville han synes at den var for avvisende til det han selv trodde på? Ville han bli skuffet? Ville han lære noe? Derfor spurte jeg ham nylig om han hadde lest boken ferdig, og om han i så fall kunne tenke seg å skrive noen linjer om hvordan han opplevde boken.

Det ville han, og da han hadde fullført boken sendte han meg følgende korte anmeldelse:

Jeg har med stor interesse lest min sambygding Gunnars første bok. Glitrende skrevet, og med en grundighet og detaljkunnskap på en rekke felt som er imponerende.

Jeg har «hatt et bein innafor den alternative verden» siden tidlig på 80-tallet. Lært meg EFT, stressmestring, allergibehandling og behandling av traumer og fobier. Gunnars bok er så utrolig godt skrevet at den «bør bli pensum» på legestudiet og også leses av alle i Norge som utøver alternativ behandling. Ikke minst den siste gruppen har god nytte av å se Gunnars tankerekkefølge og hans forklaring på mangt og mye.

Jeg har samme holdning som Gunnar på et viktig punkt: Jeg «tror aldri på» alternativ behandling, med mindre andre forklaringsmodeller er utenkelige. Ting er ikke alltid som vi i første omgang tror. Vi er et speilbilde av hvordan vi velger å oppfatte verden. Det får Gunnar veldig godt frem. Det kan nemlig hende at vi verken blir gode igjen av medisin eller en alternativ behandling for en viss tilstand. Så kan plutselig en endring av kosthold, positive tanker eller naturens forunderlige måte å hele seg selv løse det hele.

Les resten av denne bloggposten »

Alternativ medisin Blogger Media Skepsis Vitenskap

Jeg bor i de en av de trangeste daler i dalstroka innafor. I blant må jeg ut for å trekke litt luft, og da reiser jeg til Oslo. Fra den friske fjelluft som man sakte men sikkert kveles av, til den eksosfylte hovedstadsluften som fyller lungene med frihet og ro.

Nå for tiden blir det i snitt en langhelg i måneden her i hovedstaden, men skoleåret 93-94 latet jeg som om jeg studerte et år på Universitetet i Oslo. Jeg kom rett fra videregående, og eneste bekjente i byen var en kamerat fra klassen min. En kamerat som kom fra en forgård til den landsbygda jeg selv kommer fra. Et sted så lite at vi på Tonstad, med sine kanskje fem-seks hundre innbyggere, så ned på dem og lo lett hånlig av disse utkantsfolkene fra Øksendal når de etter barneskolen måtte busses inn til sivilisasjonen for å gå på ungdomsskolen. Det er alltid godt å vite at noen har det litt verre.

Å slippe oss to inngrodde sirdøler løs i villeste Oslo, var som å slippe fri mink fra en pelsdyrfarm. Vi ante ikke hvordan vi skulle overleve. Vi hadde så langt i våre korte liv blitt dullet med av mødre som sørget for både mat, klær og at vi fungerte sånn noenlunde normalt i samfunnet.

Nå stod vi plutselig på egne ben, og vi gjorde absolutt ikke det. Hadde vi vært innesperret på Gaustad i mange år, og dette var vår første perm, ville vi sporenstreks blitt hanket inn igjen, lagt i tvangstrøye og blitt foreskrevet flere nye år med psykiatrisk behandling. Men vi kom ikke fra Gaustad. Vi kom fra Tonstad. Og ingen overvåket oss. Det er nesten rart at det er lov. At det ikke finnes lover mot sånt. At ingen setter ned foten og sier at her må det regulering til. Slike mennesker kan ikke slippes løs i samfunnet blant normale folk. Men slik er det altså ikke. Så der var vi, to rådville gnagere på frifot etter et liv med regelmessig mating i trange bur. Vi ante ikke hvordan vi skulle være mink.

Les resten av denne bloggposten »

Humor Personlig Sirdal

Musikk betyr mye for meg. Jeg har alltid jobbet med musikk, og når jeg lytter til musikk aktiveres så utrolig mange deler av hjernen samtidig. God musikk injiserer heroin rett i hypofysen slik at kroppen kribler i ekstase. Tårer. Gåsehud. En hals som struper seg i emosjonell ereksjon. Samtidig jobber den analytiske delen konstant med å lete etter mønster, høre hvordan hi-haten spilles, finne finurlige akkordganger og bryte ned arrangementet til de enkelte melodi- og rytmelinjer. Å høre en særegen taktart kamuflert bak en fengende melodi, gir meg livsglede.

Jeg har hatt mange store musikalske øyeblikk i mitt liv. Fantastiske konserter med kjente og mindre kjente artister. Festivalkvelder med helter på scenen og sommerluft i lungene. Ensomme øyeblikk sittende på gulvet mellom to høyttalere mens musikken har løftet meg oppunder taket. Egne fremførelser hvor alt har klaffet og jeg har eid scenen. Ekstatiske gjennomhøringer av egeninnspilt musikk som jeg føler jeg har lykkes med.

Likevel står to hendelser igjen som spesielle for meg. To hendelser hvor musikken overtok alt og jeg ikke levde i noe annet univers enn i toner noen deilige timer.

Lenge leve livet!

Den ene hendelsen var noen dager etter 17. mai i 1984. Utenfor skolen hvor feiringen av nasjonaldagen dengang ble holdt, stod fortsatt talerstolen. Og det var ingen hvilken som helst talerstol. Det var en ganske robust liten scene i tre, med solid gelender rundt. En kraftig talerstol var bygget opp midt på. Den utstrålte autoritet. Omtrent et slikt podie som Hitler ville ha brukt om han fikk lyst til å tale til oss sirdøler. Intet mindre.

Jeg nærmet meg 11 år, og min bestevenn var året yngre. Dollie de Luxe var våre helter. Det var sen ettermiddag på et tomt skoleområde, og vi steg opp på talerstolen og så utover lekeplassen. Vi kunne høre jubelen og kjente blitslysene blende våre indre øyne. Asfalten foran oss var et hav av mennesker, og detvar nå eller aldri. Jeg åpnet hånden min og kjente hans gutteneve fylle min. Vi klemte til og tok et steg opp på podiet, løftet de sammenklaspede hendende mellom oss, fylte de små lungene våre med luft og var Dollie:

Les resten av denne bloggposten »

Musikk Personlig Sirdal

Syden.jpgReiselivsnæringen i Seljord vil nå ta lærdom av Loch Ness og markedsføre Seljordormen for å trekke flere turister til bygda. Innenfor de fleste næringer vil det å lyve for å selge sitt produkt bli ansett som uetisk, mens innen reiselivsnæringen blir det bare ansett som «kreativ markedsføring».

Her i min egen kommune, Sirdal, er ikke situasjonen så mye bedre. La meg først nevne et litt enkelt og konkret eksempel, før jeg går løs på de noe mer innfløkte markedsføringsløgnene. På de fleste brosjyrer som utgis av Sirdalsferie vil man se bilde av Kjeragbolten. Men Kjerag ligger ikke i Sirdal. Sirdalsferie lister til og med Kjerag som den fremste severdigheten i Sirdal på sine nettsider! Kreativ markedsføring!

Sirdal liker også å fremstille seg selv som en uovertruffen vinterdestinasjon og tilnærmet skisportens krybbe. Problemet er at vi ikke har snø. Feed skiarena er et flott anlegg for skiskyting og ønsker å bli ansett som et av de beste skianlegg i Norge, men egner seg dessverre best til rulleski og joggeturer på asfalt. Skiarenaen har så lite snø at man nå vurderer å investere over 3 millioner i snøkanoner for å i det minste kunne late som om vi har vinter her i nedre Sirdal.

Men snøkanonene kan visstnok bare produsere snø når temperaturen er lavere enn 3 minusgrader, og oppnår full produksjon først ved -5 grader. Feed skiarena ligger snaue 200 meter over havet. Til sammenligning ligger Tjørhom 500 meter over havet, og selv her oppnår man så lave gjennomsnittlige minimumstemperaturer kun i desember, januar og februar – i spesielt kalde år. Likevel oppnår forslaget halleluja-stemning i det lokale kommunestyret, fordi illusjonen av å være en vinterdestinasjon er så innbakt i gamle sirdøler at man er villig til å betale nesten hva som helst for å ivareta denne myten.

La meg i den sammenheng kaste frempå forslaget om å plante plastpalmer langs Sirdalsvannet for å kunne selge turistene illusjonen om at Tonstad er en solvarm sydendestinasjon! Jeg synes jeg hører halleluja-ropene fra Rådhuset allerede…

Les resten av denne bloggposten »

Humor Media Personlig Politikk Samfunn og verden Sirdal

Litt tilfeldig kom jeg over dette da jeg googlet litt på måfå. På formannsskapsmøte den 1. juni 2006 ble det behandlet en søknad fra Tonstad Bedehus om økonomisk støtte til å dekke kostnader med en oppvaskmaskin som var kjøpt til kjøkkenet i forbindelse med en større oppussing. Formannskapet vedtok enstemmig å bevilge kr 20.000, med følgende påminnelse til bedehuset:

For fremtidige tilskudd skal det søkes kommunen om tilskudd før investeringen foretas.

Fornuftig nok det. Det er vanlig at man søker om kommunal støtte før en investering gjøres, ikke i etterkant, men en slik tabbe kan skje selv den beste. Det er tross alt ikke så lett å vite hvordan slike søknadsprosesser skal gjøres på riktig vis.

Men sammen med søketreffet var det et annet treff som virket mistenkelig likt. Den 15. januar 2004, altså mer enn to år tidligere, søkte Tonstad Bedehus nemlig om støtte til oppussing av kjøkkenet, da bl.a. med installasjon av en brukt oppvaskmaskin. Man må anta at denne ikke varte så lenge ettersom de måtte kjøpe en splitter ny to år senere. Det interessante er likevel formannskapets kommentar til tilskuddet som ble innvilget i 2004:

For framtida må slike søknader sendes i forkant.

Humor Politikk Religion/overtro Samfunn og verden Sirdal

The Internet Archive Wayback Machine kan brukes til å grave frem mye greit – og ikke minst ugreit. Forleden fant jeg en av mine gamle websider som hadde en cachet versjon fra 1999. Her hadde jeg lagt inn en kopi av en artikkel fra avisen Stavanger Aftenblad som omhandlet meg, og det var både morsomt og litt deprimerende å lese igjen.

Forhistorien var at jeg i perioden ca 1988-1996 (?) var leder for Sirdal Ten-Sing, et kristent ungdomskor som jeg også var med på å etablere. I starten var jeg med mest som pianist/instruktør men fikk etterhvert større ansvar og var mot slutten den egentlige lederen av koret og det tilhørende bandet. I 1995 ble jeg sammen med en jente som også sang i koret, og i 1996 ønsket vi av praktiske årsaker å flytte sammen i en liten leilighet.

Etter å ha bodd sammen en liten stund ble jeg en morgen vekket av en telefon fra journalist Hans E. H. Jacobsen. Han begynte å spørre meg ut om hvilken kommentar jeg hadde til menighetsrådets reaksjon på mitt samboerskap. Jeg ante ikke hva har pratet om fordi jeg hadde ikke hørt noe som helst om dette, men på sparket svarte jeg så godt jeg kunne etter at han fortalte litt om bakgrunnen for hans oppringning. Først da jeg leste nedenforstående artikkel i avisen noen dager senere fant jeg ut hva som hadde skjedd i kulissene, med diskusjoner i menighetsrådet, en leder i menighetens undervisningsutvalg som trakk seg i protest og mye annet moro.

Her er artikkelen:

SAMBOER UØNSKET SOM TEN SING-LEDER

Stavanger Aftenblad 30/10-96

Sokneprest Sigurd Flydal og Tonstad menighetsråd erklærer dirigent Gunnar Tjomlid uønsket som frivillig “åndelig leder” i menighetens Ten Sing-kor. Tjomlids store synd er at han er samboer.

av Hans E. H. Jacobsen

SIRDAL: Gunnar Tjomlid får likevel fortsette som dirigent i koret. Men utad er det menighetsarbeider Ole Lilleheim, som i neste uke avløses av Mona Testad, som troner på toppen av Ten Sing-styret.

Les resten av denne bloggposten »

Media Musikk Personlig Religion/overtro Sirdal

Følgende innlegg postet jeg i dag på sirdolen.no:


Etter mitt innlegg om den unødvendige og påtrengte kristne dommedagsforkynnelse på 17. mai («Malplassert forkynnelse«, 18.05.2007), har jeg fått mange hyggelige tilbakemeldinger fra ulike hold. Det er tydeligvis svært mange som er enige med mitt innlegg og som deler min oppfatning om at slik forkynnelse ikke hører hjemme som en naturlig del av fellesprogrammet for nasjonaldagsfeiringen. Dessverre råder en frykt for å si dette offentlig, som om religion er noe som har krav på et spesielt vern mot kritikk, og derfor ser man få som tør gi sin støtte skriftlig. Jeg deler ikke denne frykt eller meningsløse religionsrespekt, og tar gjerne ordet for å motsi flere religiøse provokasjoner. Religion må holdes opp i lyset for kritisk granskning på samme måte som enhver annen offentlig sak.

I den sammenheng har jeg lyst å trekke frem noen andre områder hvor jeg reagerer på grove overtramp fra kirkens side. Jeg kommer i farten på tre helt konkrete selvopplevde eksempler som påvirket min egen oppvekst i større eller mindre grad, men det finnes så mange, mange flere:

Les resten av denne bloggposten »

Personlig Religion/overtro Samfunn og verden

Tonstad, 7. mai 2006. Sove lenge. Våkne til lyden av smeltende fjell som søker havet. Høre fuglene synge. Jeg står opp, kaster på meg t-skjorte og shorts og går ned på vår nye, flotte terrasse. Legger meg ned i solsteken. Lytter til vinden. Drømmer om ny plen og hagefester.

Grilling i Tjomlid. Familie. Kjæreste. Sauer på vodlen. Gressende hester. Bianca og Snoopy ligger med tunga ute i solsteken. Iskaldt vann fra springen i fjøset. Grillmat og kaker. Kjølende vind og brusende elv. Kaffe og en lur på den kjølige sofaen i varmestua.

Kjøretur med min elskede. Innom Texaco for å kjøpe noe kaldt å drikke. VG og Dagbladet nytes i solsteken nede ved båthuset. Dagen og fremtiden glitrer i Sirdalsvannet. Verdens beste jobb på mandag. Ferieplaner. Roskilde. London. Livet er deilig.

Darfur.

Er det lov å ha det så godt?

Personlig Politikk